Etter å ha spilt med Charles Mingus, John Coltrane, Billie Holiday og Abbey Lincoln, flyttet den amerikanske pianisten Mal Waldron til Europa. Og i 1970 fikk han også muligheten til å reise til Japan for å spille. Der møtte han bassisten Gary Peacock, som hadde spilt med Art Pepper, Bud Shank, Bill Evans og Albert Ayler, for å nevne noen. Han hadde reist til Japan for å studere og fordype seg i buddhismens mysterier.
I 1971 spilte de inn albumet «Fitst Encounter» for den franske produsenten Herve Bergerat, og det er tydelig at de to personlighetene traff hverandre på en utmerket måte på dette opptaket. Innspillingen ble første gang utgitt på den japanske avdelingen av RCA Victor, og i de tidene vi nå lever i, hvor nyutgivelsene nærmest står i kø, er det godt å se at det ikke kun er «kioskvälterne» som blir utgitt på ny. For oss som solgte hele vinylsamlingen da CDen gjorde sitt inntog, og som i ettertid har angret bittert på det, er det godt at noe av den gamle samlingen kan bli gjenopprettet ved noen av disse gjenutgivelsene, selv om samlerne, jeg nevner ingen navn, Johan Hauknes, mener at det ikke holder med en gjenutgivelse. Man skal ha originalen!
Men uansett hva kolleger i salt peanuts* må mene. Nå er i alle fall den utmerkede platen med Mal Waldron og Gary Peacock i hus!
Med seg på dette opptaket har de den japanske trommeslageren Miroshi Murakami, ikke forfatteren mange kjenner her i Vesten, men en trommeslager som begynte å spille trommer som tenåring, og spilte i band med Takehiro Honda da han var 19 år. Senere spilte han med Masabumi Kikuchi, Kosuke Mine og Sadao Watanabe, i tillegg til å spille med gruppen Native Son, og han har fortsatt å spille som sidemann for blant andre Nobuyoshi Ino, Manabu Oishi og Hidefumi Toki.
Vi får altså fire komposisjoner, og de starter med Mal Waldrons «She Walks in Beauty», hvor man i starten kan høre at de befinner seg i Japan. Waldrons pianospill er omtrent så japansk som det er mulig å få det, med akkurat de rette tonene som karakteriserer den japanske musikken, før de mer og mer glir over mot sitt hjemland, USA. Her spiller de to som «hånd i hanske», og spesielt legger jeg merke til Peacocks utsøkte bass-spill, som er melodiøst og fint. Murakami ligger lekende og deilig i bakgrunnen, og Waldron har muligens litt problemer med å improvisere altfor kreativt over det relativt «japanske» akkordskjemaet, men det låter allikevel fint, og det er det i første rekke Peacock som sørger for.
Deretter får vi den adskillig hurtigere og mer energiske «The Heart Of The Matter», som også er skrevet av Waldron. Også her får vi Waldrons litt «stakkato» pianospill som skiller seg fra mange av hans samtidige pianister. Det låter nesten som om han kun spiller med høyrehånda, og det blir ikke lagt ned så mange akkorder. Men det trengs heller ikke, for det koker såpass mye av Peacock og Murakami, at det ville vært vanskelig å høre altfor mye av Waldrons akkordspill. Når Waldron tar seg en liten pause, fortsetter Peacock med sitt energiske spill over Murakamis trommer, og her får vi et litt annet bass-spill enn man har hørt da Peacock har spilt med for eksempel Keith Jarrett. Her er det «fullt kok», og med Murakami som pisker han framover nesten som en kamikaze-pilot i angrepsposisjon, før Waldron kommer inn med noen harde akkorder og vi får en kort og ytterst fyndig trommesolo som er på høyde med det man i dag kan høre fra for eksempel Paal Nilssen-Love. Så går de, bokstavelig talt, inn for landing med Peacocks bass. Så følger Peacocks «What’s That», hvor han selv legger starten over Waldons vamper og Murakamis nesten latin-aktige trommespill. Her får vi også fint spill fra Waldron, som på denne tiden hadde utviklet sin egen stil med basis i høyrehånden, og samspillet mellom de tre er fremragende. Her tar Peacock det hele ned i sin bass-solo, som er en vakker og kreativ solo hvor han «leker» rundt temaet og beviser hvilken eminent bassist han var på den tiden.
Så runder de av med Waldrons «Walking Way», hvor Peacocks «walking bass» ligger som et fundement under Waldrons pianospill, som nesten er som å se et våryrt barn danse av gårde på en skogsvei en solrik vår- eller sommerdag. Og Peacocks bass-solo, som mer eller mindre blir fremført som «walking bass», er strålende over Murakamis «løse» og pågående trommespill. Og mot slutten, hvor Waldron kommer inn, får vi en fin kontrast mellom «walking bass» og piano som er formidabel.
Man kan si mye om Mal Waldrons pianospill på denne tiden. Mange kjenner denne spesielle stilen fra blant annet innspillingen «Hard Talk», som skiller seg noe fra denne, men hvor stilen i pianospillet er mye det samme. Og det er en form for pianospill man må venne seg til for å like, tror jeg. Og etter å ha hørt gjennom denne innspillingen ett par, tre ganger, vokser spillet hans formidabelt.
Den første gangen jeg var på konsert for å høre jazz, på tidlig 70-tall, i Lærerskolens Aula på Hamar, var det Mal Waldron som sto på scenen sammen med et norsk lag bestående av altsaksofonisten Carl Magnus «Calle» Neumann, bassisten Terje Venaas og trommeslageren Ole Jacob Hansen. Og det er faktisk en konsert som fremdeles sitter spikret i «harddisken». Men jeg kan bare tidvis huske at Waldrons pianospill var like «åpent» som her, selv om det antageligvis var det.
Dette har vært en skjult skatt for mange tilhengere av relativt moderne pianotrio-musikk. Vi får fine og energiske komposisjoner, og et tett og fint samspill mellom de tre musikerne. Lyden er upåklagelig, og adskillig bedre enn på en del andre gjenutgivelser fra den tiden. Og de tre musikerne spiller hele veien nesten som trillinger som aldri har gjort noe annet enn å spille sammen. Samtidig er musikken «løs», kreativ og spennende, og med Waldrons særpregede pianospill, sammen med Peacocks utsøkte bass-spill og Murakamis løse og samtidig tette trommespill, blir dette en perle av progressiv pianojazz som man ikke hørte altfor ofte på den tiden.
Jan Granlie
Mal Waldron (p), Gary Peacock (b), Hiroshi Murakami (dr)
