VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 12. APRIL 2024: I dag skal vi inn til kjernen. Der enorme krefter samles i et lite volum, krefter som kan løfte oss alle. Inn til kjernen der essensen av musikkens kraft regjerer, der musikkens hjerte befinner seg. «Musik ska byggas utav glädje / Av glädje bygger man musik / Musik, det får ni ändå medge / Gör glädjen ännu mera glädjerik» sang Lill Lindfors. Men musikken bygger også glede. The Core synger med hjertet i musikken! Både The Core og Lindfors har med det gjort verden til et bedre sted å være.
Kjernekraft og krutt
I dag skal vi inn til selve memet (et mem, memet, osv.) av det som danner musikalske virus som sprer seg. Noen musikalske virus er heldigvis døgnfluer – ephemeroptera – og forsvinner like fort som matfatet som naturen eksplosivt serverer for ferskvannsfiskene en stakket stund under svermeriet. Andre er som den sterke og den svake kjernekrafta som holder partiklene – protonene og nøytronene og kvarkene de består av – i kjernen sammen. Der kjernekraften kommer fra. Bandet The Core hører til blant de siste. Det er tid for plateslipp for deres nye album, Roots. Anmeldelsen kan du lese her.
Bandet ble startet for 23 år siden, på jazzlinja i Trondheim. Som andre band med røtter i denne perioden ved NTNU i Trondheim, var det et møte i en delt fascinasjon for den spirituelle, rå energimusikken som hadde røtter tilbake til 1960-tallet i New York. En urban musikk med sterke overtoner av gospelinspirert «preachin’ and prayin’». «The Father, the Son and the Holy Ghost» er ett av bildene som blir brukt om denne perioden og musikerne bak den; John Coltrane, Archie Shepp og Albert Ayler, men også faraoen – Pharoah Sanders – må med, han som skal ha fått sitt kallenavn tildelt av selveste solkongen, av Sun Ra. Dette er utgangspunktet, kjernen, det er essensen av musikkens kraft. For det gjelder ikke bare joik: Også denne musikken har langt sterkere kraft enn krutt. Kjernekraftig musikk!
Til kjernen av tvil, lytting og grukking
Men vi skal også inn til selveste kjernen av hva musikk kan være – en fantastisk bro mellom den fysiske verden og den fantastiske fantaserte verden vi kaller vår livsverden, det som vi opplever som jeget selv. Der jeg finnes. Eller gjør jeg det? Cogito ergo sum, sa René Descartes først. Eller nei, det sa han først seinere. For først skrev han det på fransk i Discours de la Méthode, «je pense, donc je suis». Men denne slutningen kan han kun trekke forklarer han, fordi han tviler.
Seinere formulerer han slutningen som at dubito, ergo sum, vel, quod idem est, cogito, ergo sum – jeg tviler, derfor er jeg — eller det som er det samme — jeg tenker, derfor er jeg. Descartes’ prinsipp ble seinere etter hans død, formulert som at dubito, ergo cogito, ergo sum – jeg tviler, derfor tenker jeg, derfor er/eksisterer jeg. Tvilen har gitt kraften til å bore inn i kjernen av eksistensen. Det er kjernekraft det.
Systematisk tvil, skepsis, var altså en essensiell del av Descartes’ filosofiske bevis for at han eksisterte. Det var ikke tanken som oppsto fritt og beviste eksistensen, men skepsisen. Jeg tviler, altså er jeg. Tvilen skaper tanker om eksistensen. De unge studentene på jazzlinja tvilte sikkert på sine evner til å behandle slikt tungt maskineri som musikk kan være, til å kunne skape denne essensielle broen mellom den fysiske verden og den forestilte representasjonen av den vi lever i til daglig. Men ikke lenger. Det endelige eksistensbeviset ligger i dagens konsert.
For musikken er kanskje det som virkelig beviser eksistensen: audio, ergo sum. Jeg lytter, altså er jeg. Men verbet audio – (jeg) lytter – er så uendelig mye mer enn bare passiv lytting til de efemeriske fluene som eteren er full av. Verbet kan også bety å være oppmerksom på, å fokusere på, eller for å ta det helt ut, å grukke. Jeg grukker, altså er jeg. Derfor sier jeg som Miles Davis: Listen! Lytt, og dere skal grukke; audīte, et exstiteritis sapientibus. Den seriøse musikken har kraft til å skape en bro mellom skyggene på veggen og idealene som skaper dem i Platons hule, mellom Kants Ding an Sich og das Ding für Mich. Og mellom våre Gadamerske, hermeneutiske livsverdener, mellom das Ding für Mich og das Ding für Dich – til das Ding für Uns! Fra das til das til das. Ding-ding-ding-dingeling!
Den Brownske kjerne
En idé fra begynnelsen i 2001 var å skape en musikalsk plattform som så kunne farges av eksterne gjester på plater og konserter. Bandet ble derfor kalt The Core, den innerste kjernen som bærer i seg frøet til å pushe musikken over nye grenser, til nye høyder og ut i ukjent land. Etter å ha hørt gjennom plata noen ganger før konserten, er det én ting som er åpenbart: The Core topper med denne plata antakeligvis sin allerede store diskografi. Selv om den er uten eksterne gjester. Det er rén kjerneenergi»
De var kort tilbake for å feire sitt 20-årsjubileum, samtidig som vi var midt i en serie av åpninger og lukninger igjen, som et virrevandrende mikroskopisk støvkorn på overflatehinna på et glass vann. Brownske bevegelser ble det betegnet som, da du lærte om det i naturfagstimene på ungdomsskolen, eller videregående. Navnet fikk disse rykkete, tilfeldige bevegelsene etter ham som beskrev det første gangen, botanikeren Robert Brown fra Skottland. Brown ble født rett før jul i 1773, bare dager etter at Samuel Adams ledet en folkemengde om bord i skipene til East India Company og fikk dem til å kaste te til en verdi som i dag tilsvarer nesten en million pund, på sjøen. Da Robert Brown ble født 21. desember 1773, var det nok ingen som levde på kyststrekningen mot Nordsjøen, mellom Dundee og Aberdeen, i Skottland, som visste om The Boston Tea Party fem dager tidligere.
