Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

STREIFENJUNKO

«Like Driving»
SOFA 566

Den norske duoen Streifenjunko, besående av Eivind Lønning på trompet, perkusjon og elektronikk, og Espen Reinertsen på saksofoner, recorder og elektronikk, er egentlig en duo som mot alle odds har overlevd et relativt langt liv. Duoen har eksistert siden 2005, og i løpet av årene har de gjort mer enn 200 konserter over hele verden. De har også samarbeidet med en rekke andre musikere i løpet av årene, men sterkest har de kanskje vært når de har stått støtt på egne bein.

Deres nye innspilling, «Like Driving», er, i følge Lønning, litt annerledes enn de forrige. Og det kan kanskje stemme. Kanskje er det mer elektronikk inne i bildet denne gangen, men musikken er like «vanskelig» å komme inn i som tidligere. Med det mener jeg ikke at dette er musikk man har problemer med å fatte, men heller at det er musikk man skal sette seg ned med, og ikke bruke som «bakgrunn» mens man tar oppvasken eller støvsuger.

Vi får tre «sekvenser» hvor det starter med orgellignende, litt massivt spill i «Everything We Touch Is Electric». Jo, det forstår jeg, for her står elektronikken absolutt i førersetet, og jeg sliter litt med å holde konsentrasjonen oppe gjennom hele låten. Men det er nok mer min feil, enn musikerne. De leverer et slags «verk» som er fascinerende i sin «enkelthet», og som man (selvsagt) skal være «til stede» for å høre.

Det fortsetter elektronisk i «Astronaut Peace» og det skjer ikke så mye mer enn elektronikk her heller, før de avslutter med tittelsporet, «Like Driving», som er litt mer aggressiv, i alle fall i starten. Men det roer seg etter hvert, ettersom trafikken hoper seg opp, kanskje?

Som helhet savner jeg litt trompet- og saksofonspill på denne innspillingen. Det blir i overkant mye elektronikk for min skrale hjerne, selv om det innimellom er fascinerende, særlig ett parti i avslutningslåta, sånn ca. midt i, er nesten litt Philip Glass-aktig. Musikken krever enorm konsentrasjon, og av og til faller man rett og slett av i svingene. Dessverre.

Jan Granlie

Eivind Lønning (tp, perc, elec), Espen Reinertsen (s, rec., elec)

[amazon_link asins=’B07HQNP7T8′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’ca38fc0b-ecc3-11e8-92e7-a954bf3de9a8′]

Skriv et svar