NESODDEN JAZZFESTIVAL 2024, SØNDAG 19. MAI 2024: Ingenting er så vakkert som Oslo-landskapene når våren har tatt ordentlig grep. Ingenting er så vondt som vissheten om at vi er i ferd med å drepe våre egne omgivelser. På vannvei mot Nesodden for Nesodden jazzfestivals andre dag er det lett å la seg forføre av overflaten når sola skinner en første pinsedag. Det er store smil, småbåter med leende mennesker, solglitter i småbølgene ut mot Dyna fyr og mot Bygdøy.
Taremareby er i fare!
Min barneskolelærer i sang og musikk, Ingebrigt Davik, skrev opprinnelig fortellingene fra Taremareby for Barnetimen på radio. Men historien om brødrene Flyndre-Flat og Flink ble også et teaterstykke som vekket interesse for og forståelse for havbunnens økosystem hos mange barn. Men nå er Taremareby i ferd med å dø!
I 2019 skrev konsulentselskapet SALT det som beskrives som en kunnskapsstatus, på oppdrag fra Miljødirektoratet, om miljøtilstanden i dette havstykket. Det var noen av oss som elsket science fiction-serien Battlestar Galactica. Det var serien som etablerte frack som et alternativ til et velkjent, vanligvis sensurert fyndord, på midten av 2000-tiåret. Åpningen av den nevnte kunnskapsstatusen vekker marerittaktige minner om tilstanden på den post-apokalyptiske Jorden, da fighter-piloten Kara Thrace til slutt finner veien dit, og dør i forsøket (eller gjør hun ikke det?),
«Oslofjorden trenger hjelp. Det som før var en fiskerik fjord er nå en mer eller mindre fisketom fjord. Taren vokser ikke lenger så dypt som tidligere på grunn av uklart vann, og i indre områder mangler det oksygen på bunnen.»
For mindre enn ett år siden advarte, igjen, flere forskere med kunnskap om marin biologi at økosystemet i Oslofjorden sto i fare for å kollapse. En gang ble Oslofjorden karakterisert som en av Norges aller mest artsrike fjorder. Men det er i ferd med å bli historie. Miljødirektoratet karakteriserte i 2023 situasjonen i fjorden med at Oslofjorden er et økosystem i alvorlig ubalanse. Torsken er en nøkkelart i dette økosystemet, nøkkelarter er sentrale for populasjonsutviklingen av flere arter i et økosystem. Dersom nøkkelarter forsvinner kan det føre til at økosystemet kommer i ubalanse, og i verste fall kollapser. Torskestammen i Oslofjorden er snart ikke mer.
Selv om det har vært iverksatt tiltak over flere år, har Havforskningsinstituttet nylig konkludert at «vi ser ingen tegn til at til at bestandssituasjonen for torsk er endret i indre Skagerak, ytre og indre Oslofjord siden tiltak ble innført i 2019». Et omfattende overfiske av rovfiskene, fører til at det blir større beitetrykk, og reduserte bestander, på kreps og snegler. Det fører igjen til forsterket algevekst på tang og tareskogene, planter som til slutt blir kvalt og dør. Nedslamming av bunnen øker, og deler av Oslofjorden er i dag i ferd med å bli en ørken.
«[O]verfiske av rovfisk, høy tilførsel av nitrogen fra avløp og jordbruk, og nedbygging og utfylling av strandsone og strandnære oppvekstområder for bl.a. fiskeyngel [fører til at d]en samlede belastningen på fjorden har blitt for stor, og [Oslo]fjorden har blitt et økosystem i ubalanse». Avrenning og tilførsel av næringsstoffer må reduseres kraftig, rovfiskebestandene må bygges opp igjen og ytterligere nedbygging av strandsoner og gruntvannsområder må ikke skje. Dette sier Miljødirektoratet som sekretariat for Oslofjordrådet. Tiltaksplanen og arbeidet skjer innenfor det arbeidet som Stortinget har pålagt Regjeringen å gjøre, og er finansiert over statsbudsjettet.
