På skive

PAUL VAN KEMENADE

«Master of Lyric»
KEMO 021

Den nederlandske saksofonisten Paul van Kemenade, har i mange år vært en slags outsider i det nederlandske jazzmiljøet. Han har utgitt en rekke plater på eget selskap, men har aldri klart å opparbeide seg et navn utenfor «treskolandet». Han er av den edle 1957-årgangen, uten at det ser ut til å ha hjulpet på hans popularitet. Han er i hovedsak altsaksofonist, med også komponist, arrangør og bandleder, og han har mottatt heder og ære med både Boy Edgar-prisen, pris fra Jazz in Nederland og pris fra de kongelige.

Han har utgitt over 30 plater, stort sett i eget navn, og han har samarbeidet med musikere som Han Bennink, Stevko Busch, Markus Stockhausen, Aki Takase, Roy Anderson, Michel Bram, Herman Fraanje og en rekke andre.

Hans nye samling, «Master of Lyric», er et slags oppsamlingsheat, med musikk han har utgitt fra 1977-2017. Vi får fire CDer, pluss et hefte med hele historien og mange fine bilder fra hans liv som musiker.

Å passere 60 år, er for mange et skikkelig traume. Jeg vet ikke helt hvordan det har artet seg for Kemenade, men det har nok gjort inntrykk, siden han har følt trang til å utgi denne boksen akkurat nå.

Platene er fordelt etter årstall, hvor den første går fra 1980-1997, den andre fra 1998-2006, den tredje fra 2006-2010 og den siste er viet 2010-2017. Og fra starten med «Chessmash», hvor han spiller med Willem Kühne (p), Henk Koekkoek (s), Peter Mingaars (g), Toon de Gouw (tp), Hans Sparla (tb), Frans van Grinven (dr) og Niko Langenguijsen (b), til siste spor på fjerdeCDen med «Daytime Serenade» fra platen ved samme navn, som vi anmeldte i 2016 (les hele anmeldelsen her) med pianisten Jasper Van’t Hof og trommeslageren Maria Portugal, følger vi van Kemenades spennende utvikling.

Det er ikke tvil om at han i starten var inspirert av all den «gale» musikken som ble fremført i Nederland på den tiden han startet sin platekarriere. Her er det uten tvil impulser fra både Willem Breuker og Misha Mengelberg og Instant Composers Orchestra (ICP).

Men jeg føler at van Kemenade har hatt tettere forhold til den amerikanske jazzen, enn de nevnte. På mange måter swinger dette mye mer inn i det amerikanske, og låtoppleggene (tema, solier, tema) er her mye mer påtagelig enn hos de forannevnte. Hør bare på femtesporet «Hip» på førsteCDen. Hele veien er van Kemenades relativt skarpe altsaksofontone i front, men uten at han tar all oppmerksomhet fra de andre. Musikken er morsom, på lik linje med de forannevnte, og selv i de små besetningene fungerer dette fint, som i «A Tune For N.» fra 1981, som er en duett med pianisten Ron van Rossum. Og skikkelig heftig går det for seg i sporet med bassisten Jamaladeen Tacuma, trommeslageren Cornell Rochester, gitaristen Jan Kuiper og trombonisten Wolter Wierbos mot slutten av førsteplaten.

Men det er mer variasjon her. På førstesporet på andreCDen, «La Dance Du Village», har van Kemenade bragt inn flamencogitaristen Maurice Leenars, sammen med flere av de mer «vanlige» medspillerne, og vi får et helt annet lydbilde og stemning. Men ikke uten at det fremdeles beholder den heftige stemningen av moderne, nederlandsk jazzmusikk. Dette er en av samlingens lengste spor, som også viser van Kemenade som en god balladetolker, og dette er kanskje et av samlingens vakreste spor. Deretter får vi en strålende trioinnspilling med van Kemenade, Wolter Wierbos (trombone) og Jan Kuiper (g) i den kollektive «LT», før de beveger seg til Afrika i tre komposisjoner fra platen «Zvinishamisa», som alle låter autentiske og fine, selv om jeg savner litt «galskap» a la Sean Bergin i det hele.

På denne CDen får vi også et møte med van Kemenade og Metropole Orchestra under ledelse av Vince Mendoza med storband, drøyt 50 symfonikere og det hele. Og vi får enda en side ved van Kemenade, som er mye mer kontrollert og «komponert» enn på de andre sporene. Og låta «Freeze» låter fint, men veldig annerledes enn resten.

