TAMPERE JAZZ HAPPENING, SØNDAG 5. NOVEMBER 2023: Den siste dagen er i ferd med å rundes av på Telakka, hvor funksjonærer, frivillige, gjester og den «vanlige» publikummet rundet av en deilig weekend med tysk frijazz og elektronica.

En av de beste på ECM
Vi startet klokken 14:00 i dag med vakker, nydelig og akkurat passe avslappende musikk i Pakkahoune. I år, hvor man har et visst fokus på Tyskland på festivalen, hadde man innkalt den tyske pianisten Julia Hülsmann og henne kvartett (hovedbildet) for å sørge for at søndagsstemningen ble slått fast.

Kvartetten til Hülsmann spiller om den beste jazzen som er å finne i Tyskland i dag, hvis man i det hele tatt kan stole på et stort og fornemt panel av eksperter. Kvartettens forrige album Not Far From Here ble kåret til beste tyske jazzalbum i 2021, og april i år var kvartetten en av tre finalister i konkurransen om den tyske jazzprisen, som årets beste tyske jazzensemble. Hülsmann har har vært aktiv på jazzscenen med sin kvartett siden 2002. De musikerne hun arbeider med nå, er også kjernen i den Berlin-baserte kvartetten hun hadde med seg til Tampere. Hennes gamle svirebrødre kontrabassisten Marcus Muellbauer og trommeslageren Heinrich Köbberling, mens tenorsaksofonisten Uli Kempendorff ble med i bandet på deres forrige album, og åpnet døren til en litt helhetlig kvartett, som ble perfeksjonert på kvartettens siste utgivelse The Next Door, som kom i 2022.

Personlig synes jeg Julia Hülsmanns utgivelser er noe av de beste det tyske plateselskapet ECM har å komme med om dagen. Det er en kvartett som er sammensveiset, og som kommuniserer og samarbeider nesten som et enkelt individ. Det er aldri tvil om at det er Hülsmann som «styrer skuta», men hun gir god plass til andre musikerne til solier og utsøkt ensemblespill.

Denne ettermiddagen spilte de, i hovedsak, låter fra deres seneste album, og de startet like godt med sistelåta, «Empty Hands», som virkelig setter standarden for Hülsmanns og de andre musikernes komponering. Og herfra og ut var dette en sann fryd av nydelig, europeisk ECM-musikk. Bassist Muellbauer passer perfekt til Hülsmanns pianospill og trommeslager Köbberling er den som pisker de andre framover med utsøkt og spennende trommespill, som hele tiden er lekende og lett, og som underbygger de andres spill på en perfekt måte. Og fremst får vi tenorsaksofonen til Kempendorff, som er den som tar bandet til nye områder i sine nydelige, oppbygde solier. I starten tenkte jeg at han kunne bli et problem i kvartetten, men det var før han jobbet seg gjennom den første soloen med melodiske krumspring og nydelige vendinger som endte opp i et perfekt samspill med de andre.

På hver av platene til Hülsmann forsøker de å ha med en poplåt. Tidligere har de gjort David Bowie og Pat Mwethenys «This Is Not America», men på den nyeste platen gjør de den nydelige Prince-låten «Sometimes It Snows In April» i en versjon jeg er overbevist om at Prince ville ha elsket. En nydelig balladeversjon som satte seg midt i ryggraden og mellomgulvet. I tillegg gjorde de blant annet Köbberlings hyllest til sin gode venn George Lightcup i låten «Lightcup», som ble skrevet under pandemien og som oser av gjensidig respekt og kjærlighet.

Som åpningskonsert siste dagen av Tampere Jazz Happening var dette akkurat det vi trengte. Min kropp var relativt mørbanket og utslitt da jeg sto opp om morgenen denne søndagen, men etter denne konserten følte jeg (nesten) at festivalen kunne fortsatt i minst en uke til.

