På skive

PER-ÅKE HOLMLANDER

«Carliot – It’s Never Too Late Orchestra»
NOTTWO RECORDS MW972-2

Den svenske tubaisten Per-Åke Carliot Holmlander, er en av klodens mest spennende tubaister innenfor den moderne jazzen. Han spiller/or har spilt med Peter Brötzmann Chicago Tentet, Barry Guy New Orchestra, Ken Vandermark Territory Bands og Resonance Orchestra, den svenske radiojazzgruppen, London Jazz Composers Orchestra, Fire! Orchestra!. Fredrik Ljungkvist Yun Kan 10, Mats Gustafsson Nu Ensemble og Paal Nilssen-Love Large Unit og mange flere mer eller mindre frittgående ensembler de senere årene.

Ideen bak innspillingen var å forta en slags «loftrydding», hvor Holmlander skulle gå gjennom 40 års musikalsk virke. Her ville han presentere nye ting, sammen med ting han har skrevet i løpet av de 40 årene, både for teater, dans og frittgående jazzmusikere.

Og resultatet foreligger på tre CDer, og hvis du lurer på navnet, Carliot, så er det et av Holmlanders mellomnavn, og faktisk den eneste i Sverige som bærer det navnet!

Når Holmlander velger å samle 40 års musikk på tre CDer, så er det ikke snakk om å gå i arkivene for å finne gamle opptak. Opptakene er gjort under den 12 Krakow Jazz Autumn Festival i Polen i løpet av noen dager i Polen i 2017.

Og Holmlander har ikke først og fremt valgt å fremheve seg selv i disse forskjellige prosjektene. For det starter med delen han har alt «Trio» med to deler «#1» og «#2», hvor vi treffer altsaksofonisten Anna Högberg, bassisten Elsa Bergman og trommeslageren Christipher Cantillo, i to relativt lange og frie strekk. Musikken føyer seg godt inn i tidligere små prosjekter vi har hørt Högberg tidligere, og hun leverer, som alltid, spennende spill. Men det er først og fremst Elsa Bergmanns bass-spill som fascinerer på disse to låtene. Og sammen med Cantillos løse og fine trommespill, blir dette en fin start på en relativt lang gjennomgang av Holmlanders musikk.

I delen som er kalt «Saxophone Madness», møter vi igjen Anna Högberg, denne gangen på barytonsaksofon, sammen med altsaksofonisten Julie Kjær, tenorsaksofonisten Signe Dahlgreen og barytonsaksofonisten Mikolaj Trzaska. Vi får ett spor, «#3», hvor de fire utvikler låten fra nesten det helt stille til en langt strekk med utforskning av ideer og «føling på hverandre», før Dahlgreen legger opp til et riff, som de andre mer eller mindre henger seg på, og Kjærs altsaksofon får flyte fritt i høyden. Hel denne «komposisjonen» viser hvor kreativt det kan være med intens lytting med publikum til stede. Alle fire musikere her har ørene på stilk og lytter fantastisk til hverandre, samtidig som de innimellom «stikker en tur» ut til venstre der det måtte passe dem. Strålende og tøft!
Deretter følger et av Holmlanders mer eller mindre faste ban, Parti&Minut, med trompeteren Johan Norin, Cantillo på trommer og Holmlander på tuba. De utga i 2015 den utsøkte innspillingen «Dårlig sikt och regn», som fikk utmerket omtale på salt-peanuts.eu (les hele anmeldelsen HER).

Dette er helt annen musikk en de foregående sporene. Og det starter med «Blues För Oss», som nesten kan låte som tre musikere fra et marching band i New Orleans har en dags fri og leker seg med hverandres musikalske ideer. Denne låten er skrevet av Norin, og på de seks sporene fra denne trioen, er Holmlander kun med som musiker og ikke komponist. De fortsetter med Norins fine «Vem Där?», som høres akkurat ut som noen står ved et hushjørne og lurer på hvem som skjuler seg på andre siden. Med tubaspillet til Holmlander får man en New Orleans-følelse, og med Norins fine trompetspill og Cantiollas løse trommespill, blir dette strålende musikk.

Så går de over i Maurice McIntyres «African Waltz» med Holmlander i førersetet, hvor han virkelig beviser hvilken glimrende tubaist han er.

