På skive

KRISTOFFER KOMPEN

«Sundown»
KOMPIS RECORDS KRE 111

Den norske trombonisten Kristoffer Kompen, er en musiker, som etter at han dukket opp på jazzscenen for noen få år siden, har vært å finne innenfor de fleste stilarter i jazzen. Han har en lysende stjerne langt der oppe i jazzhimmelen, nemlig Jack Teagarden, en musiker som av mange ble regnet som en av viktige trombonister innenfor den mer tradisjonelle jazzen. Kompen har et godt forhold til den «gamle» musikken, men han har også et solid bein innenfor de nyere stilartene, noe han beviste ettertrykkelig med bandet Snik og innspillingen «Metasediment Rock» som kom på Clean Feed i 2015.

Han har utgitt flere plater i eget navn, med de tradisjonelle Union Rhythm Kings og Jazzin’ Babies, og i de friere og tøffere landskap med Snik, før han nå går løs på en litt annen del av trombonejazzhistorien med «Sundown».

Her har han med pianisten Eyolf Dale, bassisten Jo Skaansar og trommeslageren Pål Hausen. Og det er Kompen som fører ordet på mesteparten av platen. Han har selv skrevet mesteparten av låtene, med unntak av Guings «Chorado», som kommer omtrent midt i innspillingen.

Og om Kompen har sitt store forbilde i Jack Teagarden, synes jeg han her er mye mer i nærheten av trombonister som J.J. Johnson og de som gjorde seg gjeldende i be-bopens glansperiode.

Kompen er en strålende trombonist. Han skriver fine låter, som fungerer fint med de musikerne han har invitert i studio. Han har nærmest perfekt teknikk, og hans musikalske ideer ligger trygt og godt i mid-tempo-landskapet, uten at han dermed gjør det enkelt for hverken seg selv eller medmusikantene. For å spille denne musikken overbevisende og godt, krever dyktighet. Og denne dyktigheten synes jeg Kompen innehar. Det samme gjelder medmusikantene, hvor jeg spesielt har sansen for Skaansars bassintro i femtesporet, «Chorado». Dale gjør en fremragende jobb bak pianoet og Hausken er, som alltid, et solid ankerfeste bak trommene. Og på toppen og i front ligger Kompen med vakkert trombonespill, som det i grunnen er litt for sjelden vi hører lignende av nå om dagen.

Det er et godt stykke mellom de trombonistene vi hyller nærmest hemningsløst her på salt-peanuts.eu, som Mats Äleklint og flere av modernistene, men av og til er det bare deilig å høre en trombonist som Kompen, som tar det helt ned, og bare spiller fint trombone.

Den danske avisen Politiken, hadde for noen år siden en undersøkelse over hvilke instrumenter innenfor jazzen som var mest populære, og overraskende nok kom trombonen på en klar sisteplass av de mer tradisjonelle jazzinstrumentene. Men det var før det danske publikum hadde hørt Kompen.

Jeg kunne godt tenkt meg litt mer variasjon i uttrykket, tempo og energi på platen. Jeg synes det rett og slett går litt for mye i samme «stemningen». Men savner jeg Kompen i energimodus, kan jeg bare sette på platen med Snik, og jeg får «metta mi» og vel så det. Inntil da, lar jeg meg, mer enn gjerne, begeistre av Kompen og hans medmusikanter.

Jan Granlie

Kristoffer Kompen (tb), Eyolf Dale (p), Jo Skaansar (b), Pål Hausken (dr)