Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Ane, Karin, Maja og Solveig — et sterkt firkløver

MOLDEJAZZ 2020, TORSDAG 16. JULI 2020: Torsdagen er kommet og været over Moldefjorden viser seg fra sin aller beste side. Dette er Molde slik vi liker det. Så selv om gatelivet ikke er helt på nivå med det vi er vant med, har Moldefestival-stemningen nå satt seg i ryggmargen. Programmet tetner seg til de siste dagene, det er viktig å spare på energien for å makte å stå løpet ut.

Denne torsdagen skal vi på Taket og bli servert en real porsjon soulfood, med klassisk Gumbo, vi skal møtes til te med Thelonious Monk og Karin Krog, vi skal bli sjarmert i senk av Ane Brun, og vi skal oppleve Maja K. Ratkje og Stian Westerhus sulte og mere på akustisk vis. Før vi til slutt går i kirken med Solveig Slettahjell.


Gumbo. Foto: Moldejazz/Ole B. Steinsvik

Gumbo: en gryte av barnesmil
Konsert på taket på Plassen i strålende sol kan aldri bli feil, og når du i tillegg hører på Rabbajazz med et band som Gumbo er alt komplett. Disse fire musikerne er vant med å spille for barn, og måten de kommuniserer med barna på viser dette tydelig.

Bandet har navnet sitt etter den berømte New Orleans – retten Gumbo, som inneholder mange forskjellige ingredienser. Og det er akkurat denne retten barna får være med å lage når de får utdelt hver sin grønnsaksmaracas og spiller med på en av låtene.

Bandet, bestående av Kåre Nymark jr. på trompet, David Gald på tuba, Even Kruse Skatrud på trombone og Kenneth Ekornes på trommer er noe av det ypperste vi kan finne innen tradjazz- segmentet i verden, og i Gumbo får publikum møte nettopp denne sjangeren. Det morsomme med Gumbo er at de lener seg i stor grad over til New Orleans- funken. Det er mye groove i det som foregår det framme, og det blir vanskelig for både barn og voksne å sitte stille. Og med så stor plass som dette taket har, så kunne man fint bevege seg uten å utfordre restriksjonene rundt Corona.

Det er herlig å se fire voksne menn by på seg selv slik disse gutta gjorde. Det krever mye engasjere barn i alle aldre, og det klarte de til gangs. I tillegg må vi skryte av lyden. Det å klare å få så klar lyd, gjennom måkeskrik og støy fra gatene krever dyktige fagfolk bak spakene. Kudos til dere også.

Konserten med Gumbo var rett og slett en fryd for både ører og øyne. Engasjerende for de små, mellomstore og store. Vi danset oss rett og slett ut og ned fra taket. (Solgunn Brunvoll)


Tea with Thelonious. Foto: Gunnar Horrigmo

En munnfull Monk
Så er Karin Krog ved veis ende på sin residency-seilas under årets jubilerende festival. Det har vært en reise med framifrå musikalsk rundbrenneri under stor seilføring.

Velkommen skal du være til afternoon tea. Vertskap: Karin Krog og John Surman. På den musikalske menyen: Thelonious Monk. Sånn uten bedre viten kunne man kanskje tro at en slik seanse handler om å komme å nippe til en kopp te. Men det engelske ordet tea brukes om et måltid, serverte en gang på sen formiddag, og denne torsdagen var det altså duket for en premiere: Små retter fra jazzpianisten Monks kjøleskap, gitt en god lunk av Karin Krog og John Surmans Valhallakvartett.

Denne rapportør er beskjenket den ære å følge Karin Krog gjennom samtlige fire opptredener på Moldejazz. Det har vært en sann svir alle vegne, men vårt forråd av superlativer er i ferd med å tømmes. I så måte er det godt at det nå er over.

Når man skal tolke en så særpreget jazzmusiker og komponist som Thelonious Monk, og således fange det fortidiges ofte forblindende blankhet, må man fortrinnsvis kombinere det andektige og respektfulle med det særegne. John Surmans fine, uparfymerte arrangementer foredler den karakteristiske krogske avdempetheten på fjetrende vis. Karin Krog er jo ikke kjent for et musikalsk uttrykk som går dit flammene brøler, hennes metode har vel mer vært å flekse muskler i det lavmælte og harmoniske, og med Monks bukett av lyriske komposisjoner blomstrer hun virkelig.

