RIKSSCENEN FOR FOLKEMUSIKK OG FOLKEDANS, OSLO, LØRDAG 6. APRIL 2024: Historieprofessor ved KTH i Stockholm og langrennsentusiast Sverker Sörlin lot seg for mange år siden fascinere av Petter Northug, Marit Bjørgen og de andre langrennsløperne fra den midtnorske regionen rundt gamle Nidaros. Han argumenterte blant annet statistisk for at om Trøndelagene på begge sider av Kjølen hadde stilt eget lag i internasjonale mesterskap, ville ikke resten av verden hatt en sjanse til å hevde seg. Trøndelagene ville gjort rent bord på alle medaljestatistikker. Trønderski i alle spor!
Trøndersoddrock
På samme måte har disse landskapene midt på den skandinaviske halvøya også skapt en særegen musikalsk miks av musikk der folkemusikk, vandringsviser, dans på lokkalet, og britisk og amerikansk rock har blitt kokt sammen til en særegen lapskaus av musikk – krydret med en dose «foppail». Go’fo’-foppail! Med … Trøndersodd på alle bord!
Siden gjennombruddet i 1972 med Prudence har nok Åge Aleksandersen stått som det fremste symbolet for det som etter hvert ble kjent som trønderrock. Uttrykket ble visstnok funnet på av en journalist som intervjuet Prudence på denne tiden. Men jeg er nok ikke den eneste som mener at den egentlige trønderrocken ikke ble født før Prudence ga ut sitt første album med norske tekster, det som også ble deres siste, Takk te dokk i 1975. Den satiriske leiken med trønderklisjeer, «Æ e trønder æ», spredte seg som ville koronavira sommeren 1975. Det ble: Trønderrock i alle (danse‑)skor!
Når den spinnville samtidsmusikalske trioen Poing setter seg fore å presentere sin versjon av Aleksandersens mestselgende album, Levva livet!, er vi ikke vanskelig å be. På tross av dette: Jeg må nok innrømme at Åge Aleksandersen nok aldri har stått sentralt i min egen musikalske verden. Men det er ikke til å unngå at mange av Aleksandersens melodiske linjer og tekster kan surre – til tider ustanselig – inne i mitt hode.
Disse linjene er i seg selv som klengete virus, som bærere av fertile memer – i Richard Dawkins tiltenkte betydning. Dagens bruk av ordet – et mem, svært ofte misforstått og feilskrevet som en meme (SIC!) – på sosiale medier, har mistet all forståelse for hva Dawkins intensjon og mening med begrepet var. Et mem er ikke et SoMe-virus av en karikatur eller ironisk faksimile som sprer seg som ild i tørt gras på sosiale medier. Overhodet ikke i nærheten en gang.
(U)egennyttighet og memer
Da Richard Dawkins lanserte ideen om et kulturelt mem i et appendiks til hans kanskje fremste bok, hans første, The Selfish Gene, i 1976, var det for å lansere en hypotese – strengt tatt var det ikke en gang en hypotese, men mer en spekulasjon – om hvordan kulturer og deres uttrykk sprer og utvikler seg. Han spekulerte om hvorvidt det i fenotypiske kulturelle strukturer, det vi kaller kulturer og kulturkretser – i analogi til meg og deg og slik vi framtrer for verden – fantes en genotypisk koding av dette, akkurat som genene, og kromosomene de danner, i alle våre celler er for vår endelige fysiske framtoning. Altså en grunnleggende koding av potensielle egenskaper som fenotypen – treet, blomsten eller elefanten i rommet – kan ha — eller ikke ha — når den vokser fram.
