Trommeslageren og perkusjonisten Manu Katché er kanskje mest kjent for å ha spilt med Sting og flere av de store popstjernene for noen år siden. De senere årene har han også gått inn i stallen til Manfred Eicher og ECM, for å gjøre innspillinger som befinner seg godt innenfor jazzbegrepet. Det interessante er at han hele veien har samarbeidet tett med flere norske og polske musikere på ECM.
Nå har ECM samlet noen av godbitene fra Katchés innspillinger i samlealbumet «Touhstone For Manu» som nå foreligger.
Det starter med den majestetiske «Song For Her» fra innspillingen «Playground» fra 2007 med trompeteren Mathias Eick, saksofonisten Trygve Seim, pianisten Marcin Wasilewski og bassisten Slawomir Kurkiewicz, i tillegg til sjefen sjøl på trommer. Dette er en flott introduksjon til Katchés jazzversjoner. Alle musikerne spiller vakkert og flott. Eick er hovedsolist, noe han løser på en fremragende måte.
De to neste låtene er «Number One» og «Take Off And Land» med samme komp, men med Tomasz Stanko på trompet og Jan Garbarek på tenorsaksofon. Innspillingene er hentet fra «Neighbourhood», fra 2004. «Number One» er en litt funky sak hvor spesielt Garbarek får vist seg fram slik vi liker å høre ham. Mye av det trøkket og energien han fremviser her, er noe av det vi savner fra hans senere konserter og plater. Så kanskje er det omgivelsene som gjør musikken hans litt «kjedelig»? Uansett, Katché spiller tett og funky, som om han satt i bandet til Sting, og det funker fint sammen med det polske kompet, som tydeligvis liker denne formen for jazz. Stanko stikker seg ikke mye fram, men er med på å gjøre låta fullkommen.
«Take Off And Land» fremhever også Garbarek, over et stødig popkomp, som Katché kanskje er den i verden som behersker best i dag. Kanskje jeg ville foretrukket å høre mer til Stanko på begge disse låtene, men med Garbarek i storform, så er jeg mer enn fornøyd.
Låt fire og fem er også hentet fra «Playground», «polskekompet» igjen og med Seim og Eick i førende posisjoner. Først «So Groovy», hvor Eick får utfolde seg med vakkert solospill, slik vi liker han best. Men det er lite vi hører til Seim. Det virker nesten som om Katché bare vil ha en blåsersolo i hver låt, noe som er litt snodig, etter min mening.
På «Morning Joy» er det derimot tid for å slippe til Trygve Seim. I en neddempet ballade som passer hans tenorsaksofon perfekt. Seim har en nydelig tone i hornet, og sammen med Wasilewskis vakre pianospill blir dette fantastisk bra. Etter den nydelige åpningen forvandles låta nesten til en slags poplåt, som med en passende vokal kunne ha solgt i bøtter og spann. I stedet for vokal kommer Eick inn og legger seg unisont med Seim, og det hele er ytterst vakkert.
Så går vi videre til innspillingen «Third Round» fra 2009, hvor Katché kommer med et helt nytt band. Tore Brunborg spiller saksofoner, Jason Rebello har overtatt pianokrakken, Pino Palladino spiller bass og Jacob Young tar seg av gitarspillet. Endringene i stil fra «polskekompet» blir ikke nevneverdig stor, og Brunborg ligger litt for tett på Garbarek til at vi vil innrømme det. Pianospillet til Rebello gir et lysere og lettere lydbilde enn polakken, mens Palladinos elbass gjør dette enda mer popete enn de foregående. Jacob Young legger fine akkorder i ensemblespillet, og Katchés trommespill er nesten naivt enkelt. Etter tre minutter endrer låten fullstendig karakter, men fremdeles får Brunborg utfolde seg med ytterst lyrisk og vakkert spill.
«Senses» og «Swing Piece» er også fra «Third Round», men uten Young på gitar. «Senses» er en vakker ballade hvor Brunborg er ledende solist, med ytterst vakkert spill. I «Swing Piece» hadde jeg vel håpet at det skulle ta av på skikkelig måte, men så skjer ikke. Alt foregår i rolig tempo og hadde det ikke vært for Brunborgs vakre spill, så vet jeg ikke helt…
Tre låter med Nils Petter Molvær på trompet, Tore Brunborg på tenorsaksofon, Jim Watson, piano og Hammond B3, pluss Katché avslutter, og jeg håper nesten å få en slags Masqualero-følelse, men dessverre, den uteblir. Låtene er hentet fra innspillingen «Manu Katché» fra 2012.
«Running After Years» er en fin låt, hvor blåserne beviser at de fremdeles kan sakene. Fint ensemblespill, men selv om Molvær og Brunborg høres ut som de har lyst til å «gi jernet» så holder de igjen og det høres nesten ikke ut som de tøreller vil, slå ut håret for fullt.
«Slowing The Tides» starter med Molvær slik vi hører han i hans egne sammensetninger – svevende og vakkert. Han legger seg selv oppå sitt eget spill, mens Brunborg kommer smygende og gjør dette til en spennende affære. Det er uvandt og ikke så rent lite spennende med Hammond B3 i denne sammenhengen, noe som gir et helt nytt lydbilde. Jeg kunne selvsagt ha ønsket meg mer trøkk i B3-spillet, og litt groove, men det holdes godt nede, over et enkelt og nesten uhørlig trommespill.
Så avsluttes samlingen med «Bliss», og jeg sitter og venter på at miraklet skal skje, at vi får litt trøkk og energi fra de to nordmennene, men dessverre. Man befinner seg fremdeles i «den blå timen», hvor ingenting skal forstyrre idyllen.
Og slik renner «Touhstone For Manu» ut. Fine enkeltprestasjoner, nydelig ensemblespill innimellom, men gjennomgående litt for stillestående til at denne anmelderen slår reven i taket.
Jan Granlie
Manu Katché (dr), Mathias Eick (tp), Tomasz Stanko (tp), Jan Garbarek (ts), Trygve Seim (ts), Tore Brunborg (s), Marcin Wasilewski (p), Jason Rebello (p), Jim Watson (p, Hammond B3), Jacob Young (g), Pino Palladino (b), Slawomir Kurkiewicz (b)
