VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 16. NOVEMBER 2023: Noen ganger er musikk underholdning. Noen ganger er det bare musikk. Jazzens, improvisasjonens iboende vesen er på mange måter å uttrykke livet selv. For det er noe grunnleggende eksistensielt med jazz, med improvisert musikk. Det er ofte ikke låtene i seg selv som er viktige, det er hva du gjør med temaene her og nå som uttrykker den improviserte musikkens kvalitative sider.
Jazzens ‘how’, og den innholdsdefinerende improvisasjonen, skal jo være skapt av øyeblikket, i øyeblikket. Her og nå, ikke der og da. Spontan, instantan komposisjon. I det øyeblikket pannelappens prefrontale cortex – aller fremst i hjernen – koples inn, så har du som improviserende musiker tapt. Den delen må koples ut, og styringen må bevisst overlates til mer eller mindre automatiserte styringsmekanismer.
Vurderingene, de bevisste beslutningstakene, de bevisst styrte og kontrollerte bevegelsene, som dette er sentret for, er et anatema til jazzens grunnleggende vesen. Beslutningsprosessene er for langsomme, uansett hvor mye parallell prosessering hjernen er i stand til å benytte seg av. Ditt prefrontale cortex har rett og slett elendig time.
Ofte er disse betegnet som ‘lavere’, ‘under-ordnede’ funksjoner, ja, til og med, animalske, underutviklede, eller tilsvarende – som om det er et hierarki. Underliggende en for-dom, en oppfatning av biologisk utvikling som en teleologisk prosess – som en selvdrevet, målrettet prosess, der seinere (nesten) alltid er bedre. Intet kunne være mer feil. Evolusjon, utvikling gjennom arv, er en fullstendig blind prosess, med unntak av det ene overordnede: genets videreføring til neste generasjon, og overlevelse. Det var jo derfor biologen Richard Dawkins kalte sin første bok The Selfish Gene – det selviske genet. Av det følger det at distinksjonen mellom det som gikk før og det som kommer etter ikke har noen normative eller kvalitative implikasjoner. Overhodet ingen!
I improvisert musikk er disse styringsmekanismene essensielle, ja, endog ufravikelige. De er ‘høyereliggende’. Og ja, alt dreier seg om time. Om her og nå, ikke der og da. Om det som skjer akkurat nå, på — eller kanskje i? — den uendelig tynne hinna vi omtaler som nåtiden. Spontant, instantan komponering. Time, men ingen tid.
Men noen ganger er låtene også målbærende. Ikke bare fordi de gir den som lytter til musikken et tolkningsfilter: «Body and Soul» er en flott melodi, men det er ingen gladlåt,
«… My days have grown so lonely / For you I cry, for you dear only /…/ My life a hell you’re making / You know I’m yours for just the taking / I’d gladly surrender / Myself to you body and soul …»
Enhver framføring vil bli tolket av en lytter med et visst kjennskap til teksten, med et filter som inkorporerer jeg-personens lengsel og smerte. «Love for Sale» blir, av helt åpenbare grunner, lyttet til gjennom et vesentlig annerledes tolkningsfilter av de fleste av oss — selv om de to standardene har åpenbare, tekstlige treffpunkter. En av dette årets 100-åringer i jazzen, Dexter Gordon, understreket flere ganger hvor viktig det var for den improviserende musikeren å kjenne teksten til låta man spiller.
Men det kan altså gå lenger. «Se om du kan se den andre – se om du kan se deg selv». Snu deg rundt og se skyggen av deg selv. Livsuttrykket i musikken blir vesentlig dypere, eksistensielt. Det er som psykologiske og emosjonelle dypdykk i ditt eget indre. Elin Rosselands tekster farger definitivt tolkningen. Men det gjør også Hanna Paulsbergs spill og historiefortellinger. Dette, sammen med en ‘rytmeseksjon’ som det ble karakterisert som i gamle dager, men som er så langt derifra som det går an å komme. Hans Hulbækmo på trommer, Trygve Waldemar Fiske på bass og ‘norsken’ Oscar Grönberg. Ja, vi regner ham definitivt som en av våre egne nå. Beklager, Sverige. Our gain, your loss!
Vi har fulgt kvartetten Hanna Paulsberg Concept siden oppstarten for tretten år siden. Gjennom tre kvartettalbum og ett kvintettalbum med Magnus Broo. Til tiårsmarkeringen for kvartetten under Moldejazz i 2020, hadde Paulsberg invitert med seg nye gjester. Dette var første gang jeg hørte Rosseland med kvartetten. Eller rettere med en sekstett; i tillegg var Håvard Aufles med på syntetiske tangenter og Thomas Johansson på trompet.
Den gangen var stoffet i hovedsak gammelt stoff i nye arrangementer. Den gangen skrev jeg at «… Programmet er bygget over det Paulsberg omtaler som flere gamle låter, flere i det hun kalte nye og morsomme arrangementer utført av Oscar Grönberg … Samspillet i kvartetten er som vanlig intuitivt, med lynkjappe utvekslinger og nærmest telepatisk samordnet aksjon». Men det var gjestene den gangen som løftet konserten «… til helt nye høyder. … Elin Rosseland tilfører musikken en helt ny dimensjon, som åpner opp låtene og skjærer gjennom materien som en skarp kniv i en blodig biff …».
