TAMPERE JAZZ HAPPENING, FREDAG 3.NOVEMEBER 2023: Så har vi vært gjennom føreste natt på utmerkede Sokos Hotel Villa i Tampere. Hotellet ligger kun få steg fra det kompakte festivalområdet med Pakkahuone (Pakkhuset), hvor vi finner hovedspillestedet og Klubi, baren og konsertlokalet rett ved siden av, pluss Telakka, som ligger rett over torget for de andre to spillestedene. Så i dag har det aller viktigste vært å komme seg fra Pakkahuone og over til Telakka uten at issvullene sørger for brekte lårhalser, dundrende hodepine etter brutale fall på isen, eller annen styggedom. Det hender jo at vurderingsevnene svekkes en smule utover kvelden når man er på en såpass hyggelig festival som Tampere Jazz Happening. Men vi «sto han av» i alle fall denne første kvelden på festivalen.
Ukrainsk harpist med stor appell
De seneste to årene har Tampere Jazz Happening satt opp to konserter for å minnes pianisten, harpisten og komponisten Alice Coltrane, som virker mer relevant og verdsatt i dag enn noen gang i løpet av hennes levetid. Det siste eksemplet på dette er Down Beats tradisjonelle Jazz Hall of Fame, som hun nettopp ble innlemmet i i august – 16 år etter hennes død, og som den tiende kvinnelige artisten på listen siden 1952.Og kanskje kommer det en tid da Alice Coltrane, som har laget 20 egne album, kan snakkes om helt uten å bli koblet til sin ektemann, John Coltrane.
I år har festivalen invitert den ukrainske harpisten Alina Bzhezhinska (hovedbildet), til å fortsette rekken av hyllester til Alice Coltrane. Hun er født og oppvokst i Lviv, (byen hvor undertegnede for noen år siden tilbragte en måned i, for å arbeide med lokalavisen Visoki Zamok (Високий Замок) sitt designprogram). Sammenlignet med forgjengerne, er Bzhezhinska imidlertid mer en egen artist enn en som kopierer forbildene. Hennes første album Inspiration, som kom i 2018, og inneholdt tre Alice Coltrane-komposisjoner. På hennes andre album, Reflections (fra 2022), var det bare en Coltrane-komposisjon, «Fire», som Coltrane både skrev og spilte inn sammen med saksofonisten Joe Henderson.
Hennes band, som hun hadde med til Tampere har fått navnet HipHarp Collective, og er ifølge festivalprogrammet et band hvor musikken er mer elektronisk og finprodusert enn det første albumet og, med sine hiphop-referanser og rap, også mer «moteriktig».
Samtidig er HipHarp sammenvevd med en annen vesentlig innflytelse, den amerikanske harpisten Dorothy Ashby, som spilte med blant andre Stanley Turrentine, Stevie Wonder, Sonny Criss, Gene Harris, Freddie Hubbard, Jimmy Cobb og Ed Thigpen. Hun hadde samme harpelærer som Alice Coltrane (de hun het Alice McCloud) i Detroit, men det var visstnok ti år mellom de to. Hun var den første jazzharpisten som ble en «snakkes» etter hennes andre album Hip Harp (fra 1958), som ble en klassiker i sin sjanger. Hip Harp var også albumet som fikk Bzhezhinska, som er utdannet ved Chopin University of Music i Warszawa, til å reflektere over sin profesjonelle retning og identitet som harpist. Kunne hun bidra til å gjøre den 47-strengs konsertharpen «hip»?
Med seg i bandet hadde hun den britiske saksofonisten Toni Kofi, el.bassisten Mikele Montolli, trommeslageren Matt Holmes og perkusjonisten Joel Prime, og det var en heidundrende konsert vi fikk være med på.
Men det dreide seg først og fremt om tenor- og sopransaksofonisten Toni Kofi og hovedpersonen selv. Jeg syntes kompet med el.bass, perkusjon og trommer, ble altfor anonyme og «alminnelige» til at de utmerket seg.
De startet med en utmerket og drivende komposisjon av Dorothy Ashby, før de kastet seg ut i Alice og John Coltranes musikalske landskap. Og her hørtes Kofi (nesten) ut som «far sjøl», og sammen med sitt drivende og kreative sopransaksofonspill og Bzhezhinskas harpe, ble dette konsertens høydepunkt. Selvsagt fikk vi Coltrane og Joe Hendersons «Fire», og flere både Alice Coltrane- og Dorothy Ashley-komposisjoner, samt en på duo med tenorsaksofon og harpe, pluss noen Pharoah Sanders-låter, pluss en hyllest til Sanders laget av Kofi.
Tony Kofi hørte jeg for første gang på Soho Jazz Festival i London på slutten av 80-tallet, med bandet Jazz Jamaica. Og etter det har han utviklet seg til å bli en utmerket saksofonist som både spiller personlig, og som kan «kopiere» de store heltene, men som aller mest er seg selv. Og at en britsk saksofonist spiller så til de grader amerikansk og historisk korrekt, var en stor glede. En strålende konsert!
Internasjonalt samarbeid for en av Finlands ledende jazzmusikere
Det er ikke så ofte at finske musikere får plass på hovedscenen i Pakkahuone. Det pleier, mer eller mindre, å være ett band per år, som slipper til i «det aller helligste». Og i år var det tid for trompeteren Verneri Pohjola til å presenter sin musikk med bandet Monkey Mind. Ved siden av Pohjola finner vi her den britiske pianisten Kit Downes, den danske bassisten Jasper Høiby, og den finske trommeslageren Olavi Louhivuori. I tillegg har de med den finske keyboardisten Tuomo Prättälä som gjest.
