På skive

THE THING

«Again»
TROST TTR007

Siden vi valgte å anmelde den seneste plata med Paal Nilssen-Love Large Unit på 1. mai, så tenkte vi det var like greit å følge opp festdagene i mai med enda en ny utgivelse hvor trommeslageren Nilssen-Love er med på,  på Norges nasjonaldag 17. mai. Med seg i The Thing har han bassisten Ingebrigt Håker Flaten, fra Oppdal, men nå med postadresse Austin, Texas og den svenske saksofonisten Mats Gustafsson, med adresse Nickelsdorf i Østerrike. Nilssen-Love har likegodt fått seg postadresse i Lisboa, så det er tre utflyttede skandinaver vi møter i bandet.

Etter en rask opptelling i platehyllene, så er dette The Things 12 innspilling siden debuten med «The Thing» i 2000. Og om du lurer på om det har skjedd noen utvikling blant de tre på disse årene, så er svaret definitivt, ja! For det første er de blitt mye dyktigere musikere. De er blitt friere, samtidig som de har beholdt energien fra «unge år». Samtidig så er mye av den musikken de nå utgir nesten nostalgisk og «vakker» i nærmest klassisk betydning.

På mange måter er dette hjemmebanen til de tre. Det er her de kan ta det ned, «sette seg i godstolen og slappe av», og ikke «peise på» slik de ofte oppleves i en hel del andre sammenhenger hvor vi møter de tre. Her høres det godt i førstelåta «Sur Face», hvor de har et parti som er nesten skremmende nedpå, men hvor de tre viser hvilke strålende musikere de er.

Jeg vet det er mange som mener at det «bare er bråk» i sammenhenger hvor disse tre opptrer. Til de vil jeg si at de skal sette på åpningssporet på denne platen, så vil man få et helt annet inntrykk av trioen. Dette er direkte vakker musikk, hvor man hele veien har energien inne, men hvor de tar det ut på en helt annen måte enn forventet. De har rett og slett blitt voksne karer, som ikke trenger å bevise hvor høyt, fort og heftig de kan spille, men som kan gjøre akkurat som de vil.

De tre kjenner hverandre nesten som trillinger, og nesten uansett hva en av de tre finner på, så vil de andre følge på og legge seg i utfordrerposisjon uten å safe.

Det åpner altså med Gustafssons «Sur Face», som inneholder det meste vi elsker å høre fra de tre. Det er nesten et «verk» i flere satser, som tar oss med på en reise inn i den moderne jazzen, samtidig som røttene fra Chicagojazzen og de litt rufsete, amerikanske heltene trer fram, og som de tre følger videre inn i evigheten.

Deretter følger den amerikanske saksofonisten Frank Lowes «Decision In Paradise», hvor en av The Things gode venner, saksofonisten og pocket-trompeteren Joe McPhee er med som gjest. Her åpner det med et av Nilssen-Loves perkusjonsinstrumenter fra Brasil, før Gustafsson og Håker Flaten kommer inn, og vi er fremdeles i det relativt «dannede» hjørnet. McPhee kommer inn og legger heftig pocket-trompetspill til, før han overtar sammen med Håker Flatens nedpå bass-spill og Nilssen-Loves overraskende rolige perkusjon. McPhee hyler litt før han fortsetter og overlater etter hvert stafettpinnen til Gustafsson, og det hele brygger opp til storm. Men ikke en skikkelig vestlandsstorm med orkan i kastene. Bare en helt vanlig blåst som vestlendingene nærmest opplever som vindstille. Men det er energi i spillet til Gustafsson, og når han har bygget opp soloen til bristepunktet, tar alle fire av slik vi er vant til å høre dem. Nilssen-Loves typiske og heftige trommespill, Håker Flaten med riving og sliting i basstrengene, mens McPhee roper og heier i bakgrunnen.

Men det tas relativt raskt ned igjen helt mot slutten, før den mer heftige «Vicki Di» av Håker Flaten overtar. Her har den gode bassisten funnet fram elbassen, som gir et litt annet lydbilde, og det blir lettere for han å høres i sammenhengen når de «tar av».

Og her er The Thing tilbake i gammelt, kjent landskap. Det rives og røskes hos alle tre musikerne (McPhee er kun delaktig på andresporet), og her får vi dem slik vi liker å høre trioen på jazzklubb. Heftig, energisk og tøft. Svetten spruter fra de tre musikerne, og hele veien gjennom disse drøyt ni minuttene får vi akkurat det noen kanskje vil savne i andre deler av plata.

Men med tre så ulike låter gjør The Thing en av sine mest varierte plater til dags dato. Noen blir kanskje litt bekymret i starten, i de rolige partiene, og blir kanskje redde for at de tre hardtarbeidende karene begynner å bli gamle, men det motbeviser de solid i tredjesporet. Særlig gjelder det innsatsen til Håker Flaten som her virkelig «tar løs» i sitt solobidrag. Og da kan jo ikke de to andre være noe dårligere. Derfor blir det «full pinne» helt inn i avslutningen, og et solid bevis på at de tre fremdeles holder koken, og alle antagelser om at de begynner å dra på åra, settes solid i skammekroken! For dette er tøffere enn toget!

Gratulerer med dagen Paal og Ingebrigt! Jeg regner med at bunadene er klargjort og at dere gjennomfører barnetoget med stil der dere måtte befinne dere på dagen!

Jan Granlie

Mats Gustafsson (ss, ts), Ingebrigt Håker Flaten (b), Paal Nilssen-Love (dr, perc), Joe McPhee (pocket tp)