En historietime ble det, med John Surman i rollen som vel forberedt foredragsholder i munter verbal holmgang med sin livspartner. Karin måtte selvfølgelig fortelle historien om da Monk spilte sin eneste konsert i Norge, i april 1966, og de to møttes på kafé. Monk var ikke en mann med nevneverdig talent for small talk, og det ble ikke ytret mye, men der og da bestemte Karin Krog seg for at hun – some sunny day – skulle synge noen av sangene fra konserten. I ettermiddag ble det altså virkelighet.

Å tolke Monk troverdig må være like krevende som å drive en appelsinfarm i Antarktis. Slik har jeg tenkt. Og jeg medgir oppriktig at det ikke var alt denne kvelden som inspirerte meg til å gå på vannet, men hva gjør vel det når det er så mye kraft i det musikalske bittet.

Det begynte med den eneste sangen på programmet som ikke var skrevet av Monk, «The Monkish Song», men av kveldens vertskap, Krog og Surman og skrevet fullt og helt i Monks ånd. En fin introduksjon av dagens egentlige protagonist; Thelonious Monk. Og så kom sangene, som et trekk av hvite svaner under en glassblå himmel: «Blue Monk», med tekst av Abbey Lincoln, «Worry Later», «Pannonica» og, selvfølgelig «‘Round Midnight» og «Straight, No Chaser» – og flere til – alle sammen sanger strømmende i jazzens blodomløp, men med tydelige puls av blues og calypso.

Alle som har ørene vendt mot verden vet at Valhallakvartetten er et særdeles kompetent ensemble. Karins dialog med Terje Gewelt på el-bass i «‘Round Midnight» og det milde munnhuggeri mellom Surmans saksofoner og Erlend Slettevolds el-piano på flere sanger var blant ettermiddagens høydepunkter.

Når dette i all hovedsak framstår som en fonn av vellyd i Surmans regi, er det nettopp på grunn av denne vedvarende forhandling mellom velvannede jazzrøtter, med forgreninger til blues og calypso, og Krogs tolkninger, som aldri er på vidvanke, men ofte har hatten på snei. Monk er jo også kjent for sin fyrrige musikalske eksentrisitet, men balladene han skrev kan brukes som leirbålsanger. I Krogs tapning kombineres et strøk av raffinement med noe galaktisk svermende.

Det er noe luskende og lavmælt over Karin Krogs Monk-tolkninger. Men denne rapportør griper seg i å savne et innslag av agg i alt det blankpussede pene.

La oss runde av med en gjenganger av et hjertesukk. Karin Krogs publikum her på Moldejazz har i altfor stor grad vært preget av kulemager, krølltangsveiser og blanke isser. Intet galt, for så vidt, med et alderstegent publikum, men årets Artist in Residence hadde så definitivt fortjent at også en yngre garde kjente sin besøkelsestid. Damen er gammel, men musikken er ung.

Vel blåst! (Christen Hvam)

Rønsen møter: Natalie Sandtorv
I Fire Flates daglige spalte «Rønsen møter: N.N.» møter festialavisens redaktør Arild Rønsen i dagens episode Natalie Sandtorv for en kjapp fysikk-time.

– I blei liksom heilt salig …

Ane Brun. Foto: Hogne Bø Pettersen

Ane Brun synger strengt tatt om kjærligheten. Hele tida. I en eller annen form. Kort oppsummert: Somewhere beyond time.

Det føles virkelig som om tida stopper, eller som om den kanskje ikke fins i det hele tatt. Ane Brun er bare sååå flink! Hun er suveren på plate, altså i studio. På scenen blir det acht komma zei, acht komma zei, acht komma zei – både for innhold og framføring. Hun synger en sørgesang, om verdens tilstand – slik hun føler det for tida. Og det er hun jo ikke aleine om. Feel Like I’m Gonna Cry.

Ane opptrer mest som rein vokalist, men henger nå og da den akustiske gitaren over skuldrene. Perfekt tonefølge får hun av Marte Eberson, som trakterer fire foreskjellige tangentinstrumenter. Piano, flygel, orgel og noen synth-greier. Hun gjør aldri noe for å «ta makta»; Eberson følger bare ordre fra sin bandleder, uten at sjefen har behov for noen dirigentpinne.