Det skal bli varmere, mye varmere!
Og så: I mars i år gir så den samme regjeringen som leder dette arbeidet – og som synes å se som sin viktigste oppgave å fylle nesten enhver fjord i dette landet med gruvestein gjennom deponier og utslipp – en sprengstoffprodusent i Asker tillatelse til å tredoble utslippene av nitrogen i fjorden! Dette illustrerer svært godt hvorfor min og andres tro på at vi vil kunne lykkes med å gjenopprette balansen mellom menneskeheten og det øvrige Gaia, nå er så tynnslitt at selv et edderkoppnett blir som et tettvevet afghanteppe i sammenlikning. 1,5-graders målet på verdensbasis er i dag totalt urealistisk. Et togradersmål er svært lite realistisk. Vi er på full fart mot både 2,5 og 3 graders økning i det gjennomsnittlige globale temperaturnivået på årsbasis.
Det er lite realisme igjen i dag av 1,5-gradersmålet annet enn tom, politisk retorikk. Det er en retorikk som kun blir brukt for å begrense handling, og ikke for å øke tiltakstakten. NRK har dessuten også gjort en strålende jobb med å dokumentere omfanget av nedbygget natur i dette landet. Vi turer fram som om vi er de aller siste. Den langsiktige, samfunnsøkonomiske verdien av alle tiltakene som gjøres for skape arbeidsplasser lyser antakeligvis skarlagensrødt, om de hadde vært gjort på den beste kunnskapsbaserte måten, med lang tidshorisont. Men det er ingen politisk vilje til å få fram disse vurderingene.
De skjønnsmessige vurderingene av samfunnsøkonomisk verdi og de nødvendige kartleggingene som grunnlag for dem, overlates til kommuner, til kommersielle aktører, ja, ofte til utbyggerne selv, som alle har felles interesse av å tie i hjel kritikken. Våtmarker? Pfff! Urskog? Pøh! Og hvem er interessert i en soppart som «ingen» kjenner navnet på i en skog som «ingen» besøker? Og havbunnen i Oslofjorden, ja, den er det jo ingen av oss som ser, allikevel! Nei, arbeidsplasser, derimot, hytteturisme, vi må bruke ressursene til å skape verdi, vet du! Det er slikt det blir skatteinntekter og økt velstand og bedre velferd av. Da spør jeg: Hva er velstand? Hvor er debatten om det store velferdsgapet vi er i ferd med å dundre inn i?
Framtiden verkar dyster när man grubblar över ett glas öl
Vi undrer oss: Hvor vil vi med alt dette? Hva er det viktigste for oss? Hvordan kommer våre barnebarn til å minnes oss? Den kloke og underfundige duoen Hasse & Tage undret seg også over slike spørsmål:
«När man ser på hur barn’a växer upp och står i / Kan man undra om barn’a nånsin får det som vi? / Om det finns jobb, om det finns mat / Om det är drägligt där dom bor / Finns det får och kor och vatten och luft? / Kan dom sola sig gratis, finns det blommor och blad? / Har dom fläsk och potatis, kan dom ta sig ett bad? / Framtiden verkar dyster när man grubblar över ett glas öl / Men man hoppas att barna ändå får ett glas öl!»
For noen ganger må man også bare sitte slik, undre seg, bekymre seg om framtiden, tenke lange tanker. Men man må også ta seg tid til å nyte nåtiden, øyeblikket, det sosiale samværet. Og når sola skinner som i dag, er Nesoddtangen gård et godt sted å ta seg et glass øl. Noen ganger er svaret å roe ned, nyte været og ta seg et glass øl, og utsette grublingen til en annen gang.
Men jeg legger også raskt merke til at de grå skybankene henger der ute i horisonten og vitner om at annet vær er på vei inn. Slike værskifter er vanligvis tilknyttet til raske endringer, som oftest fall, i lufttrykk. Har du studert værkart og lagt merke til at linjene rundt et lavtrykk eller høytrykk som viser lufttrykk likner på høydekotene på et kart over et fjellterreng? Høytrykkene er spisse fjell, mens lavtrykkene er dype daler.
