På skive

KARL SEGLEM

«Nunatak»
NORCD1892

Den norske saksofonisten Karl Seglem har opp gjennom årene utgitt en haug med plater på sitt eget plateselskap NORCD. Hvilket nummer i rekken dette er, aner jeg ikke, men i følge diskugrafien på Seglems hjemmeside, så skulle dette være hans 37. album siden debuten «Poems for Trio» som kom i 1988.

Seglem sier i coverteksten at han er opptatt av naturen. Det er i naturens krefter at han får skapertrang og inspirasjon, hvor han finner ekte og ofte svært enkle gleder. Men skal man dømme etter hans nye innspilling, «Nunatak», så er det ikke bare enkle ideer som er sprunget ut av hans vandringer i skog og mark, rundt Oslo eller i hjemtraktene i indre Sogn.

Når man lytter til Seglems musikk så sparer han oss som best trives i godstolen med et godt glass, for å bevege oss altfor langt ut i naturen. Og da snakker jeg ikke om den naturen man finner i en større by, hvor biltrafikk, trikker og mennesker som stresser fra sted til sted, fra avtale til avtale og som kommer nærmere og nærmere farmasøytindustriens ønsker om tung, beroligende medisin.

Seglem velger en helt annen vei enn flertallet av den nordiske befolkning. Han oppsøker naturen. Han «går på tur», noe som nesten blir en fleip på det norske folk for andre. Han finner en stein å sitte på, han lar blikket hvile på utsikten over skog eller fjell, og lytter til «skogens ro», fuglene, vinden, regnet, ikke minst regnet, og et og annet dyr som lusker rundt mellom treleggene.

Og disse inntrykkene klarer han på en strålende måte å formidle til oss «by-idioter». Enten vi sitter i salen på Vossa Jazz eller på Riksscenen, midt i det hippeste av det hippe på Grünerløkka i Oslo, hvor denne innspillingen er gjort.

Vi møter ikke bare Seglem som saksofonist på denne plata. Her residerer han også noen av sine tekster, pluss at han også spiller på bukkehorn, noe vi har blitt vant til å høre fra han de senere årene.
Musikken vi får på denne platen er en flott kombinasjon av Seglems folkemusikkarv og jazz. Og da jeg satte på platen første gangen, tenkte jeg umiddelbart på det finske bandet Värtinnä, som herjet rundt på en del festivaler for noen år siden.

Ved siden av Seglem, er Håkon Høgemo og Sigrid Mollestads forskjellige fioliner det viktigste elementet i musikken, pluss Kåre Opheims helt riktige tromme- og perkusjonsspill. Men uten Andreas Ulvos og Lars Jakob Rudjords piano, orgel og keyboards og Sigurd Holes bass-spill, hadde stemningen og det innholdsmessige på plata vært helt annerledes.

Når jeg hører musikk som med et samlebegrep kan gå under begrepet «verdensmusikk» (som om ikke all musikk er verdensmusikk?), så går jeg ofte lei etter en stund. Men så er ikke tilfelle med Seglems nye innspilling. Jeg hørte uroppførelsen av «verket» under Vossa Jazz, jeg tror det var i 2015, og gikk svært oppløftet ut av Vossasalen etter konsert. Og selv om dette er noen år siden, så husker jeg den gode stemningen som var i salen på konserten. Kan hende er det det som gjør at jeg synes Seglem har laget en strålende plate denne gangen, men jeg tror ikke det. Ved flere gangers gjennomlyttinger dukker det stadig opp nye elementer som gjør at jeg ikke blir lei. Musikken er variert, og med et såpass dyktig «hold» av musikere, kan det nesten ikke gå galt. For alle er med på å gjøre «Nunatak» til noe som nærmest kan kalles en milepæl i Seglems produksjon.

En strålende innspilling, hvor livelyden er upåklagelig, og hvor Seglem og hans medsammensvorne har funnet hverandre i et felles musikalsk språk som fascinerer.

Jan Granlie

Karl Seglem (ts, goat horn, v), Håkon Høgemo (hardanger vio), Sigrid Mollestad (hardanger vio, vio, v), Andreas Ulvo (p, keys), Lars Jacob Rudjord (Rhodes, Philichorda, org), Sigurd Hole (b), Kåre Opheim (dr, perc), Ketil Thorbjørnsen (g)

[amazon_link asins=’B07DKSJ7M1′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’e0afa659-e7fd-11e8-9ada-4b9db19d47c5′]