Kan Marte virkelig dra til ved flygelet? Yes – det får vi bevis på da Ola Kvernberg entrer scenen for et par ekstranumre. Da swinger det, gitt!

Men kvelden handler altså i første omgang om Ane og Marte. Send disse jentene verden rundt, og de vil målbinde publikum over den ganske klode.

Ingen gjør cover-låter til sine egne sanger som Ane Brun gjør det. Hun drar fram el-gitaren for å gjøre 80-talls-sviska I Wanna Know What Love Is. Opphavsmennene i Foreigner kan umulig ha framført denne sangen så vakkert.

«All We Want is Love», synger hun – og der er vi altså igjen. All you need is love, som en kjent herremann i popmusikken formulerte det – og hvorfor skal dette være så vanskelig? Å få verden på rett kjøl?

Ane Brun snakker ikke sine konserter i hjel. Men hun snakker helt riktig. Selv når hun «svensker» – hun presenterer Marte Eberson på svensk! Du får gjøre forsøk på å høre henne inne i ditt eget hode: Marte E – stemmeleiet opp på E’en! – berson!

«Akkurat no», synger Åge Aleksandersen. Akkurat nå kjennes det som om jeg har vært på den beste konserten i hele mitt liv. Eller som hun formulerte det, hun som gikk bak meg ut av salen: – I blei liksom heilt salig … (Arild Rønsen)


Maja S. K. Ratkje og Stian Westerhus. Foto: Hogne Bø Pettersen

Knirk og knak med Ratkje og Westerhus
Maja S. K. Ratkje og Stian Westerhus var på et både underlig og vidunderlig besøk i Teatret Vårt torsdag kveld.

For et par år sida ble Maja Ratkje hyret inn til å tonesette Hamsuns Sult satt opp i ballets form på Operaen i Oslo. Til
denne forestillingen laget hun et gigantisk monster av et trø-orgel, med diverse påmonterte perkusjon- og strengeinstrumenter. Interesserte kan høre mer om dét i torsdagens festival-Akademiet (sic!).

Orgel-monsteret fikk vi dessverre ikke se i Teatret Vårt torsdag kveld — til dét var det nok alt for uportabelt. Til gjengjeld stemte Stian Westerhus i på akustisk gitar — for anledningen også på en firestrengs til bue-bruk — og sang. Og det var i hovedsak låter fra «Sult» vi fikk høre — så vidt Fireflates utskremte fikk med seg kun med unntak av «Verona» fra Westerhus’ glitrende Redundance (2020), i en vakker, sår og lengtende utgave.

«Sult»-låtene var i sine opprinnelige drakter tekstløse. Med vokal, men ikke på noe faktisk språk. Maja og Stian har siden stjålet ivrig fra diverse Shakespeare-verker, og det er jo i og for seg vel og bra, men den store gevinsten er i denne lytterens mening at faktiske ord bygger ekstra opp under samspillet mellom sangernes forholdsvis karakteristiske stemmer. Riktig flott var det. Men stjerna denne kvelden var allikevel salmesykkelen (ja du leste riktig) til Maja Ratkje, der den hostet og harket, hveste og peste og knirket og knaket i vei. Skranglete er ikke et begrep jeg er vant til å bruke om denne sjangeren, men her er det absolutt på sin plass. Ikke på noen negativ måte, men det er ikke til å komme fra at pumpeorgelet er et instrument med mer karakter enn intonasjon.

Det er kanskje derfor det passet så perfekt i denne settingen. Noen ganger er litt sure toner, litt falske harmonier, litt uvante lyder akkurat det som trengs for å løfte musikken opp til noe spesielt. Og det var spesielt; og definitivt ikke alle tilhørernes tekopp. Allikevel virket det som det i det store og det hele var det riktige publikum som var til stede. Jeg er i hvert fall takknemlig for opplevelsen. (Gunnar Horrigmo)


Solveig Slettahjell. Foto: Moldejazz/Dagfinn Reppen

Solveig den sobre
Den kronglete, kortsluttende og krakelerende, den svermeriske, svulmende og svikefulle, den bejaende og begeistrende – ingen kan male kjærlighetens alle valører i så vakre melodier og tekster som Solveig Slettahjell.