Tommelfingerregelen er enkel: Der høydekotene, eller isobarene som det heter på et værkart, er tettest, altså der terrenget er brattest, der blåser det mer. Desto tettere isobarene er, jo sterkere er vinden. Du kan også lese deg til vindretningen på et slikt værkart. Vinden rundt et lavtrykk går rundt det, mot klokka. I lavtrykket stiger luft opp, og lufttrykket synker. Rundt høytrykk går luftstrømmen og vinden med klokka, og luft synker ned, lufttrykket øker. Og så formes og endres selvfølgelig alt noe av lokal geografi, samt av litt annet meteorologisk snacks for viderekommende. Denne meteorologien skal utspille seg i løpet av dagen over oss.
På veien mot stupet, hvisker det bak i øret, men nå kveler jeg disse tankene. Nå skal vi ha: Gode tanker, snille tanker, lykkelige tanker! Gode venner, fine venner, dyktige musikere, talentfulle musikere, smilende mennesker, lykkelige mennesker. Og et glass øl.
Tu-bi-tu-ba-tu-ba-ba-tuu
I det jeg ankommer på søndagen, er AOJO – Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester godt i gang under ledelse av Olav Abildgaard. AOJO, sammen med rekken av andre ungdomstiltak gjort av Østnorsk jazzsenter, har i en årrekke vært ett av de aller fremste og mest vellykkede rekrutteringstiltakene for nye jazzkyndige og talentfulle musikere. Og talentene fortsetter å strømme mot oss. Et sett som varmer like mye som den blå forsommerhimmelen, og vår nærmeste stjerne som kaster lys over det hele, og alle de smilende menneskene. Også årets utgave framviser flere talenter, som med stor sannsynlighet vil markere seg med ny, spennende musikk i tiårene framover.
I 1998 ga en da ganske ukjent duo av to solostemmer, ut ei plate som ble gitt en tittel som pekte mot lydskrift; [tu’ba]. Var det tu ba eller not tu ba, eller var det tu-ba-tu-ba-ba-tuu…. Shakespeare eller doo-wop? Men det var jo ingen av delene. Det var en vokalist som hadde framdyrket en sangstil der presentasjonen av materialet og overføringen av meningsinnholdet var essensielt. En vokalist som viste seg også å besitte dyp kunnskap om og evne til å materialisere – eller vokalisere – den, om fonologiske fenomener og karakteristika og betydningen av dette for vokal artikulasjon på et detaljnivå som overgår det meste av faglig ekspertise. Dette var nok ikke en like tydelig interesse hos samarbeidspartneren i duoen, men det var tydelig allerede da de startet opp for tretti år siden, at her var en tubaist som ikke bare var langt mer enn gjennomsnittlig opptatt av tubaens klanglige og lydlige muligheter i improvisasjon og samtidsmusikk. Men også av tubaen som soloinstrument, langt ut over tubaens tradisjonelle roller. Men jeg mistenker at det er det artikulative fokuset som ligger bak platetittelen og duonavnet.
Duoen [tu’ba], med Lars Andreas Haug på tuba og Live Maria Roggen på vokal holdt det gående noen år etter utgivelsen, men så ble den lagt på is. I forbindelse med at det var tjuefem år siden plateutgivelsen gjorde de et par konserter tidlig i fjor, denne gangen som erfarne og modne musikere på et helt annet nivå enn det de var den gangen. I februar 2023 spilte de i hovedsak låtene fra albumet, nå kom de også med en god porsjon nye låter.