Disse tenkte, kodede, kulturelle genotypene betegnet han på engelsk som a meme, memes, i direkte analogi til a gene og genes. Det tør være åpenbart, men allikevel: Nyordet a meme er dannet som et tankespinn på memory, et minne. Altså, a meme er en brokke av et minne. På norsk blir det opprinnelige ordet a gene til et gen, et ord som selv har sitt eget ultimate gen i det opprinnelige urindo-europeiske språket helt i bunnen av vårt språktre. Den rekonstruerte rotformen ghen- betegner noe som er skapt eller født, noe som blir til. Der ligger grunnbetydningen. Det tilsynelatende moderne uttrykket gen for ny teknologi og ny forståelse av biologi, har altså i virkeligheten røtter som er rundt 6-7000 år gammelt.
Akkurat som a gene på norsk blir til et gen, blir derfor a meme på norsk til et mem. Altså, la oss si det sammen: Et mem, memet, flere mem/memer, alle memene. Og enda mer: Et mem er ikke et virus! Et virus er en av flere variante bærere, vektorer, spredningsmekanismer for egennyttige gener, … eller memer, da, om Dawkins har rett i sin kulturelle spekulasjon. Men disse memene har da karakteristika som gjør at de deles av mange kulturelle vira og andre kultur-strukturer: Det er ikke en én-til-én relasjon mellom geno- og fenotypene. Disse kulturelle vira har som sin oppgave å spre det egennyttige memet.
Kanskje er det ikke flere enn et titall ulike memer bak trønderrockens uttrykk og fenotypiske mangfoldighet. Men hvor går biologiens fenotypiske grenser? Hva er trønderrockens genotype — eller blir det da memotype? Er for eksempel DDR Über Alles trønderrock? Er Poing gjør Levva livet! trønderrock? Vi nøyer oss med å stille spørsmålene nå. Svarene kan du finne selv.
Landkjenning med Kark
Men en ting er sikker: Poing, med Rolf-Erik Nystrøm på vokal og alt- og sopranino-saksofon, Håkon Thelin på kontrabass, og vokal, og Frode Haltli på trekkspæll, spælltrekk og trællspekk, samt vokal, er i en mangfoldig kategori for seg selv, uansett hva de gjør av musikk. De skaper kunstmusikk med så mange musikkhistoriske referanser, at når du har telt deg opp til flere hundre, gir du opp og lar de resterende bare skylle over deg. Når de så i tillegg til alt dette feirer sitt 25 års jubileum i år, så er det bare å svinge med svansen og leike med disse leikende mestere av dansbar, sansbar, smakbar musikk av en annen verden, av en poingal verden.
En ouverture åpner ballet. Fritt etter hukommelsen? Det surrer i gryta, og Edvard Grieg bobler opp til overflaten: Nystrøm bryter ut med «Og det er Olav Trygvason!», åpningen av Bjørnstjerne Bjørnsons tekst til Griegs Landkjenning. Med etableringen av Nidaros i 997 eller der omkring, kan Olav framstå som den ultimate trønderen, selv om han jo antakeligvis vokste opp i Viken-området. Men trønder e ‘an, og trønder det ska’ han bli’. Olav Tryggvason står derfor trygt på toppen av den 103 år gamle søylen på Torvet og skuer utover sitt Nidaros, med et avkappet hode ved sine føtter.
Vi er nok mange som kan remsa utenat fra gammelnorsk-timene: «Jarl mælti: – Hví ert þú svá bleikr, maðr, en stundom svartr sem mǫlð? Er eigi þat at þú vilir svíkja mik? – Eigi, segir Karkr. – Vit várum føddir á einni nótt, segir jarl, – skamt mun ok verða milli dauða okkars».
Håkon jarl og trellen Kark lå i skjul, nedgravd i dynnet under en grisebinge, i Melhus øst for utenfor Nidaros. Ordene faller etter at Kark og Håkon har hørt Olav love gull og mye godt i sin tale fra en stein utenfor, til den som bringer ham Håkons hode. Vi vet hvordan det gikk. De ble født i samme natt, og de mistet også begge hodene i den samme natten. For Olavs lovnad gjaldt kun til frie menn, og ikke treller. En trells svik ble belønnet med en «blóðrauðan hring um háls», i stedet for en gullring rundt halsen. Men det er altså ikke Karks hode som ligger der på toppen av søylen ved Olavs føtter. Det er Tor med Mjølner, hammeren, som ligger der, beseiret. Symbolikken kan du tenke deg selv.
