I de siste par årene har trioen Smag på dig selv, markert seg sterkt på den danske jazzscenen, som selve anarkistene i den mer konforme jazzen vi, med noen hederlige unntak, er vant til å få fra nabolandet i sør. Og når de utgir sitt debutalbum på Stunt Records, så blir forundringen enda større. Plateselskapet som i mange år har vært relativt tro mot mainsteam- og bopjazzen, med noen få, hederlige unntak med utgivelser med for eksempel soul/jazz/funk-trioen Ibrahim Electric.
Smag på dig selv, vil endre den danske jazzen. De tar utgangspunkt i jazz, rock, funk, punk og alle mulige andre stilarter for å «røske» rundt i hodene på danskene, og med en svært suksessfull konsert på Roskilde-festivalen i 2022, etterlot de, i følge presseskrivet, publikum i svettedryppende ekstase, og anmelderne «der roste deres ‘onde, piv-frække technojazz og tibetanske strubesang».
Siden da har baryton- og bass-saksofonisten Thorbjørn Øllgaard, tenorsaksofonisten Oliver Lauritsen og trommeslageren Albert Holberg turnert for fulle hus rundt i hele Danmark.
En del av platen er liveopptak, som ble utgitt som EP i 2023, innspilt på Øllgaards gamle fritidshjem, Sølyst i Christiania Nå er den slått sammen med studioopptak, skapt i samarbeid med produsenten Elias Anguyo Arentoft Jansen. Her dykker de ned i «en verden av velproduserte og eksperimentelle lydlandskap hvor de fusjonerer flere musikalske landskap».
Med låttitler som «All makt til Overførselsindkomst», «Middelklassen Avler Kun Skeletter», «Fuck Der kommer Kontrolløren» og «Start et Punkband», lover de også, på mange måter, at her skal den danske jazzen rystes i grunnvollene, og opprøret skal visstnok være på vei, med denne trioen i front.
Det er klart at med baryton-, tenor- og bass-saksofon i front over trommer, kan man forvente et driv og et trøkk som overgår det meste, i noe som kan ligge i nærheten av både Colin Stetson og Mats Gustafsson. Så jeg må innrømme at jeg hadde store forventninger og var svært spent da jeg satte platen i spilleren første gang.
Nå har jeg lyttet gjennom innspillingen noen ganger, og jeg må innrømme at jeg er blitt skuffet. De tre musikerne er dyktige til å spille gjentagende «riff» som sikkert får Roskilde-publikummet til å danse og «headbange» langt utover natten. Men for meg, som lytter til musikken i skrivestuen, berører det nesten ikke. Det er kun i noen tilfeller at musikken går utenfor «riff»-formatet og skaper noe originalt, og det er grenser for hvor fascinert jeg blir av unge, energiske og anarkistiske musikere som gjentar seg selv. Jeg synes det mangler noe essensielt i musikken. For det første en solist som kan gå utenpå «riffene», og selv om Lauritsen gjør så godt han kan for å få til dette innimellom, så når han ikke opp til ankelen til heftige saksofonister som for eksempel Stetson og Gustafsson.
I sjettesporet «PGO HOT 50», høres de nesten ut som et tysk maskinrockeband fra 80-tallet, hvor «headbangerne» sikkert får kjørt seg, og i de relativt sinte, resiterende sekvensene, får vi ungdommens velbegrunnede vrede, hvor de er politiske og friske langt fra Dansk Folkeparti og «middelklassen», noe jeg liker, og hvor de sparker oppover i systemet, som i «Start Et Punkband», før et bastant, og nesten skremmende langt fra punkete spill tar over. Jeg føler at dette mye mer er tre unge herrer fra «velmøblerte hjem» fra de nordlige egner utenfor København, enn unge, sinte herrer fra Christiania, som har satt hverandre stevne. Det blir rett og slett ikke troverdig nok for meg, som har bodd i København i sju år. Men den siste låten, «Negiri», som betyr «ikke gråt» på kurdisk, skjer det noe. Her har de invitert med vokalisten Luna Ersahim, som også spiller saz, og med hennes bidrag blir musikken adskillig mer troverdig. Hun bidrar til at vi får mer enn «riff» både med fin vokal og fint saz-spill. Men også her er det et maskinelt og gjentagende komp som gjør musikken fremmed, i alle fall for meg.
Men jeg er temmelig sikker på at dette er en trio (kvartett) som gjør suksess på livescenene, hvor publikum ikke er så opptatt av om musikken er jazz eller ikke. For denne blandingen av jazz og maskinell og gjentagende «riff», er et godt stykke fra «my cup of tea», men så vil vel kanskje musikerne hevde at jeg er en av fiendene fra «middelklassen», som hadde adresse på Frederiksberg.
Jan Granlie
Thorbjørn Øllgaard (baritone saxophone, bass saxophone), Oliver Lauritsen (tenor saxophone), Albert Holberg (drums), Luna Ersahim (vocals, saz)