Pohjola er den ledende trompeteren fra Finland akkurat nå. Han utgir sine plater på britiske Edition Records, og spiller jevnlig over hele verden med sine mange prosjekter og sitt eget band. Kit Downes burde være velkjent for våre lesere fra en rekke samarbeid med blant annet norske musikere, noe man også kan si om trommeslageren Olavi Louhivuori, som stadig er å høre utenfor Finland med sitt alltid sprudlende trommespill. Bassisten Jasper Høiby har de senere årene vært bosatt i England, og han har utgitt mye musikk på Edition Records de senere årene, både egne prosjekter og samarbeid med andre. Den eneste jeg ikke kjente så mye til fra før, var gjesten keyboardisten Tuomo Prättälä, som egentlig ikke gjorde altfor mye ut av seg denne kvelden.
Musikken ble på mange måter litt «kald» etter min mening. Det er en gjeng med utsøkte musikere på hver sin måte, men sammen følte jeg at det var veldig kontrollert og at det var litt for lite «frihet» i spillet. Alt ble styrt av kapellmesteren, men vi la merke til noen fine solier fra Kit Downes som løsrev seg litt fra det «planlagte».
Pohjola kan på mange måter sammenlignes med den polske trompeteren Tomasz Stańko, mest på grunn av tonen og fraseringene. Han spiller med en klar tone, og han er en utmerket tekniker, som også skriver fine komposisjoner. Men det blir lett litt for intellektuelt for en enkel sjel som meg, og variasjonene i komposisjonene ble kanskje litt for små.
Mannlig jazzvokal? En krevende og utfordrende idrett
Vokalisten José James er et av hovednavnene på årets Tampere Jazz Happening. Han blir regnet som den mest lovende, mannlige jazzvokalisten i den nye «hipster»-æraen. Nå, nesten 15 år etter solodebuten The Dreamer (2008), fremstår han som den nye stjernen innenfor den mannlige vokaltradisjonen. Han gjorde stor suksess med sitt andre album på Blue Note, Lean On Me (2018), hvor han tolket låter av låtskriveren og soulsangeren Bill Withers.
James’ ellevte studioalbum On & On, ble utgitt i januar 2023, og er i hovedsak en del av den samme hyllest-ideen, hvor alle låtene er sjangerhybrider spilt inn av singer/songwriter Erykah Badu.
Men José James, som vokste opp i Minneapolis og er syv år yngre enn Badu, befinner seg i nesten samme hiphop-generasjon og er en av de som ble interessert i jazz via jazzartister som prøvde seg på hiphop. Til tross for at de var samtidige, var det fortsatt ingen enkel oppgave for James å tolke Badus låter, da han måtte «utfordre seg selv», som han selv sier. Hvordan kan en mann ha empati for tekster skrevet av en såpass sterk kvinne som Badu, og som er fra hennes eget ståsted og fremfor alt for henne selv? Ifølge James ble tolkningen hans hjulpet av alenemoren som oppdro ham som feminist. En referanse til et av hans musikalske forbilder kan også sees på coveret av On & On. Her poserer James i samme posisjon som Alice Coltrane gjør på coveret til albumet Journey In Satchidananda fra 1971.
Til Tampere hadde han med seg Chad Selph på piano og keyboards , Josh Hari på bass og Jharis Yokley på trommer. I programmet vvar det også lovet ett par syngedamer, som også spilte saksofoner, men de dukket aldri opp på scenen.
Det er like godt å si det med en gang. Mitt forhold til mannlige jazzvokalister sluttet brått etter noen plater med fantastiske Little Jimmy Scott. Så alle de som reiser rundt på jazzfestivaler med skinnlue eller «port pie hat», har aldri fått min fulle anerkjennelse. Men her fikk vi en vokalist som jeg har hørt mye om, men som jeg aldri har hørt på konsert. Så jeg ville gi ham en sjanse til å overbevise.
Og det var aldri noen tvil om at dette ble en god konsert. En ting er at James er en utmerket soulsanger, som kan sjarmere en gråstein uten å anstrenge seg nevneverdig. Han er en vokalist som vet å takle sitt publikum, og med sin settliste av soulrelatert jazz, ble dette en konsert for «alle». Men selv om James er en utmerket vokalist, var det trommeslageren Jharis Yokley som imponerte oss på første rad mest. Hans frapperende angrep på trommene var av et kaliber vi (nesten) aldri har hørt tidligere, og hans teknikk var formidabel. Så kan vi leve med at resten av bandet holdt helt grei kvalitet, og som var med på å fronte James slik de skulle. Men José James bør være et godt alternativ til de med skinnlue og «pork pie hat», og de fleste, mannlige jazzvokalister på festivaler framover.
Etter dette var det bare for salt peanuts* sin utskremte å prøve å fote seg tilbake til hotellet på glattisen, for å komme enda sterkere tilbake i morgen. En tiltrengt, god natts søvn, sammen med bildene av sauer på veggen på hotellrommet, gjorde at det aldri ble noe snakk om å telle firbente kreaturer, for å få sove.
(Hotellrom for salt peanuts* i utmerkede Sokos Hotel Villa, er betalt av festivalen).
Tekst og foto: Jan Granlie
Toni Kofi
Alina Bzhezhinska HipHarp Collective
Verneri Pohjola
Jasper Høiby
Olavi Louhivuori
José James