Dessverre opplevde jeg nok at publikummet var litt for fåtallig til å skape den intime dynamikken som denne musikken greide. Men en ny låt «Night Drive» sjarmerte denne tilhører, en musikalsk fortelling om nattekjøring som ledet over til «Elephant Climbing» fra 1998-albumet. Fuglekvitteret i sola bidro til å skape et strålende rom rundt musikken, ja, til og med helikopteret som svevde over Nesoddtangen gård på vei mot hva? Ja, selv den bidro positivt. Da Roggen gjentok «… quietly..» i et gjentatt decrescendo som forsvant ut mot høyre, mens helikopteret forsvant mot venstre og utover i retning Bygdøy, så var det ikke forstyrrende. Noen ganger er musikk et merkelig fenomen.
Da de dro i gang med Joni Mitchells fortelling om «Woodstock», ble det en varm og lang festivalhistorie som strekkes ut. Mitchell var jo ikke en gang på Woodstock, manageren hennes mente visst at hun hadde bedre ting å foreta seg de dagene enn å dra ut på et jorde i bittelille Bethel, nordvest for New York City. Da hennes daværende kjæreste – Graham Nash – kom hjem igjen etter å ha opptrådt der med Crosby, Stills, Nash and Young, fortalte han om hvordan det hadde vært. Inspirert av dette skrev Mitchell så teksten til låta. Med den linja som kan være et motto å ta med seg gjennom livet: «Well, maybe it is just the time of year/ Or maybe it’s the time of man/ I don’t know who I am/ But you know, life is for learning».
Sakura på Nesoddtangen
Utenom programmet kommer nå styreleder Ragnhild Menes opp på scenen, og tildeler Nesodden jazzklubb prisen som Årets jazzklubb. Vi gratulerer. Deretter starter det neste settet på hovedscenen med at Celio Carvalho kommer vandrende gjennom publikumsområdet, med sin berimbau og sang. Da vet vi det er tid for Paal Nilssen-Love’s Large Unit. Signe Emmeluth plukker opp sangen på fløyte, før hele ensemblet istemmer med Carvalho, da han kom opp på scenen.
Så får vi en utvidet, forsterkende, medrivende og dansende versjon av Hohai Bushi, ホーハイ – en japansk folketone som skal være fra området rundt Tsugaru i prefekturet Aomori på nordspissen av Honshu. Vi kjenner etter hvert mønstrene, der individuelle initiativ rekonfigurer og re-rekonfiguerer ensemblet med grupper i grupper mot grupper, lag på lag under lag – basisen er koplingen trommer-bass-duoer, Nilssen-Love med Jon Rune Strøm, Andreas Wildhagen med Christian Meaas Svendsen. Supplert med hhv. Mats Äleklint og Marthe Lea eller Emmeluth som blåsere. Carvalho og Per Åke Holmlander sitter nesten gjemt bak ensemblet, men med essensielle bidrag.
Tommi Keränen er libero bak sitt brett med elektronisk styrte og lydmanipulerende og -generende knotter, skruer, tangenter og pader. Kristian Alberts tar ansvaret for midtbanen, sammen med Niklas Barnö, Emmeluth, og så ytterst på høyrekanten, Kalle Moberg, og på venstresida, Ketil Gutvik. Men det desiderte høydepunktet kommer nok når Per Åke Holmlander plystrer, og svarttrosten svarer. Slik magi er det som skaper sterke minner, og som viser at Moder Gaia lytter.
Kirsebærblomstringen, med et vell, nærmest et kontinuum av rosa kirsebærblomster, 桜 eller sakura, er kanskje det sterkeste uttrykket for vårens komme i Japan. Da gjør man 花見 – hanami – vårfesten der man beskuer blomsterhavet. Det nærmeste vi kommer i Norge er vel kanskje fruktblomstringen i Hardanger.
Men nå har vi vår egen form for sakura på Nesoddtagenen, vi har vår egen form for hanami her på Nesodden jazzfestival. Vi sitter under noen epletrær som står i full og vakker blomst. Så: Om det er bandet sin skyld vet jeg ikke, men det allerede nevnte værskiftet ankommer i løpet av de minuttene Nilssen-Love et al. er på scenen. Her må man klamre seg fast til hatten i vindkastene, og løse gjenstander må stikkes unna i vesker og ryggsekker. Men så, så kommer det hele med et vakkert syn, verdig en japansk kirsebærblomstring. For med denne vinden er det at de blomstrende epletrærne slipper kronbladene, og det ‘snør’ tett med hvite kronblad over oss. Også over vårt glass med øl. Det hvite dekket over innholdet er altså ikke et skum. Verden kan også være et svært vakkert sted — noen ganger.
