På skive

MARC RIBOT CERAMIC DOG

«YRU Still Here?»
ENJA/YELLOW BIRD YEB-7784

Gitaristen Marc Ribot ble født i New Jersey i 1954, og har gjennom en lang karriere, stort sett jobbet som studiomusker på en rekke amerikanske plater og konserter, hvor han alltid har satt sitt særpreg på utgivelsene med sitt særegne gitarspill. Han har arbeidet med såpass forskjellge musikere som Tom Waits, Caetano Veloso, John Zorn, David Sylvian, Jacl McDuff, The Lounge Lizards, T-Bone Burnett, Medeski, Martin & Wood, Elvis Costello, Allen Ginsberg, Robert Plant & Allison Kraus, McCoy Tyner, Elton John, Marianne Faithfull, Diana Krall, Mike Patton og Ikue Mori for å nevne noen. Av egne prosjekter husker vi spesielt godt hans Albert Ayler-prosjekt fra noen år tilbake, og hans nyeste prosjekt som kom for kort tid siden, som hans krasse kommentar til president Trump i form av innspillingen «Songs of Resistence 1942-2018)», som vi elsker her på salt-peanuts.eu. (Les anmeldelsen HER http://salt-peanuts.eu/record/mark-ribot/.

Hans trioprosjekt, Ceramic Dog består av han selv på en rekke strengeinstrumenter og vokal, pluss Shahzad Ismaily på bass, moog, perkusjon, og vokal og Ches Smith på trommer, perkusjon, elektronikk og vokal, og på «YRU Still Here?», får vi servert et slags oppsamlingsheat av hvilke musikalske sjangere Ribot liker å holde på med. I tillegg har de invitert med en rekke gjester som bidrar der Ribot mener det er behov for variasjon.

Det starter med en slags reggae, og låten «Personal Nancy», og derfra og inn er vi innom jazz i det mer rocka landskapet, musikk som godt kunne vært gjort av en av mine favoritter, Living Color, musikk som godt kunne vært gjort av indiske musikere i møte med vesten, og innimellom tas det hele ned på en fin og personlig måte.

De tre musikerne i bandet kommuniserer godt. Trommeslageren Ches Smith er stødigheten selv bar trommene, og spiller her adskillig mer rocka enn man er vant til å høre han. Og Shahzad Ismaily spiller rocka bass som om han aldri har gjort noe annet.

En rekke av de inviterte gjestene på albumet er med på å gjøre denne innspillingen til en fest. Og fra start til mål er Ribots tekster, mest i form av rap, der det er behov for å ha med det, bitende og sterke, og man oppdager fort at Ribot er en politisk person som jeg ikke tror stemte på Trump i presidentvalget. Og det er deilig å høre musikere som står opp med sterke meninger, og som ikke bryr seg om hva det etablerte samfunnet sier om det de gjør. Og dette er det mang en skandinavisk musiker som har mye å lære. Her har myndighetene, i form av støtteordninger og annet, full kontroll på en del musikere, som ikke tør tale makta imot, av redsel på å miste de støttekronene de får.

Og akkurat det bryr ikke Marc Ribot seg noe om. Nå er det kanskje heller ikke så mye offentlige støttepenger å huke fatt i USA som i enkelte land i Europa, men det er noe med tilnærmingen til det musikalske som er hissig, sint og uten å se hverken til høyre eller venstre når det er snakk om å lage musikk, og ikke minst tekster.

Marc Ribot har med «YRU Still Here?» laget et råtøft album, som passer når man skal på fest, mens man er på fest, eller når man sitter alene hjemme og er forbannet på samfunnet og verden!

Jan Granlie

Marc Ribot (g, requinto, farfisa, b, vocoder, v), Shahzad Ismaily (b, moog, perc, v), Ches Smdt (dr, perc, elec, v), Rea Dubach (v), Lukas Rutzen (v), Curtis Fowlkes (tb), Marcio Herrera (cong), Briggen Kraus (s), Neel Murgai (sitar), Doug Wieselman (s, fl)

[amazon_link asins=’B079ZV4HB2′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’49c1ef31-d12d-11e8-be46-8729f421b079′]