På skive

SE OCH HÖR

«Se mig, hör mig, känn mig»
SIGNAL AND SOUND RECORDS SAS005

Det hender at noen plater blir liggende altfor lenge i bunken før vi oppdager dem, tar de fram og spiller dem. Et eksempel på det er den svenske gruppen Se och Hörs seneste langspiller «Se mig, hör mig, känn mig» som hadde fortjent stor oppmerksomhet allerede når platen ble sluppet på slutten av fjoråret.

Men det er (nesten) aldri for sent å presentere kreativ, spennende og energisk musikk, selv ikke her på salt-peanuts.eu.

Se och Hör er et av de mest fremadstormende banda i Sverige akkurat nå, med saksofonisten Anna Högberg i front sammen med trompeteren Niklas Barnö. I tillegg møter vi bassisten Emil Skogh og trommeslageren Dennis Egberth, pluss gjesten, vibrafonisten Mattias Ståhl.

Det starter med Egberths heftige «Skärp dig!», en låt som virkelig får en til å sette sett rett i stolen, sette fra seg kaffekoppen og lytte. For her går det unna i svingene. Bandet har et nært forhold til Ornette Colemans musikk, særlig fra den tiden hvor han samarbeidet med trompeteren Don Cherry, noe både Högberg og Barnö er gode eksempler på. Bandet ligger ikke så langt unna, for eksempel det norske bandet Cortex i musikalsk tilnærming, men jeg føler kanskje at spennvidden hos Se och Hör er større enn hos de nevnte nordmenn. Det kommer godt fram i andresporet, «Om och om igjen», som også er skrevet av trommeslager Egberth. Her tar de det helt ned med Barnö i den førende rollen sammen med Högberg.

I tredjesporet, «Sparven», er man tilbake i Ornette-modus. Låten er skrevet av Emil Skogh, og kunne vært hentet direkte ut fra en av 60-tallsinnspillingene til Coleman. Etter en relativt heftig start, får vi et fint «brekk» fra Skogh, før Ståhl leverer en fin vibrafonsolo, som trekker musikken litt vekk fra sammenligningen med Coleman. Han er en ytterst dyktig vibrafonist, som fungerer svært godt sammen med kvartetten. Etter Ståhls fine solo, entrer Barnö manesjen, og leverer en sylskarp solo, som nå om dagen nesten kun gjøres like fremragende av Cortex’ Thomas Johansson og danske Kasper Tranberg. Strålende. Högberg henger seg på, og vi er inne i et heftig landskap som swinger nydelig, på grunn av Skogh og Egberths energiske komp. Högberg tar over og leverer en solo som nesten bare hun kan, og de andre musikerne har mer enn nok med å følge med, før temaet kommer inn igjen. «Fantastico speziale», som lederen av Umeå Jazz Festival ville ha sagt det.

Side to, for dette er selvsagt en LP, åpner med Högbergs «Bunkerbåt», en mid-tempo-låt som henger deilig i kompet. Ståhl får god plass til å strekke ut, noe som gjør låten godt, før Högberg og Barnö overtar førerrollen. Det er nesten noe Mingus-aktig over beatet i denne låta, spesielt på grunn av det litt tunge bass-spillet. Flott!

Så fortsetter de med Högbergs «Gassen i botten», og da kan man jo tenke seg hvor de beveger seg. Men det starter «dannet», med enda mer Mingus-aktig basspill, og vi sitter bare og venter på det store smellet. Men det kommer egentlig aldri. I stedet får vi et fint tema, som inneholder mye energi, men som glir fint avgårde, før vi får en «samtale» mellom Högberg og Barnö, hvor de nesten høres ut som et gammelt ektepar. De krangler, men er like gode venner etterpå. Kanskje er det Barnö som kjører bilen, mens Höberg sitter ved siden av og kommenterer at han kanskje kjører litt for fort. Og i baksetet sitter Skogh og Egberth og kommenterer. Nok en låt som kunne stått på settliste til både Ornette Coleman og Cortex, men hele veien med det spesielle preget musikken får av Högberg og Barnös strålende spill.

Emil Skoghs «Sarasvati» er neste ut, og fortsetter litt i samme sporet som låta før. Her leverer Barnö en neddempet og fin trompetsolo, som er noe av det beste på platen. Total kontroll og med stor kreativitet. Her leverer Högberg en klagende solo som fungerer fint i helheten, hvor det ikke bare er å lire av seg det man kan, men at man har en idé med det man serverer, som fungerer.

Så runder de av med Skoghs «Brorsan», en fin avslutning på en strålende plate. Et Ornette-aktig tema med noen muntlige kommentarer, hvor det ikke er lett å få med seg ordene, men som fungerer perfekt i helheten.

Musikalsk synes jeg kanskje ikke denne platen med Se och Hör skiller seg så mye fra den forrige, som kom for tre-fire år siden. Men siden det var en av årets tøffeste plater, så er det helt ok at de legger seg i det samme musikalske landskapet, uten å skulle finne på så mye nytt, annet enn at musikerne har utviklet seg og blitt bedre instrumentalister siden sist gang.

En strålende plate som man måtte vente lenge på, fra fire (fem) av Sveriges mest spennende musikere akkurat nå. Og en plate som kommer til å surre i heimen langt utover sommeren og høsten. Og en plate hvor tittelen virkelig forteller hva man her er ute på.

Jan Granlie

Anna Högberg (s), Niklas Barnö (tp), Emil Skogh (b), Dennis Egberth (dr), Matthias Ståhl (vib)