Så er vi over i en kort avdeling med Le Fréres Guissé, med vokal og perkusjon i tillegg til van Kemenade Quintet, hvor vi befinner oss godt inne i den afrikanske musikken. Men det endrer seg etter hvert, og når man passerer 2006 og begynner å nærme seg nåtiden, får vi mer av den «gamle» van Kemenade. Den tredje CDen starter med vokalisten David Linx i låten «Like A Sfinx Mr. Linx» fra innspillingen «Mexi Cosy (the colour of your soul)», og vi får en fin vokalsak med en slags Jimmy Scott-vokal som fungerer. Men høydepunktet på denne CDen blir nok femtesporet, «Bramen Plukken», hvor van Kemenade møter pianisten Michel Braam i en fin duett.

Den fjerde CDen (fra 2010-2017), inneholder musikk fra flere av de innspillingene man har anskaffet seg tidligere med van Kemenade, blant annet med flere av ICP-musikerne pluss den amerikanske trombonisten Ray Anderson, som, hovedsakelig, går stillere i dørene her, enn med flere av de andre samarbeidene man har hørt han i (blant annet med Ibrahim Electric). Her dukker også pianisten Aki Takase opp, i låten «Kaisel» fra platen «Kaisel Nari». Og henne sammen med van Kemenade og trommeslageren Han Bennink slår aldri feil!

Siste delen av platen er viet innspillingen med pianisten og keyboardisten Jasper van’t Hof og trommeslageren Maria Portugal, og er noen av de fineste låtene i samlingen, og som peker framover i en svært positiv retning for denne iherdig jobbende altsaksofonisten.

En slik oppsummering i forbindelse med at en musiker passerer 60-årsgrensen, kan være et fint øyeblikk, hvor musikeren kan stoppe opp og tenke seg om. Hva har livet bragt med seg til nå, og hva skal han bruke resten av livet på? Jeg synes Paul van Kemenade har laget en fin oppsummering, som inneholder mye fin musikk, og som man nesten kan bruke som oppslagsverk over jazzens forvandling i Nederland og Europa fra 1997-2017.

Men å kalle oppsamlingsheatet for «Master of Lyric» vet jeg ikke helt om stemmer. For det er mye mer enn det å hente i den musikken van Kemenade har gitt oss gjennom alle disse årene. Og det skal vi være glade for!

Jan Granlie

Paul van Kemenade (as), Jerome Pellemans (as), Henk Koekkoek (ts, sopranino), Theo Jörgensmann (s), Rutger van Otterloo (s), Maarten van Norden (s), Eckard Koltermann (s), Tobias Delius (ts), Sydney Mnisi (ts), Mete Erker (ts), Toon de Gouw (tp), Louis Lanzing (tp), Ad Gruter (tp), Rik Mol (tp), Eric Vloeimans (tp), Markus Stockhausen (tp), flh), Feya Faku (flh), Angelo Verploegen (flh), Hans Sparla (tb), Chris Abelen (tb), Willem van Malen (tb), Hans Visser (tb), Louk Boudesteijn (tb), Wolter Wierbos (tb), Ray Anderson (tb), Willem Kühne (p), Ron van Rossum (p), Jeroen van Vliet (p), Michel Braam (p), Herman Fraanje (p), Rein Godefroy (p), Stevko Busch (p), Aki Takase (p), Jasper van’t Hof (p, keys, samp), Peter Mingaars (g), Jan Kulper (g), Antoine Cruz (g), Dave Emerald (g), Paul Hagenaars (g), Maurice Leenars (g), Djiby Guissé (g), Ferhan Otay (g), El Periquin (g), Jacq Palinckx (g), Cheikh Guissé (g, v), Louis Mhlanga (g, v), David Linx (v), Stratton Bukk (v), Lior Leibovici (v), Pieter Stas (v), Pierre Blanchard (vio), Herman van Haaren (vio), Oene van Geel (viola), Emile Visser (c), Niko Langenguijsen (b), Bent Palincks (b), Hans Offermans (b), Eric van der Westen (b), Jamaladeen Tacuma (b), Cliff Jansen (b), Gerard Brohm, (b), Wiro Mahieu (b), Frank Möbus (b), Ernst Glerum (b), Frans van Grinven (dr), Frank van Oosterhout (dr), Joop van Erven (dr), Martin van Duynhoven (dr), Peter Bast (dr, cajon), Cornell Rochester (dr), Jwan Wijnen (dr), Jan van der Bongart (dr), Han Bennink (dr), Markku Ounaskari (dr), Maria Portugal (dr), Aliou Glissé (perc, v), Serigne Gueye (perc), Metropole Orchestra, cond. Vince Mendoza, big band med mer.