Jeg har ikke oversikt over hvor mange innspillinger som er kommet med den såkalte «Standards»-trioen siden deres platedebut i 1983, men det er mange. Og selv om de fleste holder mer enn godt nok mål, er det ikke alle som har vært like interessante å følge med på.

Trioen er i dag kanskje den største supertrioen innenfor jazzen, med pianisten Keith Jarrett, bassisten Gary Peacock og trommeslageren Jack DeJohnette. Hver for seg har de vært toneangivende på sitt instrument helt siden 60-tallet, og, spesielt Jarrett, har stått for noen av den «nyere» jazzens mest frapperende plater og konserter. La gå at han har hentet mye inspirasjon fra for eksempel Bill Evans, men han har på mange måter ført arven etter Evans videre inn i den nye tid.

Bassisten Gary Peacock, har kanskje vært den mest anonyme av de tre, men også fra hans side har det kommet flust med strålende plater opp gjennom årene. Og Jack DeJohnette er fremdeles en av de virkelige nestorene bak trommene, en posisjon han har hatt helt siden han spilte med Miles Davis (sammen med Jarrett) på noen av Davis’ sterkeste plater og konserter.

«After The Fall» er et dobbeltalbum innspilt live den 14. november 1998 i New Jersey Performing Arts Center, og vi får 12 standarder, hvor man starter med «The Masquerade Is Over», fortsetter med «Scrapple From The Apple», «Old Folks» og «Autumn Leaves» på førsteplaten, før de fortsetter med «Bouncin’ With Bud», «Doxy», «I’ll See You Again», «Late Lament», «One For Majid», «Santa Claus Is Coming To Town» og «Moment’s Notice», før de avrunder med «When I Fall In Love». Og hele veien hviler det en stoisk ro og total kontroll over de tre musikerne.

I perioden 1996 til 1998, hadde Jarrett vært plaget av CFS (chronic fatigue syndrome). Han var utslitt og kunne rett og slett ikke spille. Det siste han gjorde på plate før dette, var musikken til albumet «A Multitude Of Angels» som ble innspilt under turné i Europa før sykdommen rammet ham, og som kom ut i 2016. Han ble bare sittende hjemme og se på pianoet uten å klare å røre det. Men sammen med sin lege brukte han lang tid på å komme tilbake i god, gammel form. Og på begynnelsen av 1998, trodde han at han var såpass bra, at han kunne prøve å spille igjen sammen med trioen. De gjorde et forsøk, og under en middag etter en av øvelsene, forlot Jarrett restauranten, og hadde ingen tro på at han kunne klare å gjennomføre en konsert igjen.

De hadde avtalt å gjøre konsert i New Jersey, ikke langt fra Jarretts bolig. Newark hadde fått ny konsertsal, og trioen ville gjøre denne konserten som et eksperiment og en test på om helsa til Jarrett ville holde.

Og en ting skal være helt sikkert: Helsa holdt som ei kule!

Låtene på førsteplata er relativt mye lengre enn de på andreplata, noe som gir musikerne mer ro til å «leke» seg med komposisjonene. Ikke bare Jarrett, men alle tre får virkelig ro og nok tid til å fortelle det de har tenkt å «si».

Hvis det er mulig å si noe som helst negativt om en plateinnspilling med denne trioen, må det være at alt er så til de grader perfekt gjennomført, at det kanskje kan bli litt trettende i lengden. I tillegg har alltid Jarretts stønning vært noe som ofte har forstyrret nytingen av det rent musikalske. Av og til skulle man nesten tro at platene med denne trioen har vært innspilt under en tenniskamp, og det har, i alle fall for denne lytteren, vært et problem. Men på «After The Fall» har man tydeligvis tatt kritikken som mange har mot disse «forstyrrelsene» på alvor, og det er bare tidvis at man kan høre Jarretts stønning. Men denne gangen ligger de langt bak i lydbildet.

Det er egentlig bare å fastslå at denne innspillingen med «Standards»-trioen er en av trioens beste. Jarrett var tilbake, og sammen var de tre glade for at de klarte å gjennomføre konserten. Og ettersom konserten utviklet seg, fikk spillet til Jarrett de to andre til å blomstre som vi sjelden har hørt de to. Og fra start til mål er det blitt en perle av en innspilling.

Keith Jarrett har utvilsomt hatt sine opp- og nedturer i løpet av karrieren. Han har ikke alltid vært like enkel å hanskes med for konsertarrangørene rundt om, men denne novemberdagen i 1998, tror jeg både Jarrett og de to andre musikerne nærmest kunne «smøres på brødskiva». For så fornøyde høres det ut som de er mens de spiller de mange standardene.

Der de fleste låtene på førsteplata er litt ettertenksomme, kanskje med unntak av «Scrapple From The Apple», så gyver de løs med Bud Powell og Walter Fullers «Bouncin’ With Bud» på andreplaten, og Jarrett innser at han er i ferd med å komme over sykdommen. Og derfra og ut er dette ren lykke. Standardene renner ut av de tre, og all musikken er nesten himmelsk og nesten uforståelig god. Perfekt kommunikasjon fra tre glitrende musikere, som tolker velkjente standarder slik bare de kan i sine beste øyeblikk. Og mange av disse øyeblikkene kom denne kvelden i Newark, New Jersey!

Jan Granlie

Keith Jarrett (p), Gary Peacock (b), Jack DeJohnette (dr)