Og slik fortsetter det med to komposisjoner av Norin, «Tjocka» og «Kul För Dig», før de runder av sin avdeling med Arthur Blythes «For Fats/Mamie Lee», og hele veien er dette fantastisk flott. Man blir glad av å høre Parti&Minut. I forhold til deres forrige langspiller, synes jeg musikken sitter enda bedre her, og det er hele veien en fryd å høre de tre boltre seg i arven etter New Orleans-musikken. Og Johan Norin er en trompeter man virkelig skal merke seg!

CD nummer to, er også preget av de små gruppene. Det starter med «Quartet» hvor vi i låten «#1» får møte trompeteren Susana Santos Silva, trombonisten Steve Swell, bassisten Elsa Bergman igjen og trommeslageren Tim Daisy. Dette er en kvartett som jeg tror spiller sammen for første gang ved denne anledningen. Men det høres ut som de har holdt det gående i mange år. For her er samspillet upåklagelig. Bergmans bass rumler av gårde sammen med Daisys energiske trommespill, og i front har vi to energibunter som passer perfekt sammen i en slik sammenheng. Santos råere enn vi har hørt henne på en stund, og Swell er like «tøff i trynet» som han alltid er.

I «Duo» «#2» møter vi igjen tenorsaksofonisten Signe Dahlgreen og trompeteren Johan Nordin i et langt strekk. (De fleste strekkene på de tre platene, med unntak av Parti&Minut er lange, slik at musikerne får brukt tid på det de har lyst til å gjøre). Jeg hørte Dahlgreen i duo med Anna Högberg i Koncertkirken i København for kort tid siden, og den opplevelsen var såpass positiv, at jeg gledet meg til å høre henne igjen, i duo med trompeteren Norin. Og det låter fantastisk fra start til mål! Dette er to musikere som ikke er blant de største navna innenfor den skandinaviske jazzen, men det bør det bli en slutt på etter dette. Kommunikasjon på høyt plan, dyktige musikere og gode ideer. Da kan man egentlig ikke ønske seg så mye mer.

Mer «Duo», denne gangen i låtene «#3» og «#4», møtes altsaksofonisten og fløytisten Julie Kjær og trompeteren Susana Santos Silva i to dragkamper. Dette kunne raskt blitt en slags forlengelse av «2», med altsaksofon og trompet, men det er det ikke. Til det er musikerne altfor forskjellige i uttrykk. Santos bruker trompeten på en helt annen måte enn Norin, det blir mer ekssperimentering med lyder, mens Kjær ikke ligger så langt fra Dahlgreen i uttrykket. Men når hun i «#4» plukker fram fløyten, så skiller hun seg godt fra Dahlgreens heftige tenorsaksofon.

Så avsluttes CD nummer to med kvartetten Inner Ear og låten «#5», med altsaksofonisten Mikolaj Trzaska, trombonisten Steve Swell, Holmlander på tuba og Tim Daisy på trommer. Og friskere og mer pågående 21 minutter og 26 sekunder skal man lete lenge etter. Trzaska med en altsaksofontone som kunne vært hentet fra Arthur Blythes mest pågående konserter, og med Swell som vanlig i heftig driv. Og bak det hele Holmlanders intense tuba og Daisys pågående trommespill. Strålende, frittgående musikk for fagfolk!

Den tredje CDen er i sin helhet viet Holmlanders store band. Her har han kalt det «1:st attempt…», og vi får 8 strekk og komposisjoner med Holmlander selv på tuba, Julie Kjær på altsaksofon og fløyte, Signe Dahlgreen på tenorsaksofon, Anna Högberg på alt- og barytonsaksofon, Mikolaj Trzaska på bassklarinett, alt- og barytonsaksofon, Johan Norin på trompet, Susana Santos Silva på trompet, Steve Swell på trombone, Elsa Bergman på bass og Tim Daisy og Christopher Cantillo på trommer.

Dette er et slags storband som i løpet av sommeren har gjort noen konserter, men dessverre på tidspunkter og steder hvor undertegnede ikke har fått med seg. Den 11. oktober 2017 spilte de på Krakow Jazz Autumn Festival, og det er den konserten vi får være med på her.