Det nye jazzeventyret
Det er alltid hyggelig og lytteverdig å ønske Team Hegdal velkommen. Denne gangen forsterket med Hanna Paulsberg som gjest. I den grad dette sterke laget trenger noen forsterkning. Eirik Hegdal er nok nominell sjef i bandet, og fortjener all den heder han kan få for det. Men også for sin sentrale rolle i å forme ny norsk improvisert musikk, i hvert fall siden han overtok som musikalsk leder av Trondheim jazzorkester etter Erlend Skomsvoll, en gang rundt midten av millenniets første tiår. Men i gavnet er nok dette mer å regne som et kollektiv – et kollektiv av ikke bare ledende og sterke stemmer, men også av musikere som de siste årene har vært sentrale bandledere og organisatorer for viktig ny musikk i dette landet.
Gard Nilssen på oppfinnsomme trommer står bak så mange viktige og toneangivende band i dag, at det blåser bakoversveis på oss andre, bare av å tenke på det. Ingen band nevnt, ingen glemt. Bassisten Ole Morten Vågan med et spill som er svært så personlig og drivende, er også den nåværende musikalske leder av TJO. Ved siden av hans andre band, som en svært spennende oktett. Atle Nymo var (er?) en av de sterke stemmene i Vågans Motif, en mangeårig favoritt. Hans eget band IPA er et friskt og drivende innslag i norsk jazz i dag, sammen med hans strålende trio Way out West, oppkalt etter Sonny Rollins-albumet fra 1957.
Og så Hanna Paulsberg, som vi sist møtte med tingingsverket Do You Want My Job? på årets Vossa Jazz. Hennes Hanna Paulsberg Concept kommer alltid høyt på listene, hennes Dexter Gordon-hyllest likeså. GURLS og Flukten, og Finity, ved siden av deltakelse i en lang rekke andre band.
Til sammen representerer de fem på scenen så mye av historien om norsk jazz de siste tjuefem årene, at de nesten kunne få sin egen Jazzeventyr-serie. Og til sammen leverer de en strålende konsert, men dessverre blir kommunikasjonen med publikum svekket av at dette er siste punkt på dagsordenen, og at nå blåser det opp ganske så friskt med 15-20 sekundmeter i kastene. Derfor tynnes det ut blant publikum i løpet av deres sett, noe som nok også merkes i redusert mottrykk og responsiver fra publikum på scenen, kan jeg tenke meg.
Denne konserten hadde nok fortjent noe annerledes rammebetingelser enn det den fikk. Kanskje ikke minst med at programrekkefølgen kanskje vill ha tjent på at Team Hegdal og Nilssen-Loves store greie hadde byttet plass. Men så vidt jeg forstår var det faktorer utenfor arrangørenes kontroll som innvirket på dette.
Coda
Det blir derfor en litt for abrupt slutt på programmet, og på min deltakelse på årets Nesodden jazzfestival. Vel hjemme, og i dagene etterpå, merket jeg også at årets bjørkepollensesong nok ikke hadde vært helt avsluttet. Det tok meg noen dager før jeg kunne oppsummere for meg selv, og for andre, disse vakre dagene og det stimulerende hanami under de blomstrende epletrærne. Jeg håper at også mine barnebarn en gang kan nyte et hanami under blomstrende epletrær på Nesoddtangen gård, med god musikk på scenen foran seg.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Ole Christian Eklund
AOJO under ledelse av Olav Abildgaard.
[tu’ba] med Live Maria Roggen og Lars Andreas Haug.
Paal Nilssen-Love Large Unit.
Team Hegdal med Hanna Paulsberg.
Årets jazzklubb: Nesodden jazzklubb.