Is og itj i verktøykassa
Spis is, hold kjæft, lyder det fra Haltli, eller er det Hjalteli, kanskje? «Hold kjæft, spis is / Ta litt popcorn mere is / Hold kjæft, drikk brus / Mere potetgull og brus», lød det på plata French Only, fem år før Levva livet!. Ouverturens oppgave er altså blant annet å gi en kort sammenbedragelig syntese av veien som leder opp til utgivelsen av Levva livet! i februar 1984. Maja S.K. Ratkje fullfører ouverturen med en verbal leik, heri opptatt den trønderske adverbsformen ‘itj’. Og hvem husker ikke vokalslagordet ‘æ e i a æ å’ som AP leikte seg med på denne tida. Ratkje gjør definitivt det.
Nystrøm flesker til med kjente tonelinjer i en rå saksofontone som skinner av femtifjorten klisjeer som går minst tilbake den gangen R’n B-saksofonistene ‘walked the bar’. Som mange av disse er Nystrøm en eminent tekniker. Men han er mer. Som få andre kan han sette disse klisjeene inn i en musikalsk sammenheng og gjøre dem til uttrykksfulle virkemidler. I hans hender er en saksofon en synth som kan gjøre akkurat hva han vil. ‘Earl Bostic’ Nystrøm. Om det er lyder han ikke kan skape med instrumentet sitt, er det ingen som kan det – noe sted, til noen tid. Shakuhachi-fløyte? Nema problema. Et utall oktaver, lag på lag, glissandoer som går over tre oktaver, minst. En verktøykasse så vid, brei og velfylt at den får Olav Tryggvasons lange orm til å likne en middels banan. Det kan godt være «Fremmede fugler» i luften, men det fremmede er vår nære venn.
Men en ting er å ha en velfylt verktøykasse, det er noe helt annet å kunne skape noe med den, en tømrer trenger mer enn sin fagkunnskap. Det trengs et kunstnerskap som kan forme det i øyeblikket til noe som er større enn elementene det er bygget av. Skal du ha bygget et musikalsk slott, er Rolf-Erik Nystrøm den musiske tømreren du skal bruke.
En like stor tonekunstner er Maja Ratkje. «Ei natt på et tog, såg æ dæ der du låg …». Med fiolin gir hun Aleksandersens «Fremmed fugl» musikalske vinger som breier sine seil ut over Nordsjøen og hele Trøndelagen. På vei, seilende av sted, «… på veg te et land. Te ei helt fremmed strand, i Europa». Med en bakgrunn i de migrasjonstragediene som har utspilt seg, og fortsatt utspiller seg i deler av verden ikke langt fra oss, gjør Ratkje denne sangen kontemporær og fornyer dens budskap.
Poing gir det hele en Balkan-tvist og teller til opptil flere primtall. Det er bare å danse, mens tårene renner. Av latter, av minner, av smerte. For dette er ingen dans på roser. Tornene stikker i naken hud under føttene, mens hjerter blør.
Tu Va or not Tu Va
Etter at Poing-trioen setter opp tittellåta fra kveldens fokusalbum, i svingende sju til femten, så vidt jeg oppfattet det, kommer Tuva Syvertsen inn og gjør en feiende, dansende, svinsende, svingende flott versjon av «Levva livet», før kveldens produsent griper inn og bærer henne ut – hun har jo sin faste blodklubb å ta vare på i kjelleren under oss.
«Æ like itj» Sovjet, ell’ mye anna, men «… æ e gla’ i trærn’ som veks’ på jorda», og i trøndervokalisten Rolf-Erik Nystrøm. Og når trøndertrekkspeller’n Frode Haltli byr opp til dans, og når trøndelagsbassisten Håkon Thelin presenterer det mest presise basspillet på denne sia tå månen, … som æ å e’ gla’ i …. Da bli’ æ gla’.
