På skive

JONAS KULLHAMMAR

«Gentlemen»
MOSEROBIE MMPCD095

Den svenske saksofonisten Jonas Kullhammar har i mange år vært en viktig drivkraft i det svenske jazzmiljøet, både som musiker og innehaver av plateselskapet Moserobie. Hans mest aktive band var hans kvartett, som han la ned tidligere i år, til stor skuffelse for hans mange fans.

Men nå er han heldigvis tilbake der han hører hjemme, og denne gangen har han til og med fått sin våte drøm oppfylt. Han har fått muligheten til å lage filmmusikk.

Filmen «Gentlemen» er laget av Mikael Marcimain, som Jonas traff i Oslo 2012. Da fortalte Marcimain at «Gentlemen» skulle bli film, og han håpet på et samarbeid med Jonas.

Og selv om man ikke ser filmen, kan man merke hvor landet ligger ved å høre på platen. Jonas Kullhammar er nok den svenske musikeren som kommer nærmest John Coltrane i uttrykket, noe som kommer godt fram i musikken på denne innspillingen. I tillegg er han helt oppe på Lars Gullin-nivået når han spiller baryton, bl.a. på låta «So Long, Henry», før han fyrer løs på tenoren i den neste («Gazell»).

For denne filmen trengte Marcimain skikkelig jazzmusikk fra 60-70-tallet, og da var det nesten åpenbart at jobben burde gis til Kullhammar. Og når man hører på resultatet, så var det et ytterst vellykket valg!

Kullhammar har fått med seg et solid lag svenske jazzmusikere for å gjøre innspillingen. Hans store idol, saksofonisten Bernt Rosengren spiller tenor på tre spor, i tillegg har han med sine gamle kolleger Torbjörn Zetterberg på bass og Johan Holmegard på trommer, Carl Bagge spiller piano på noen låter, Goran Kajfes leverer noen fine kornettlinjer og Mattias Ståhl er helt på plass med sin vibrafon. Bedre enn dette kan det nesten ikke bli!

Musikken er så tidstypisk som den kan være. Alle musikerne kjenner denne musikken ut og inn, og de klarer å fange tidsånden på en perfekt måte.

Kullhammar har skrevet flotte låter, som godt kunne gått rett inn i «Real Book», og hans spill på de mange saksofonene er strålende og avslappet. Jeg kan faktisk ikke huske å ha hørt den gode «Nacka-bo» mer sprudlende enn dette på lenge. Alle musikerne følger Kullhammar hele veien, og leverer svært sterke bidrag.

De låtene hvor Bernt Rosengren er med er ment å være lokalisert til København omkring 1963. En periode hvor Rosengren bodde i København, og nesten daglig måtte steppe inn på klubbjobber da Dexter Gordon eller Ben Webster ikke møtte opp. Og han låter fremdeles like friskt som han gjorde i sin tidlige karriere.

Dette er blitt en strålende innspilling som står seg mer enn godt nok, med eller uten filmen i forgrunnen. Jonas Kullhammar har laget et strålende tidsbilde på musikken som gjorde jazzen til en sport for lyttere på 60-tallet. Hele veien leveres det stor kunst, og du kan være sikker på at jeg skal se filmen, hvis den noen gang dukker opp på kinoer i Oslo.

En interessant ting å merke seg er at vi nå om dagen får tilsendt en rekke sliver fra USA hvor man dyrker nettopp denne musikken fra 60- og 70-tallet. Jeg har faktisk til gode å høre noen som når opp til leggene til musikken til «Gentlemen». Spill denne for noen av de amerikanske platedirektørene, og de kommer til å kaste seg over Kullhammar med stjernkontrakter.

En perfekt innspilling fra start til mål!

Jan Granlie

Jonas Kullhammar (ts, bs, bass-s, stritch saxello), Torbjörn Zetterberg (b), Johan Holmegard (dr), Carl Bagge (p), Bernt Rosengren (ts), Goran Kajfes (cor), Mattias Ståhl (vib)