På skive

TRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA & OLE MORTEN VÅGAN

«Happy Endlings»
ODINCD9567

Trondheim Jazz Orchestra eller Trondheim Jazzorkester (TJO), har nærmest blitt et nasjonalet storband i Norge. I alle fall har de blitt jazzmiljøet i Trondheim og Midt-Norges store flaggskip, som blant annet gjennom en rekke spesialprosjekter ved Moldejazz, har markert seg sterkt også i det internasjonale jazzmiljøet. Ikke minst takket være samarbeidet med pianisten Chick Corea.

Orkesteret er et slags musikalsk kollektiv, hvor man plukker musikere etter hva slags prosjekt man skal gjøre. Noen passer sammen med Corea, andre med trioen MaXx og andre igjen med Joshua Redman.

Prosjektet med den norske bassisten Ole Morten Vågan har fått den besetningen Vågan ønsket seg, så på mange måter er TJO en ønskebrønn å boltre seg i for en del norske og internasjonale jazzmusikere. Og etter som Vågan overtok det kunstneriske ansvar for bandet i 2017, så var det vel egentlig bare rett og rimelig at han skulle få gjøre sitt «drømmeprosjekt» med bandet.

Bandet spilte i denne formasjonen på Oslo Jazzfestival tidligere i år, og anmeldelsen på salt-peanuts.eu av den konserten kan du lese HER

Vi får servert åtte komposisjoner av Vågan, som alle skiller seg en del ut fra hva man tidligere har hørt fra bandet. Hele veien er dette typisk musikk skapt av Vågan, men det spennende er å få hans musikalske penselstrøk i stort format. Og allerede fra starten, med låten «Vilken Låt Ska Vi Inte Spela Nu», er dette en strålende opplevelse. Solistene fordeler seg jevnt utover i ensemblet, men jeg må innrømme at pianisten Oscar Grönberg er med på å fargelegge platen fint med noen fine solier. Det er også fint å høre at dette ikke blir en egotrip fra en bassist med et større band i bakgrunnen. Vågen holder seg trofast til bassrollen i bandet, uten å gå i veien for noen av de andre musikerne. Men innimellom må han bare kline til og vise seg fram. Noe som er helt ok. For en bedre bassist i et ensemble skal man egentlig lete lenge etter.

Andre som utmerker seg på en fin måte i starten er saksofonisten og klarinettisten Eirik Hegdal (eller er det Fredrik Ljungkvist?), som leverer en strålende solo i andresporet «The Sussex Pub In Essex (Or The Essex Pub In Sussex)». Her får vi også en overraskende kraftfull og fin solo av trompeteren Eivind Lønning. Låten er finurlig og kompleks, hvor man kan høre at Vågans bass virkelig er med på å sette standarden.

«Me Tar Sand, You Jane», er nok en finurlig tittel fra Vågan, og en komposisjon som har det spennende varierende i seg, som gjør at man hele tiden blir sittende med ørene vidåpne og følge med. Her skjer det mye hele tiden, og avstanden til de tradisjonelle storbandene blir relativt stor. Kanskje platens mest avanserte og komplekse komposisjon.

Så er vi over i noe helt annet i «Far Ago And Long Away». Dette er den komposisjonen jeg oppfatter som mest konvensjonell og storband-aktig på platen. Men aldri uten at den er original og spennende. «Disco Dreams» er helt annerledes enn jeg hadde trodd at Vågans opplevelser omkring disko er. Men det er mulig disko-kulturen på hans hjemsted, Brønnøysund, var annerledes enn i resten av den siviliserte verden. Dette er en låt som starter som en slags ballade, hvor, endelig, den ordløse vokalen til Sofia Jernberg kommer godt fram. Det er snedig hvor godt ordløs sang fungerer sammen med blåsere, egentlig. Hvor vokalen blir en del av blåserrekka. Tøft! Men etter hvert utvikler låten seg til en relativt fri sak, så kanskje skal vi bare tolke låten som Vågans dårlige opplevelser som disko-danser i ungdommen med relativt ustø gange og blikkontakt …

«Un-Merry-Go-Round» befinner seg ett eller annet sted inne i Gil Evans-land, mens «The Barrage Jam» fortsetter litt i samme stil, i hurtigere tempo, hvor jeg har en mistanke om at blåserne må være ekstra konsentrerte rundt låte. Den duver flott av gårde med små og nesten uhørbare avstikkere i de enkelte instrumentene. Det er mulig det er dette Vågan hører inne i hodet sitt, når han tenker på høststormene på Helgelandskysten, men bølgene finner etter hvert en slags enighet gjennom blåserrekka, før Øyvind Brækkes trombonesolo avskjærer enhver form for storm i kastene, selv om de andre blåserne gjør forsøk på å overta. Etter hvert oppstår det enighet mellom Brække og «stormen» og de forenes i en fin rytmisk sekvens.

Så avslutter de med «Slob Rock», også et fint ordspill fra Vågan. Her legger Vågan en fin bassgang som utgangspunkt, og det er faktisk første gangen på plata hvor kapellmesteren tar skikkelig tak i det, og groover slik bare han kan over resten av bandet. Og hvorfor jeg tenker på det britiske bandet Backdoor vet jeg ikke, men de dukker opp i bakhodet allerede fra Vågans drivende intro. Så lar han de andre musikerne overta styringen, og det utvikler seg til en relativt fri og spennende sak, hvor jeg formelig ser for meg at Vågan smiler og retter på brillene før han teller inn musikerne etter hvert som han vil ha mer struktur i det hele. En altsaksofonsolo bryter inn, og vi tar sjansen på at det er Hegdal som styrer. Gil Evans på Sweet Basil dukker opp i bakhodet, fra en relativt frittgående mandag i Greenwich Village for mange år siden med Monday Night Orchestra. Og nå klarer ikke Ståle Storløkken å holde seg lenger. Han bryter inn med en strålende solo på keyboards, som virkelig setter skapet på plass, før blåserne gjør hva de kan for å få han til å roe seg, men med relativt dårlig resultat. Men etter hvert tar han seg inn og temker: Ok da. Kjør bare på. S er vi over i en rocka, kort og konsis avslutning som setter utropstegn ved det hele om at dette er saker!

Trondheim Jazz Orchestra har gjort et varp med å innlemme bassisten Ole Morten Vågan som kunstnerisk leder for ensemblet (eller kollektivet). Og å la han få styre et av prosjektene til bandet beviser at bandet har enda et bein å stå på. Og i Vågans musikk står de støtt som Dovrefjell og adskillig stødigere enn Veslemannen i Romsdalen (for den innvidde). Og «Happy Endings» er blitt en av de tøffeste storbandplatene jeg har hørt på svært lang tid!

Jan Granlie

Sofia Jernberg (v), Ola Kvernberg (vio), Eivind Lønning (tp), Øyvind Brække (tb), Fredrik Ljungkvist (ts, cl), Espen Reinertsen (ts, bcl), Eirik Hegdal (bs, as, cl), Øyvind Engen (c), Oscar Grönberg (p), Ståle Storløkken (Hammond, eff), Gard Nilssen (dr), Håkon Mjåset Johansen (dr), Ole Morten Vågan (b, cond)