Æ e i B♭, å i E♭ å
Synnøve Brøndbo Plassen fortsetter med en herlig pols etter Hilmar Alexandersen, mesterspellemannen fra Steinkjer, og blir vi fortalt; en slektning av Åge Aleksandersen. «Hvis du rekke ut ei hand» er vel en av de vakreste kjærlighetsballadene Aleksandersen har skrevet. I Synnøve B♭ Plassens munn og Poings hender blir det en smellvakker flukt over et stormende hav av følelser. Dette før Hilmar Aleksandersen selv lyder over høyttaleranlegget og argumenterer for at trøndervalser lyder best i B♭-dur, og jada, også i E♭-dur. For med kvarter og kvinter, det blir jo opptil flere oktaver av slikt. Midt i valsen ser – og hører – vi hvilken fantastisk spellemann Frode Haltli er. Det kjæm mykji bra frå Solør-traktein au, væt æ! Ska’ vi dans’, Frode? Æ vi’ dans me’ dæ!
Tremenningen til Aleksandersen, Elias Akselsen, skulle ha vært med i kveld, men hadde fått sykdomsforfall. I hans sted framførte Plassen og Poing visa «Du falske venn» (også kjent som «Min falske venn») som Hilmar Alexandersen hadde fra sin far, Karl Alexandersen. Vemodig vakkert. Jeg tror jeg kjenner igjen et par arrangementsmessige virkemidler fra bl.a. Gjermund Larsens presentasjon av den samme visa, i Haltlis virkningsfulle bruk av borduntoner.
Farvel til en pizzert zamba
Simone Eriksrud gir oss en smellende, putrende forestilling med utgangspunkt i fire og en, «Fire pils og en pizza». De fire kalde flaskene ligger ikke nerri vanne’, for å si det slik, men høyrevinden blåser i dag dessverre enda sterkere, og enda brunere, enn den gangen. Brunere enn glasset i de gamle murerne.
Med Tuva Syvertsens framføring med et rockehistorisk arrangement vekker minner om gamle politiske kamper med «Café Farvel». Det er både godt, og samtidig litt trist, at Kåre Kristiansen og Rolf Presthus i dag i stor grad er glømt. Godt for hva de representerte i samtida, trist fordi de som ikke husker, mister viktig læring om borgerskapets langtfra diskrete sjarm, og maktsymboliske løgner for å verne om den institusjonaliserte urettferdigheten og skjeivheten som gir dem makt og posisjoner.
Hva var det? Den friksjonsskapte lyden av en cuíca, og to basstrommer som etter sigende skal være så sterke at en døv mann skal kunne høre dem, to surdo-trommer. Celio de Carvalho med cuíca og Paal Nilssen-Love og Andreas Wildhagen på surdos, Wildhagen etter hvert også på et trommesett. Haltli på basstrombone og vokal, med en svettende, dampende «Regnbuen og luftslottet». Natta sønges bort, og da’n den ska danses inn!
Jesus blant ugress og villskudd
Etter denne brasilianske festen, spiller Poing opp med en vemodig vals, denne gangen ikke en trøndervals i B♭-dur. Men et rop etter likhet og frihet for svart og for kvit – og for Jan Palach: «Va de du Jesus», … va’ de’ dæ vi mista igjen? Hva de’ sjansen te livet vi lemlesta no igjen? Og der kom Åge Aleksandersen selv på scenen, for å framføre den vare valsen.
Deretter slipper Aleksandersen til med nesten den eneste låta denne kvelden som ikke er på plata – utover de nær selvstendige arrangementene av Poing – de er jo så godt som låter i seg selv. – Æ ska’ hold’ mæ i det mollstemte, sier Aleksandersen, – det passe’ ein desillusjonert eldre herre. Det e’ så jævli’ for tida. Derfor skrev han en julesang, «24/12». Men ingen ville høre, – det skar sæ no’ så inn i h…te! Akustisk, kun akkompagnert av sin egen akustiske gitar.
