På skive

RASMUSSEN / CORSANO

«A View of The Moon (from the Sun)»
CLEAN FEED CF493CD

Tenk deg et mørkt kjellerlokale eller et lagerskur uten altfor mange bekvemmeligheter for publikum. Tenkt deg en lys, relativt ung dame, med en altsaksofon på magen, iført en eller annen festival-t-skjorte som ikke er sponset av et millionforetak, som går litt hvileløst rundt på scenen. Eller hvileløst er nok ikke det rette ordet. Innbitt, kanskje. Konsentrert? Viljesterk? Og litt bak på scenen en flintskallet trommeslager med like mye innbitthet i blikket. Han skuer utover publikum, nesten med forakt i blikket. Publikum sitter på harde trebenker og langt fra like komfortabelt som i en konsertsal beregnet på «fiffen». En «fiff» som aldri ville satt sine pumps inn i dette lokalet. Det drikkes øl rett fra flasken. Det snakkes lavmælt mens de siste publikummerne, de som har vært ute for å røyke, kommer subbende inn. Og plutselig er vi der! Mette Rasmussens sterke stemme får altsaksofonen til å skjelve, så det nesten blir som å høre en ung utgave av Sidney Bechet eller danske Jesper Zeuthen.

Hun åpner alene. Men vi er ikke i et loslitt lokale i en mørk kjeller. Vi er i Cankarjev på Ljubljana Jazz Festival. (Det kan godt hende at Cankarjev er et mørkt og loslitt kjellerlokale, men det vet jeg ikke, for jeg har aldri vært der). Etterhvert kommer også trommeslageren Chris Corsano inn for å «snakke» med unge Rasmussen. Og det er tydelig at samtalen de har sammen er av det vennskapelige slaget. For jeg er vant til å høre Rasmussen adskillig «sintere» enn dette. Kan hande er det fordi det er to gode venner som samtaler. To som har hatt et uttall musikalske samtaler opp gjennom årene, og som er blitt som et gammelt ektepar eller siamesiske tvillinger.

Når den ene tar sats og «legger ut på tur i det fri», følger den andre tett i hælene og vet akkurat hvor den andre setter ned føttene og er på vei.

På denne konserten, den 4. juli 2015, er det nok ikke den amerikanske nasjonaldagen de feirer. Det føles som de heller feirer fellesskapet, og at de kan få lov til å spille denne frittgående musikken for et lydhørt publikum.

For i løpet av de åtte «strekkene» vi får servert, er det energi og intensitet som preget lokalet. Rasmussen som bare blir bedre og bedre, og som det stadig blir mer og mer spennende å følge, og Corsano som hamrer over trommesettet som var det både hans største fiende og beste venn.

Hva låtene heter spiller overhode ingen rolle for lytteropplevelsen av denne konserten. I stedet for låttitler som «Many People Were Scandalized – Some Still Are», «Folding in on Itself», «Today’s White Blood Cell» eller en av de andre oppfinnsomme navnene, kunne man nesten like gjerne kalt låtene «I-VII». For dette er en plate hvor man ikke blir sittende å studere coveret, men heller en innspilling hvor man lener seg tilbake i stolen, etter å ha skrudd volumet opp til 11, og lar de to bare ta en. Kropp, sjel og pust. Ingenting annet betyr noe mens Rasmussen og Corsano fyrer løs. Og de fyrer løs med skarpladde våpen, så bare pass deg Trump, neste gang det er 4. juli og denne duoen spiller ett eller annet sted i ditt nabolag!

Jan Granlie

Mette Rasmussen (as), Chris Corsano (dr, slide cl)