På skive

RHIANNON GIDDENS

«There Is No Other»
NONESUCH 7559-79253-2

Rekk opp handa den som har hørt om den amerikanske vokalisten og banjoisten Rhiannon Giddens. Hvis du ha fulgt med på salt-peanuts* over lengre tid, har du kanskje fått med deg hennes innspilling «Freedom Highway» (anmeldelsen kan du lese HER) som kom for et par år siden, og som var hennes femte plate i eget navn. Og nå har hennes åttende plate i eget navn havnet i spilleren. Ved siden av disse platene har hun vært med på en rekke plateprosjekter innenfor americana-musikken og den tradisjonelle, amerikanske folkemusikken, blant annet med Gaelwynd, The New Basement Tapes, Our Native Daughters og ei røys med andre.

Og vi kan like godt advare allerede her: Dette er langt fra jazz, men derimot skikkelig god og godt gjennomført singer/songwriter og americana med forbilder fra 60-tallet og tidligere som ledetråder.

På sin nye plate samarbeider Giddens tett med multiinstrumentalisten Francesco Turrisi, som med sitt piano, accordeon, forskjellige perkusjon, lutt og cellobanjo er med på å fullende musikken. Og på fire spor har hun også fått utmerket assistanse fra cellisten og bratsjisten Kate Ellis.

Det som gjør Giddens til en særpreget musiker og vokalist, er i første rekke hennes stemme, som er svært sterk og man tror på alt hun synger gjennom de 12 sterke låtene. Hør bare på stemmen hennes i den tradisjonelle «Wayfarer Stranger». Sterkt!

Stemmen har litt vibrato som gjør den enda mer troverdig. Ikke like mye som Buffy Sainte-Marie, men noe i nærheten. Og det er ikke bare de tradisjonelle låtene eller låtene som er skrevet av andre som er sterke. Hun lager også selv svært fine låter som skiller henne kraftig ut fra det meste som kommer av «populærmusikk» fra andre siden av havet. Og at jeg noen gang skulle bli blodfan av en som spiller banjo, hadde jeg slett ikke sett komme. For hun er en glimrende utøver på instrumentet, noe man kan fordype seg i i den instrumentale tittellåten «There Is No Other» som hun har skrevet selv. Og så gjør hun likegodt også den nydelige «Black Swan» av Gian Carlo Menotti og sin egen og Joe Henrys sterke blues, «I’m On My Way» mot slutten av platen, Og da er denne anmelderen solgt!

Og da de avrunder med hennes egen, nærmest gospelaktige «We Will See You Through» som avslutning, er det nesten ikke mer å si. For en avslutning! Man kan bli religiøs av mindre!

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenker på Joni Mitchell når jeg hører Giddens. Men det er noe med tilnærmingen til musikken som godt kan være noe av det samme som «dronning» Mitchell hadde. Det er bånn ærlig musikk fra start til mål, og hennes hovedsamarbeidspartner, Francesco Turrisi, skal ha mye av æren for at dette er blitt et variert og aldeles nydelig album.

Anbefales sterkt til alle med plass til mer enn heftig jazzmusikk i topplokket!

Jan Granlie

Rhiannon Giddens (v, bjo, vio, viola), Francesco Turrini (p, acc, frame dr, daf, tambuello, lutt, cellobjo, colascione, bendir, tambak), Kate Ellis (c)