Philip Gayle er en gitarist som har operert innenfor en rekke forskjellige musikksjangre. Han har spilt i funk/rock/folk/blues/punk/country-band av og på i 30 år. Og er selvlært på gitar, piano og perkusjon.
På sin nye soloutgivelse hører vi han på banjo, bass, cello, door, gitarer, mandolin, perkusjon, piano, vokal, ukulele og waterphone, og vi får sju relativt frie «strekk».I tillegg til han selv, har han invitert med Shogo Ohshima på altsaksofon på ett par spor, og vokalistene Shizka Ueda, Omusubisan og Fuuchan på noen låter. Innspillingen er gjort i Beat Club Studios i Utsunomiya i Japan i april 2022, og allerede fra første sekund oppdager man at dette dreier seg om relativt ekstrem musikkutøvelse, som man skal være helt spesielt interessert i, for å få noe ut av.
I førstelåta, «Mammoth Flower» hersker et slags kontrollert anarki, hvor Gayle spiller de fleste instrumentene han er oppsatt med med bidrag fra Ohshima og Ueda. Og det er bare å fastslå at dette er relativt «sært».
Det endrer seg litt i andresporet, «マイナス犬 (minus inu)», som er gitarbasert, før vi får den mer eksperimentelle «Ceann Ruadh Tiresias», også med gitaren i front i en litt svevende og som kunne passet inn i en film om universet. «Zone (in three parts», er kanskje litt mer ned på jorden, hvor den frie improvisasjonen tenderer litt punkrock godt blandet med akustiske inspirasjoner fra gitarister som Derek Bailey, John Russell og, kanskje også norske Ivar Grydeland (fra den tidlige SOFA-perioden). «下血吐血 (geketsutoketsu)» er en litt ettertenksom sak, hvor han lar gitarlydene tone helt ut før han legger nye, mens «I Ain’t Got No Think», er en gitarlek helt i Bailey og Russells landskap.
Så avrundes det hele med «TN 35». Her er musikken manipulert, slik at det høres ut som om improvisasjonen blir spilt baklengs. Hadde dette vært en vinyl, så skulle jeg ha forsøkt å spille den «andre veien», så kan det hende det har dukket opp en standardlåt eller noe lignende. For såpass spesiell er denne låta, at man (nesten) må sjekke spilleren for å se om den har gått fullstendig amok eller ikke.
Det er bare å innrømme at dette blir litt for sært til at jeg kommer til å spille denne ofte. Men jeg vet det finnes et marked for denne eksperimenteringen der ute, tilhengere av ytterst sær musikk som utfordrer alle sanser og tillærte kunnskaper om musikk. Men dit har jeg tydeligvis ennå ikke kommet, for de gjennomspillingene jeg har gjort har vært krevende og litt stressende. Men Gayle er en ytterst kreativ musiker som enten viser sitt store potensiale på denne platen, eller så lurer han oss trill rundt. Sjekk gjerne ut videoene under, og bedøm selv!
Jan Granlie
Philip Gayle (banjo, bass, cello, door, guitars, mandolin, percussion, piano, voice, ukulele, waterphone), Shogo Ohshima (alto saxophone), Shizka Ueda (voice), Omusubisan (voice), Fuuchan (voice)
