På skive

NIKITA RAFAELOV

«Spirit Of Gaia»
GOTTA LET IT OUT

Den finske pianisten Nikita Rafaelov, hørte jeg første gang under releasekonserten av denne platen i Koncertkirken i København den 31. august i år. Den kvelden imponerte han meg stort med sitt pianospill, som befinner seg i skjæringspunktet mellom jazz og klassisk solospill.

Det er bassisten Tomo Jacobson som har utgitt platen på sitt «hjemmekontor», plateselskapet Gotta Let It Out, og releasen foregikk under Jacobsons spennende «Freedom Festival», en årlig begivenhet på Blågaards plass på Nørrebro.

Vi kjenner ikke så godt til Rafaelov fra før, men de som sverger til den relativt fritt improviserte musikken i Helsinki, kjenner muligens til han mye bedre enn jeg. Men ut fra denne platen, bør han absolutt få større oppmerksomhet, også utenfor Helsinki og Finland. For han er en uhyre kreativ, dyktig og spennende pianist å lytte til.

Åpningssporet, «Spirit Of Gaia» er en vakker start. Her spiller Rafaelov på det minimalistiske, hvor en enkel «sløyfe» går gjennom mange forvandlinger og tilføyelser i løpet av låten. Starten kan minne litt om Philip Glass i sin minimalisme, men etter en stund, nærmere bestemt et drøyt minutt, folder Rafaelov musikken ut med en tung bass som legger seg sammen med det deilige og enkle temaet, og vi er i gang.

Andresporet, «Gnaw» er litt i samme gate, men mer aggressivt, mens tredjesporet, «Places Oblivious» åpner med masse elektronikk, før et enkelt pianotema overtar. Dette temaet utvikles både via elektronikken og ved at flere lag med pianotoner legges på hverandre og utvikles.

Og slik fortsetter det. Musikken bygges opp rundt et enkelt og minimalistisk tema, som gjerne er nærmest usigelig vakkert, før Rafaelov legger til både elektronikk og flere lag med piano. Og hele veien gjennom platen gjøres det med nennsom hånd. Det virker som om det hele er godt gjennomtenkt og at ingen elementer er helt tilfeldig valgt.

I låten «First Wind», får vi kun pianoet, uten særlige pålegg, og vi får en svært finsk melodi som nesten er på Keith Jarrett og «Køln Concert»-nivå. Vakkert! Og hør på hvor fint han spiller med seg selv i det sjuende sporet «Suntle Approach».

Og hele platen inngår i en slags helhet. Som om det var en suite. Vi får vakkert og spennende pianospill, fra en musiker flere bør få gleden av å høre. Musikken er i stor grad komponert, men vi får også partier og låter som er fritt improvisert fram der og da i studio eller hjemme. Og hele veien er dette nesten usigelig vakkert. Ikke på den måten at det hele veien er lyrisk på den nordiske måten, men mer at vi har å gjøre med en pianist som går sine egne veier, og de veiene er ofte innom de dype, finske skoger og som er svært spennende å følge.

Jan Granlie

Nikita Rafaelov (p, elec)