Den danske pianist, komponist og bandleder Jørgen Emborg (68) har fått Parkinsons sykdom og skriver i platecoveret: «Suddenly, I was unable to do almost anything – and then I couldn’t play the piano at all. The title SWAN SONGS, therefore seems to fit, despite the hopeless horizon and not much hope.» Mer dramatiske og ærlige liner notes fra en artist kan jeg ikke huske å ha lest.
«Swan Song» CD1 inneholder 12 originalkomposisjoner av Emborg utgitt høsten 2020 – åtte som aldri har blitt innspilt før. CD2 inneholder 12 tidligere utgitte innspillinger med ulike, gamle fusionjazz-grupper fra Emborgs musikalske fortid, en slags Greatest Hits-samling (1979-2017). Denne bonus CDen blir ikke omtalt her.
Betegnelsen «svanesang» er en folkelig forestilling om at svanen, som er stum gjennom hele sitt liv, synger en klagende og hjerteskjærende vakker sang når den er i ferd med å dø.
Man skulle derfor kanskje forvente mer melankoli og tristesse enn blid og glad musikk på denne innspillingen, altså mer salt enn sukker. Men den allsidige luringen Jørgen Emborg ser ut til å ville blande og balansere disse ingrediensene på eklektisk vis, hvilket jo er positivt, og bidrar til å sikre en musikalsk variert og ganske spennende meny.
Jørgen Emborg har spilt med de fleste på den danske jazzscenen, bl.a. mange år med DR Big Band, samt med flere internasjonale artister. Han har utgitt et snes plater i eget navn og var i en årrekke også førsteamanuensis ved «Rytmekons» i København, der han bl.a. underviste i piano og komposisjon. Håndverket er det derfor ingenting i veien med. Ei heller All Star-besetningen på «Swan Songs»: Saksofonist og mangeårig samarbeidspartner Hans Ulrik, munnspiller (mundharmonikaspiller) og stjerneskudd Mathias Heise, svensk veteranpianist Lars Jansson, og en rytmeseksjon i verdensklasse på alle spor med kontrabassist Thomas Fonnesbæk og trommeslager Morten Lund. Disse utgjør en meget kompetent og samspilt kvintett. I tillegg bidrar perkusjonist Johan Dynnesen meget anonymt på et par låter, samt vokalist Sinne Eeg på fire spor, der Lisa Freeman har skrevet engelske tekster.
Med en så «toppet» besetning er naturlig nok forventningene skyhøye idet denne anmelder starter gjennomlyttingen av komposisjonene. Innfris forventningene? Står det musikalske innholdet i stil til den imponerende innpakningen? Ja, men bare nesten.
Det positive med platen er det helstøpte konseptet, det proffe coveret, den tydelige formen, den behagelige lydproduksjonen, musikernes feilfrie fremføring og kompetente improvisasjoner, de mange «good vibes», samt en håndfull strålende komposisjoner. Men altså kun en håndfull, i mine ører.
Det ikke fullt så positive med platens innhold synes denne anmelder nemlig er det noe ujevne låtmaterialet. I og med at dette er platen til en komponist, så er det jo dette det sentrale. Det er «den gode melodi» man særlig skal søke etter. Hvilke som er «de beste» låtene, de man vil høre igjen og igjen, er selvfølgelig subjektivt. Personlig synes jeg det blir litt for mye lettbent bossa nova på menyen her, der f.eks. «Why Bother», som i stil ligger litt for tett på Jobims «Desafinado» og enkelte andre småhappy jazz-samba-spor, som åpningslåten «Running» og «On The Second Day», lyder litt som barne-TV-musikk fra 1980, med assosiasjoner til Toots Thielemans og svensk skärgård, uten at det i for seg er noe galt i det. Jeg kunne kanskje ha ønsket meg noe mer utfordring her; litt advarende og kraftfull hvesing fra den gamle svanen, slik den gjerne lyder når man kommer for nær, eller i det minste litt mer brasiliansk temperament og omtrentlighet i fremføringen. Andre lyttere vil nok derimot kunne synes at disse latin-numre bare lyder «blødt og lækkert», som man vel sier på dansk.
Etter min mening, kommer de virkelig sterke låtene inn først fra og med spor 4, med den betegnende tittelen «Just a Simple Melody», en elegant liten perle fremført med Fender Rhodes, laidback vokal av Sinne Eeg og meget gode soli av Ulrik og Fonnesbæk. Deretter er den bittersøte balladen «Remember» (innspilt tidligere med Emborg/Larsen Group) helt fin, men altså ikke helt ny. Jeg synes dog at Sinne Eeg synger «Remember» enda vakrere enn Mona Larsen, så da var det jo verdt det. Flere høydepunkter for meg er de mer nordisk-klingende instrumentalnumrene: Den svært dynamiske «A Cowsome Loneboy», den dypt rørende «Smuk som en ånd/Beautiful as a Spirit» og den stillferdige piano-bass-trommer-trioen «Til Lars» er alle blinkskudd. Siste spor, den harmonisk intrikate, Bill-Evans-lyriske «Waltz in Four», er også vellykket. Det var jaggu godt å bli utfordret litt helt til slutt i menyen! Disse seks nevnte sporene er alle meget vakre, originale, ettertenksomme jazzmelodier, og de treffer meg langt mer enn de tidvis litt utvendig-lydende bossa novaer. Uansett: Han har sin egen, personlige, sympatiske og utadvendte stil Emborg. Det skal han absolutt ha!
Du må derimot ha sans for munnspill for å like denne platen. Multitalentet Mathias Heise gis rikelig tumleplass på åtte av 12 spor. Den uvanlig lyse lyden av munnspill og sopransax sammen, som i enkelte partier spiller unisone melodilinjer, har jeg aldri hørt før. Denne diskantfulle klangen fungerer fint som originalt grep i arrangementene.
Oppsummert opplever jeg dette er en litt ujevn, men likevel god plate, der jeg generelt synes det innimellom ble brukt litt for mye brasiliansk sukker. På tross av dette, takker vi Jørgen Emborg for alle sangene hans og ønsker ham god bedring.
Torstein Ellingsen
Jørgen Emborg (komp./arr), Hans Ulrik (ss, ts), Mathias Heise (harm), Lars Jansson (p, Fender Rhodes), Thomas Fonnesbæk (b), Morten Lund (dr), Johan Dynnesen (perc), Sinne Eeg (v)
