Gitaristen Marc Ribot er en av disse musikerne man nesten kan sette i hvilken som helst sammenheng og han fungerer uansett som ei kule. Han er kanskje mest kjent fra sitt samarbeid med Tom Waits, men på hans CV finner vi i tillegg navn som Robert Plant og Alison Krauss, Elvis Costello, Soloman Burke, Marianne Faithful, Arto Lindsay, Caetano Veloso, Laurie Anderson, Susana Baca, McCoy Tyner, The Jazz Passengers, John Luries The Lounge Lizards, Medeski, Martin & Wood, Jamaaladeen Tacuma, James Carter, Marisa Monte, Allen Ginsburg, Madeleine Peyroux, Sam Phillips, og de senere årene folk som Allen Toussaint, Norah Jones, The Black Keys, Jeff Bridges, Jolie Holland, Elton John/Leon Russell og mange fler. Han Har jobbet med trommeslageren Chad Taylor og bassisten Henry Grimes tidligere, bl.a. på platen «Spiritual Unity» fra 2005, hvor de sammen med trompetisten Roy Campell jr. gjorde flere livejobber, bl.a. på Tampere Jazz Festival i 2006, en konsert som fremdeles står som et av mange høydepunktene fra den festivalen.
Nå er de samlet som trio, og på denne liveskjæringen fra 30. juni 2012 på New York klubben Village Vanguard tar de oss med på en reise innom flere moderne klassiskere.
Det hele åpner med John Coltranes «Dearly Beloved», før det fortsetter med Albert Aylers «The Wizard», Kern og Hammersteins «Old Man River», Aylers «Bells» (er ikke med på vinylutgaven), Neiburg, Daugherty og Reynolds gamle standard «I’m Confession’ (That I Love You)», før de runder av med Coltranes «Sun Ship».Hvis man vil ha mer av denne musikken etter å ha spilt i hjel CDen, kan man som ekstraservice downloade Coltranes «Amen», Ribots «Fat Man Blues» og Albert Aylers «Saints» både som MP3 (fysj om!) og Flac pluss at de forefinnes på itunes.
Nå vet vi ikke om dette er en mer løst sammensatt kveld på den lille klubben Village Vanguard, men musikken er veldig typisk fra disse tre musikerne. Faktum er at dette er første gang Ribot spiller på klubben som bandleder. Tidligere hadde han bare spilt der en gang, med pianisten og sangeren Allen Toussaint, og det var visstnok en stor overraskelse for mange av klubbens faste publikummere at man hadde booket en såpass «frilynt» trio til klubben. De spilte seks kvelder, og det var smekk fullt hver kveld. En annen ting å feire denne uka, var at det var første gang Henry Grimes spilte på klubben siden 18. desember 1966, da han var der med Albert Ayler, og de gjorde platen «Albert Ayler In Greenwich Village» (Impulse, 1967).
De starter og avslutter settet med John Coltrane, i helt egne versjoner. Andrelåta, Albert Aylers «The Wizard» fremføres nesten som en moderne rockabilly-låt, men med Ribots helt særegne og fantastiske gitarspill, og det er lett å høre at han er på hugget. Bedre enn dette er det nesten ikke mulig å spille gitar. Han kjører en lang solo som bare vokser og vokser, før Grimes tar det hele ned, på sedvanlig måte. Han bygger også opp soloen sin, og mot slutten kjører han på som vi ikke har hørt ham siden tiden før han forsvant fra jazzlivet i 35 år. Det koker i trioen, og jeg er temmelig sikker på at svetten kunne tørkes av veggene på Village Vanguard etter denne låta. Alldeles fantastisk fra alle tre musikerne.
Deretter tas det hele ned, med den gamle sliteren «Old Man River», hvor Ribot innleder med akkurat passe skeivt gitarspill over bassen og trommene. Ribots gitarspill høres nesten feil ut innimellom, men det er ikke vanskelig å høre at denne herren har total kontroll over hva han foretar seg. Det blir litt som å høre på en annen gitarfavoritt fra Sambandstatene, Mary Halvorson. Røddig spellt!
Albert Aylers «Bells» følger. En av Aylers signaturmelodier, og som i utgangspunktet umulig kan gjøres like kraftfullt uten Aylers hylende og messende saksofon. Men trioen går på med en versjon på over 19 minutter. Alle tre improviserer friskt og løst rundt det enkle temaet, og låten vokser og vokser gjennom de 19 minuttene, og alt er svevende og flott.
Den gamle slägeren «I’m Confession’ (That I Love You)» fortsetter, som en haltende blues, hvor Ribot tar ut alle sine standardjazzegenskaper. Og med ytterst enkle midler swinger dette helt vanvittig, og jeg tenker at dette kunne vært en versjon som godt kunne vært gjort av Bill Frisell. Men etter hvert drar Ribot ivei med morsomt og kreative vrier på melodien som ingen gjør han etter. Nydelig!
Så runder trioen av med John Coltranes «Sun Ship», og her går det unna så det svir i veggene. Alle tre spiller aggressivt og flott, og spesielt synes jeg Chad Taylor her får vist seg godt fram, både som en streit komptrommeslager som klarer å holde stø kurs, og som et frittgående villmann. Ribot kjører på med noen bluessoloer som det ryker av, og Grimes er helt framme på tuppa hele veien. FOR en versjon!
Dette er en innspilling som til de grader er en hyllest til John Coltrane og Albert Ayler. Jeg kan ikke tenke meg noen bedre hyllest enn det disse tre musikerne gjør denne kvelden i Greenwich Village i New York.
Dagen var 30. juni 2012, og den av våre lesere som var i New York og ikke besøkte Village Vanguard denne kvelden, bør skamme seg!
Jan Granlie
Mark Ribot (g), Henry Grimes (b, vio), Chad Tayler (dr)