Nok en fransk fløyelsrevolusjon
Franskmennene har historiske vært gode på å lage revolusjoner. Og når den tyske saksofonisten Daniel Erdmann har valgt å bosette seg i vinlandet, måtte han også leve som andre franskmenn og oppfordre til opprør. Tidligere har vi hørt han mest med bandet Das Kapital, med dansk og fransk følge, men den trioen, som er Erdmanns nyeste prosjekt, møtte vi han sammen med den franske fiolinisten Théo Ceccaldi og den britiske vibrafonisten Jim Hart (utrolig mange vibrafonister på programmet i år).

Men når franskmennene ikke lenger ville lage sin egen revolusjon, skapte Erdmann en ny fløyelsrevolusjon (Velvet Revolution), denn første ble gjennomført med generalstreik fra 17. til 29. desember 1989. Her går han lenger og dypere i utforskingen av musikken han gjorde i Das Kapital, selv om hovedingrediensene er mye de samme, og selv om instrumenteringen er annerledes.

De har akkurat kommet med sitt tredje album, Message in a Bubble, som om ikke lenge vil bli anmeldt på salt peanuts*. Og konserten denne ettermiddagen var med til at undertegnede i utgangspunktet er svært positiv til utgivelsen. Musikken styres i hovedsak av Erdmann, men med vibrafon og fiolin i tillegg til tenorsaksofonen, får vi et helt særpreget lydbilde, som farger komposisjonene på en in måte. Og begge medmusikantene er svært dyktige på sine respektive instrumenter. Théo Ceccaldi har lenge vært en «up and coming»-fiolinist innenfor den europeiske jazzen og er en dyktig utøver både når han spiller på «vanlig» måte, og når han komper med arco-spill. Tim Hart er en vibrafonist som har holdt det gående med vibrafonen siden han var 11 år, og som har spilt med den rekke musikere med base på de britiske øyer, så som Alan Barnes, Roger Beaujolais, Paul Clarvis, Martin Drew, Kai Hoffman, Mornington Lockett, Gwilym Simcock, Stan Sulzmann og Matt Wates.

Musikken der serverte oss denne søndagen var i stor grad komponert ned i (nesten) minste detalj, slik at det på mange måter ble en slags «programmusikk».  Men samtidig var det mer enn nom improvisasjon i spillet som gjorde seansen spennende.

Trio fra Sør-Afrika som rommet litt for mye
Min idé var å omtale konserten med den sør-afrikanske trioen til pianisten Nduduzo Makhathini, i bilen som tok meg fra Tampere til Helsinki, en strekning på to timer, men siden Makhathini og hans to musikere ble stablet inn i samme bil, fant jeg ut at det ikke ville være tilrådelig å se pianisten inn i hvitøyet, samtidig som jeg skulle skrive om hans konsert søndag. Han er nå ute på en Europa-turné som skulle ta han videre til London og et par konserter i Italia, før de skulle returnere hjem.

Med seg i bandet hadde han Zwelakhe Duma Bell Le Pere på kontrabass og Ayanda Sikade på trommer.

Pianisten og doktoren i filosofi, Nduduzo Makhathini, er ifølge festivalprogrammet, den mest internationale ambassadøren for den nye sør-afrikanske jazzen, spesielt ppå grunn av hans to album fra i 2020 og 2022 på Blue Note Records. Han gjorde sine første egenproduserte pladter for ti år siden og vi kan huske han fra Tampere Jazz Happening i 2008, da han turnerte med saksofonisten og fløitisten Zim Ngqawana.

Nå var han her med egen trio, og for meg virket det nesten som at hun ville presentere alt han kunne innenfor den tiilmålte  timen han hadde til  rådighet. Her var det mange strekk som lå tett ppå den amerikanske pianisten McCoy Tyner, noen drypp fra Dollar Brand, og mye fint spill fra alle de tre musikerne. Men denne type jazz har en tendens til å bli litt overvveldende og kaotisk over lengre perioder, så etter en stund maktet ikke mitt hode å ta til seg mer av det heftige, men samtidig litt kjedelige pianospillet. Men dette er musikk so2m går hjem hos massene. Pianisten er en fornøyelse å se på scenen, han kommuniserer fint oog tett med medmusikantene, og lot låtene gåå helt til han selv avsluttet med noen steinharde slag på de lyseste tangentene.

