Vi snakker oktober og november 1969. Miles Davis hadde akkurat gjort ferdig mesterverket «In a Silent Way» og var så fornøyd med bandet at han gjerne ville ta dem med på turné til Europa. Som Miles selv skriver i sin biografi: «Man, I wish this band had been recorded live because it was really a motherfucker».

Det ikke Davis visste, var at konserten i Philharmonie i Berlin, den tredje siste konserten på turneen ble tapet, og er nå, endelig ute på plate.

Turneen startet i Milan den 26. oktober, før den fortsatte til Roma, Wien, London (to konserter i Hammersmith Odeon og en på Ronnie Scott, Paris (to konserter i Salle Pleyel), Tivoli Konsertsal i København, Folkets Hus i Stockholm, Philharmonie i Berlin, Liège og til slutt Rotterdam.

Settet i Berlin åpner med en forrykende utgave av «Directions», etter John O’Brians introduksjon, og det er lett å høre at Miles er i form denne dagen. Chick Coreas elpiano nærmest gløder, og selv om man ikke sparker fra som ville hester hele veien, så er det en enorm intensitet i det som presteres.

Deretter får vi en fin versjon av «Bitches Brew» på over 13 minutter. Wayne Shorter holder seg mye tilbake i starten, med mot slutten kommer han inn med et sjeldent rått spill, mens Jack DeJohnette er helt framme på tåspissene hele veien, og bak det hele holder Dave Holland kontrollen.

Det fortsetter med «It’s About Time» og «I Fall In Love Too Easily» før man runder av Berlinkonserten med «Sanctuary» som går over i «The Theme».

Men det slutter ikke der. I juli samme år spilte den samme kvintetten på Montreux Jazz Festival i Sveits, og fra den konserten får vi de tre bonussporene «Milestones», «Footprints» og «’Round Midnight» sammen med «I Fall In Love Too Easily». Opptakene fra Montreux har en litt annen lydkvalitet enn Berlinkonserten. Det er mye romklang på Miles trompet, men uten at det gjør så mye. Men jeg synes kanskje de andre musikerne ligger litt for langt bak i lydbildet. Men vi får noen flotte versjoner av de fire låtene. «Milestones» er strålende, mens «Footprints» virker litt uinspirert, noe som veies opp av en fin versjon av «’Round Midnight» hvor Miles spiller balladen som om det sto om liv. Og når bandet drar til, så leverer Wayne Shorter en av de tøffeste soloene jeg kan huske å ha hørt fra den kanten. Corea henger seg på, og hele bandet koker!

Nok en enorm nyutgivelse av eldre stoff fra Miles Davis’ mange konserter, og nok en innspilling det bare er å investere i, enten du er blodfan eller ikke.

Jan Granlie

Miles Davis (tp), Wayne Shorter (ts, ss), Chick Corea (elp), Dave Holland (b), Jack DeJohnette (dr)