For seks år siden hadde undertegnede den udelte glede å anmelde Solveig Slettahjells konsert i Domkirken under Moldejazz. Den gang lot jeg meg begeistre av hennes salmetolkninger akkompagnert av blant andre Tord Gustavsen ved klaveret. Året før hadde hun utgitt Arven – fordi jeg falt i salmegryta som liten jente, som hun uttrykte det fra scenen den gang. Jeg ga anmeldelsen tittelen I natt var verden et stille sted, og den formuleringen kunne jeg også ha brukt om årets utgave av Slettahjell.

Men denne gangen er det bibelsprengte og himmelvendte byttet ut med tekster om kjærlighetens allehånde fortredeligheter. Men selv om sangenes tema nå er hentet fra jordelivets gleder og sorger anretter Solveig Slettahjell Kvartett også disse på den lavmælte, nesten hviskende måten, som er så karakteriserende for hennes vokale signatur.

Domkirken er et velegnet konsertlokale, selv om akustikken sikkert er utfordrende. Noen spotter bak bandet støter ut et dust varmgult lys som legger seg i skyggemyke folder over scenen. Det skaper en viss atmosfære av noe vampete, som kler denne musikken. Men sjangermessig er dette sanger som skulle ha vært fremført i en bule anbrakt i en mørklagt gate, av den typen du må trappe deg ned fra gatenivå for å finne. Der eimen av øl slår i mot deg, og klientellet er av den sorten som burde ha gått hjem for mange år siden.

Man behøver ikke å gjøre døren høy eller porten vid for å beskrive det Solveig Slettahjell serverer som jazz. Hun synger med en imponerende treffsikkerhet i tonen, i et låtvalg med stor vital variasjon og tilgjengelighet. Og selv om det er sant nok at hun har denne evnen til å få sangene til å levitere, finner du også en injeksjon av levd liv, et tynt strøk av noe arrig i stemmen bak den nær engleaktige framtoningen.

Når denne siden ved vokalarbeidet eksponeres er Slettahjell på sitt beste. Hun har denne unike evnen til å synge som om tilværelsens tildragelser får skorpen revet av. Slettahjells stemmeprakt lar seg ikke samnenligne med noen, hun ligner bare på seg selv, men denne anmelder mener å fornemme en klunk av Abbey Lincoln hist og her.

Anmeldelser handler mye om å velge de riktige adjektiver. For å beskrive Solveig Slettahjell Kvartett må jeg ty til min for lengst avlidne mormors smått arkaiske varianter; betagende, bedårende og fortryllende er alle velegnet beskrivende for det Slettahjell steller med.

Med unntak av en egenskrevet sang, So I borrowed your smile, besto programmet av standardlåter fra jazzens gullrekke. Nina Simone, Billie Holiday, Irwin Berlin og Thelonious Monk var alle representert, og et artig poeng er det jo unektelig at nettopp Monks ‘Round Midnight ble fremført to ganger på gårsdagens festival. Karin Krogs versjon under Tea with Thelonious på Teatret Vårt bød på en spesialskrevet tekst, Slettahjell fremførte den tradisjonelle utgaven i Domkirken. Ikke for på noen måtte å forkleine Karin Krog, men det ble nok 1-0 til Domkirken i dette lille Monk-mesterskapet. Hvis noen kan fylle Krogs sko, må det være Solveig.

Arrangementene ga Andreas Ulvo på piano, Trygve Waldemar Fiske på bass og Pål Hausken på trommer rikelig rom og luft til å vise frem sine ferdigheter, og Hanna Paulsberg medvirket på tenorsax på den ene av to ekstranumre. Solveig Slettahjells Kvartett rundet av kvelden med Tom Waitz’ Johnsburg Illinois som er verdens fineste ballade på to og et halv minutt. Solveigs stemme løftet også denne til et nivå som kan sette kveik i selv de mest depraverte blant oss. (Christen Hvam)

Tekster: Solgunn Brunvoll, Christen Hvam, Arild Rønsen, Gunnar Horrigmo
Foto: Moldejazz/Ole B. Steinsvik, Hogne Bø Pettersen, Gunnar Horrigmo, Moldejazz/Dagfinn Reppen

Skriv et svar