Alt dette gjelder fortsatt. Men nå er det nytt stoff, og med det er det helt andre dimensjoner som åpner seg. Jeg skulle kanskje ønsket meg Rosselands vokal litt lenger framme i lydbildet, det er innimellom vanskelig å fange opp det tekstlige innholdet i låtene – i hvert fall for en eldre herre. Pianotrioen er som en veltrimmet og -oljet V8-er – den maler som en katt på motorveien, og buldrer som et terrenggående monster når den brøyter seg fram i underskogen. FGH – det høres ut som utdrag fra en resitasjon av alfabetet: abc, def, Fiske/Grönberg/Hulbækmo. Det er så mye mer.
Like naturlig, like flytende, like svevende, og like umiddelbart som lydene fra en fjellbekk, lyder det. Har du satt – eller kanskje lagt – deg ned og virkelig studert bevegelsene til en milliped som beveger seg over bakken. En glidende, sammenhengende, og ubrutt bevegelse – den synes helt uanstrengt, uberørt, vakker, det er ingen prefrontale cortices blir benyttet. Sammenlign med de tilsvarende bevegelsene til en skolopender. Merk deg forskjellene, likhetene, variasjonene. Syn, lyd, lukt, smak, og aksjon. Fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Slik lyder trioen for meg.
Det er en uanstrengt naturlighet, en umiddelbar, ektefølt freidighet, som gjør det vanskelig å holde masken. Men hvem ønsker å holde masker – i disse tidene der NRK gjør sitt aller verste på å skape fordummende kjendishysteri, der de eneste som virkelig driter seg ut er NRK selv? Takk for at noen opprettholder musikkens kunstneriske idealer i en tid der alt synes ellers å dreie seg om instantan gratifikasjon. «Vi morer oss til døde», sa Neil Postman, og dagens innholdprodusenter gjør alt for å gi ham rett: Intet minner mer om Aldous Huxleys soma enn det som kringkastere serverer oss daglig. Dette er det folk vil ha, som om det er noe som skal stemmes over. Gi folket mulighet til å oppleve og på lang sikt lære å forstå, smal kunst, kunnskap og erfaringer som provoserer, som styrker mothårs, og ikke medhårs. Kultur og kunnskap man kan lære av.
– Neste låt heter «Gå», sier Paulsberg. Gå ut og gjør likedan, sier en rekke religiøse fedre, forbilder, læremestre, hva nå de enn er eller var. I det ligger det ikke at du skal etterligne dem i ett og alt. Dette er først og fremst moralske fortellinger, som skal motivere deg til å gjøre noe som er større enn deg selv, noe som betyr noe for flere enn deg og dine aller nærmeste. Og jo mer du har, desto større ansvar har du for å gjøre det. Vi står midt i en tid der ‘rike’, velbeslåtte, de som har ‘lykkes’, trekker seg vekk fra sitt samfunnsansvar, der det Gyntske ‘å være seg selv nok’ har blitt det høyeste forbildet.
«Vi snakker om at tiden flyr, … vi snakker om at tiden går», synger Rosseland. Tiden er kanskje det viktigste vi har, tiden her og nå. Ikke der og da. Tiden – nået – kan være en illusjon, men det er den viktigste illusjonen vi har. For det er den som gir oss mulighet til ‘å se den andre, til å se deg selv’, til å innse den andre.
Nei, lytt til Paulsberg og Rosseland, lytt til Jesus, Buddha, hvem det nå måtte være: Vi er en felles menneskehet, det er ikke noe som er oss og dem, det finnes ingen ‘andre’ som truer ‘oss’. Alt dette er menneskeskapt. Det er et felles ‘vi’, og om vi ikke lykkes sammen, så taper vi alle. Om vi mislykkes, så er ikke mennesket liv laget. Men for å forstå det, må en se lenger enn sin egen nesetipp, sin egen lommebok, se lenger enn til neste uke.
«Gå, og gjør likedan», er det Paulsberg og Rosseland sammen med Trio FGH, sier til meg. Dette er ikke underholdning, dette er ikke adspredelse. Dette er en provokasjon til handling, et pådytt til å skape mening. Livet er kanskje filosofisk og biologisk meningsløst, men om vi ikke skaper mening i livet, sammen og hver for oss, så eksisterer ikke lenger det som gjør oss til et fellesskap, det som gjør at vi er avhengige av hverandre for å kunne skape noe større enn oss selv.
Derfor er kunsten, kunnskapen, kulturen og visdommen livsviktig, men derfor er også kulturens og den unyttige kunnskapens viktighet så vanskelig å fange, å forstå. Vi ser dens viktighet, først når den er borte. Først når den er undertrykket, marginalisert, redusert til en latterlig karikatur, et tidsfordriv, et soma, først da er det lett å innse dens viktighet.
Når ekstranummeret kvintetten foredrar knytter alt dette sammen i mitt hode, i mine ører, og det er som det «… smelter sammen til et vakkert syn», fordrer det at vi ikke venter til det siste, til det er for seint. «Gå»!
Kvintetten Hanna Paulsberg Concept og Elin Rosseland går også. Rett i studio! Et nytt album fra Hanna Paulsberg vil være klart på vårparten 2024. Det er bare å glede seg. Dette er musikken du vil lytte til og lære av gjennom den kommende sommeren.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Stein Hødnebø
Hanna Paulsberg.
Elin Rosseland, Trygve W. Fiske, Hanna Paulsberg.
Oscar Grönberg.
Hans Hulbækmo.