Nesten den eneste, for så gjør de jammen i meg «Eldorado». Fra albumet med samme navn som fulgte etter Levva livet!. Thelins arcospill er enkelt og greit henrivende. Og som ikke det er nok; – Jørgen, e’ du hær? Jørgen Nordeng, eller Jørg-1 for de som kan sitt Tungtvann, trer fram på scena, og så får vi en akustisk versjon av den nye singleslupne «Ugress og villskudd». Singelen ble sluppet på Åge Aleksandersens 75-års dag 21. mars, og er dermed rykende fersk. Heftig, det var det det var. Eller DDVa, om du vil.
Du må levva livet med edderkoppan’, sjø!
– Det er én låt vi ikke har gjort, sier Haltli, og hinter med det selvfølgelig til «Lys og varme». – Kan vi få med alle som har vært med i kveld på scena?, spør han, før hele ensemblet trer fram. Et vakkert korarrangement, koret til Nystrøms og Aleksandersens trøndervokal. Men for meg er allikevel prikken over i-en, dotten over t-en og pynten på kremkaka Thelins eksakte, enkle (i harmonisk uttrykk, men ikke i utførelse!) og svært virkningsfulle pizzicato-akkompagnement på kontrabass! Når så Nystrøm henter ut frekvenser som Adolphe Sax aldri hadde tenkt seg at skulle komme ut av den E♭-stemte altsaksofonen, er det bare å gi seg over. Før Poing, tutti og føglan’ vise’ oss vei! Mot frihet, og mot skjønnhet. Med tro, håp … og kjærlighet.
En innstendig oppfordring til slutt: Våren kommer som kjent for fullt ganske snart. Det innebærer også at mange skapninger i naturen kjenner det bruse i kroppen og begynner et mer aktivt uteliv. Med tanke på manges irrasjonelle araknofobi – redsel for edderkopper: Noen av de som blir mer aktive igjen er stor og liten husedderkopp, henholdsvis Eratigena atrica og Tegenaria domestica. Disse er dine venner, ikke drep dem og ikke kast dem ut! Det er ingen grunn til å være redd dem.
Mange lar seg skremme når de ser en langbeint husedderkopp på kjellerveggen eller lurende bak et traktformet nett. Disse traktedderkoppene gjør en viktig jobb for deg: De renser kjelleren og andre mørke lokaler der du bor for fluer, andre insekter og annet. Du skal behandle dem som velkomne gjester, ikke som uønskede og annerledes tenkende fremmede. De beriker ditt liv, de bekjemper det ikke.
Fellesnavnet Tegenaria er fra latin tego, (jeg) dekker eller beskytter, derfra til tegens – det som dekker og beskytter. Navnet referer til traktnettet foran inngangen til edderkoppens gjemme. Den store husedderkoppen ble for ikke lenge siden flyttet over i sitt eget genus, Eratigena, som er et navn som ikke betyr noe som helst! Ordet er laget som et anagram av genus-navnet Tegenaria, der de tidligere var klassifisert. Det hele kommer med et par ekstra morsomheter: Det ender på –gena, en slags faux latin flertallsform av genus (den korrekte flertallsformen i nominativ er genera). Dessuten gir forstavelsen erati- assosiasjoner til genitivsformen errati, det som har gått vill, det som er feil: Altså en enkel huskeregel: Tilhørende feil genus/gena! Husedderkoppen er stor!
På veien ut detter Paulus’ første brev til Korinterne inn i hodet: «Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten», kapittel 13, vers 13. Hvem sa at 13 sto for ulykke? Tell og bli vis! Poing i alle kor!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Åge Aleksandersen.
Poing.
REN the Man (Rolf-Erik Nystrøm).
Samba zamba tamba (Celio de Carvalho, Håkon Thelin, Andreas Wildhagen og Rolf-Erik Nystrøm).
Tuva Syvertsen.
Poing med Maja S.K. Ratkje.