Vi startet i Køln, og vi sluttet i Køln
Så var det tid for en vandring i byen, en matbit utenfor den skjermede sonen på backstage,, før vi vendte tilbake til Telakka for årets siste konsertopplevelse.

Hvert år er den sisgte konserten under festivalen en slags medarbeiderfest, hvor all frivillige, gjestter, journalister og vanlig publikum treffes for en felles fest og et «haraball», hvor de siste kreftene skal tas ut. Vanligvis er det solide «festband» som får den tvilsomme oppgaven med å underholde et publikum som vanligvis er mer interessert i en fest enn å høre på god jazz. I år hadde festivalen igjen sett mot Tyskland og trioen Janning Trumann X NOSACRUM. Denne trioen har den noe originale sammensetningen elektronikk, trombone og trommer – med Florian Zwissler på elektronikk, Janning Trumann på trombone og effekter, og Oli Steidle på trommer og elektronikk.

Den 30 år gamle trombonisten og komponisten Janning Trumann har allerede spilt inn i plater i femten år og har laget seks album med sine egne bandprosjekter. I hjembyen Köln er han også en travel jazzaktivist: han arrangerer konsertserier, fungerer som administrerende direktør for Cologne Jazzweek som arrangeres hvert år i august, og prøver å etablere sitt eget publikum, samtidig som han er plateprodusent. Trioens første spillejobb var i januar i år i Kölns utmerkede jazzklubb, Stadtgarten. Keyboardisten Florian Zwissler (som også er fra Køln), har spesialisert seg på analoge synthesizere. Mens Oli Steidle kommer fra Berlin som ofte har spilt i Finland, blant annet gjennom nesten tjue år i Klima Kalima, trioen til gitaristen Kalle Kalima.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til at denne trioen skulle være selveste «festbandet» på siste dag av festivalen. Men som eldgammel trombonist, hadde jeg et lite håp om at trombonisten ville overbevise meg. Og gjett om han gjorde! Her fikk vi mye George Lewis, slik vi husker han fra samarbeidet med Anthony Braxton, samtidig som det var flere streif av Albert Mangelsdorff i bakgrunnen. Den analoge synthesizeren mer understreket enn utfordret trombonespillet, og trommespillet var lekent, lett og ytterst spennende.

Sammen var dette ren og skjær dynamitt, og selv om det fullsatte Telakka var mest klare for fest, maktet de tre musikerne å holde full kontroll over «massene», og få folket til å lytte på dette fine bandet. Kanskje de bare ventet på DJ Pauli Kallio, som skulle få  massene på beina, få de til å tømme baren og ta ut sine siste krefter før morgengryet kom sigende med tåke over Tampere.

….

Årets Tampere Jazz Happening var kanskje ikke den mest spennende festivalen jeg har opplevd i løpet av mine 23 år som besøkende på festivalen. Det kan selvsagt ha noe med meg å gjøre, og at forventningene er skyhøye hvert år. Men sisen det er flere konserter i Klubi sent på kvelden (og natta), som jeg droppet i år, siden man skulle ha tid og ork til å skrive dagsrapporter (slutten av denne skrives mens jeg venter på flyet fra Oslo til Bergen).

Men man lager ikke jazzfestivaler for oss journalister og gjester. Og skal man dømme etter publikumstilstrømningen, så lyktes Juhamatti Kauppinen nok en gang med bookingen av programmet, for det var fullt hus og stormende jubel over hele linjen. Så jeg krysser av samme uka i kalenderen for 2024, og hvis helsa holder, så kommer nok en rapport fra Tampere Jazz Happening om 52 uker.
(Hotellrom for salt peanuts* i utmerkede Sokos Hotel Villa, er betalt av festivalen).

Tekst og foto: Jan Granlie

Julia Hülsmann

Uli Kempendorff i Julia Hülsmann Quartet

Marc Muellbauer i Julia Hülsmann Quartet

Velvet Revolution

Daniel Erdmann i Velvet Revolution

Théo Ceccaldi i Velvet Revolution

Tim Hart i Velvet Revolution

Nduduzo Makhathini

Zwelakhe Duma Bell Le Pere

Ayanda Sikade