Det starter litt nedpå i «Monolit I», som sømløst går over i «Tvärstånd A Cross Relation», som på mange måter drar «Monolitt I» videre inn i det dystre landskapet av morgentåke i Dalarna. De går videre over i «Demonstration», hvor Bergmans bass tar grep, før vi får et tema som minner ikke så rent lite om noe man kunne ha fått fra Carla Bley og Charlie Hadens Liberation Music Orchestra. Her tar Steve Swell «førsteøkta» som solist, og forholdet til Bley/Haden forsterkes ytterligere. Tubaen til Holmlander kjører et stødig komp over de to trommeslagerne, og vi er inne i jazzmusikk for et større ensemble som er praktfull å følge. «Demoen» utvikles. Det er ikke ro i rekkene, og det høres ut som demonstrantene (musikerne) blir jaget av gårde bortover «trottoarene» (eller hva det heter i Sverige). Denne låta kan godt være en god kommentar til den politiske situasjonen i Sverige nå om dagen, og det buldrer i et gammelt demonstrasjonshjerte når denne spilles. Fantastisk flott!

Så er man over i «Game Of Carliot». Den starter med trommesolo, jeg har en mistanke om at det er Daisy, og det hele er monumentalt, før et relativt fritt parti overtar med hele bandet i «fri flyt», og det er råtøft. Og når man går over i «Monolit II» er man igjen langt inne i Bley/Haden-land. Denne, sammen med «Demonstration» kunne vært to motlåter mot Sverigedemokratene og deres hodeløse politikk. «Monolitt II» kobles sammen med «Tanzwu» og Signe Dahlgreen bidrar med en fin solo på tenorsaksofon, som sier det meste om hva hun mener om undertrykkelse av andre mennesker. De andre saksofonistene kommer inn og vi får et flott «kok» i treblåserrekken som swinger nesten hemningsløst. Saksofon-kjøret utvikler seg, fremdeles med Dahlgreen i førersetet, før de to trompeterne kommer inn og avslutter låta.

De åpner også neste spor, «Kerosine». Relativt rått spill (det må være Silva), og jeg kommer til å tenke på Lester Bowie og Art Ensemble Of Chicago. Så kommer den andre trompeten smygende inn og nesten irettesetter Silva på en mild og god måte, men Silva vil ikke høre på. Hun forsetter, men tar til fornuft etter hvert som de andre musikerne kommer smygende. Men dette er og blir Santos låt, og hun viser med all tydelighet hvilke eminent trompeter hun har utviklet seg til å bli.

«Monolitt III» starter med trommer og Holmlanders tuba, før Julie Kjærs fløyte kommer inn, og vi er et godt stykke inne i det frittgående. Og under Kjærs fløytespill ligger Holmlanders fjellstøe tubaspill som selve bærebjelken, før resten av bandet kommer inn, og vi får noe som kunne vært en oppdatering av Gil Evans og Miles Davis et kort øyeblikk.

Så runder de av denne flotte innspillingen med «Hagbard», en låt som kunne vært hentet fra sydligere breddegrader og Balkan. I alle fall i starten. Men den utvikler seg raskt, med Högbergs energiske altsaksofon (tror jeg det må være). Eller kanskje det er Dahlgreens tenor som boltrer seg høyt oppe i registeret (?). Og derfra og ut er dette selve cresendoet på innspillingen.

Jeg vet ikke om det har vært Holmlanders idé om å sette hans musikk på dagsorden i Kraków, men uansett hvem det er som kom med ideen, så var det en av de beste ideene innenfor jazzrelatert musikk de siste årene. Hele veien strutter platene av energi og kreativitet, og Holmlander har fått med en stor del av det beste som er å oppdrive på den svenske jazzscenen per i dag på Polen-tur.

Men jeg skulle ønske at et slikt prosjekt kan gjentas, ikke bare i Sverige, men også i de andre nordiske landene. Og kommer de til København, så vil jeg være på plass! For dette er en solid, musikalsk happening om og rundt musikken til en av jkazzens ledende tubaister per i dag! Strålende!

Jan Granlie

Per-Åke Holmlander (tuba), Julie Kjær (as, fl), Signe Dahlgreen (ts), Anna Högberg (as, bs), Mikolaj Trzaska (bcl, as, bs), Johan Norin (tp), Susana Santos Silva (tp), Steve Swell (tb), Elsa Bergman (b), Tim Daisy (dr) Christopher Cantillo (dr)