Noen tiår seinere studerte Brown hvordan mikroskopiske partikler oppførte seg i ulike væsker, inkludert vann. Om han drakk te til arbeidet, skal være usagt. Robert Browns artikkel A Brief Account of Microscopical Observations ble publisert i 1828, og beskriver hans mange observasjoner av hvordan blant annet pollenkorn beveget seg i vann. Disse bevegelsene var observert tidligere, men det var altså først med Robert Brown at de ble beskrevet systematisk.
Virrevandringer i idehistoriens kjerner
Fenomenet var faktisk ikke grunnleggende forstått før nesten 80 år seinere. Albert Einstein utviklet, i en av sine tre banebrytende arbeider publisert i 1905, en teoretisk fundert matematisk beskrivelse av disse bevegelsene. Einsteins beskrivelse av Brownske bevegelser var utviklet fra den nye, dype statistiske fysikken som var blitt utarbeidet de siste tiårene før århundreskiftet. Bevegelsene skjer som en random walk – en tilfeldig vandring – av mikroskopiske partikler i væsken. Enkelt sagt: Einsteins teori påviser at væsken består av atomer som gjennom sine tilfeldige termiske bevegelser i væsken, skyver partikkelen hit og dit.
Under visse forutsetninger, at det ikke er makroskopiske krefter som trekker i en spesifikk retning, så vil den forventede avstanden partikkelen tilbakelegger, innenfor et hvilket som helst tidsrom, være null: Partikkelen vil bevege seg fram og tilbake i væsken rundt en posisjon i væsken. Det er derfor en full mann ved en lyktestolpe uten retningssans på et horisontalt veidekke, alltid vil vende tilbake til den samme lyktestolpen.
Den franske fysikeren Jean Perrin fikk Nobelprisen i fysikk i 1926 for sin endelige verifikasjon av atomer i 1908. Dette gjorde han gjennom eksperimentell beskrivelse av Brownske bevegelser av partikler i væske, med utgangspunkt i Einsteins teoretiske arbeid. Hvorfor ble ikke Einstein tildelt en delt Nobel-pris med Perrin? Dette var fem år etter at Einstein hadde fått den for sitt banebrytende arbeid, også det publisert i 1905, om fotoelektrisk effekt. Men det er nok i ettertid ingen tvil om at Einstein også hadde fortjent en andel av denne prisen. Og nei: Einstein fikk aldri Nobel-prisen i fysikk for relativitetsteori.
Ett av de aller beste tilfellene av norske oversettelser av fagtermer der den norske oversettelsen faktisk er bedre enn originalen, er virrevandring for random walk. Uttrykket ble funnet opp av mangeårig professor i fysikk ved NTNU, og seinere rektor samme sted, Eivind Hiis Hauge. Hiis Hauge var en av de aller fremste fysikerne i det sterke miljøet i statistisk mekanikk ved NTH gjennom mange år. Hiis Hauges oppfinnelse av ordet virrevandring fortjener en allmenn hyllest.
Virrevandring er definitivt ikke det som kjennetegner musikken til The Core. Men deres eksistens som et band som er der, og så ikke er der, kan minne om dette. Er de, er de ikke? Tviler de, tviler de ikke? Vi tviler ikke på at The Core – om de som Descartes beviser sin eksistens nok en gang – så vil de levere. Men om vi ikke tviler, finnes da de?
Årets kjernekonsert?
The Core har alltid behandlet tungt maskineri og sterke krefter. Det dreier seg om å finne inn til musikkens essensielle karakter, som en urkraft som er navnet kjernekraft verdig. Musikken kommuniserer på et emosjonelt plan som formidler bilder, essenser og energi på en måte som selv krokodillen eller øglen aller nederst i det tredelte hjernehierarkiet kan kjenne glede over. Til kjernen skal vi. Inn til kjernekrafta.
Plata Roots – vi skal inn til musikkens røtter, til dens kraftsentrum, til der kjernekrafta er det enerådende – blir utgitt i dag som det første albumet fra kvartetten siden albumet Party ble utgitt, så langt tilbake som i 2010. Da hadde de skjemt oss bort med i alt åtte album i løpet av bare seks år! Det startet med Vision i 2004 og Blue Sky i 2006, begge på Jazzaway, før The Indian Core, Office Essentials og Meditations on Coltrane (med Bergen Big Band) kom i 2007. Golonka Love og The Art of No Return ble utgitt i henholdsvis 2008 og 2009.
Etter at Party var lansert og spredt utover landet, ble det ti års stillhet – det ble ikke noe nachspiel med The Core. Før en avskåret 20-årsfest i 2021. Og nå, endelig er de tilbake som den opprinnelige kvartetten og skal grave seg inn til de innerste røttene av musikkens mysterium. Og de graver virkelig dypt i materien!
Jeg har hatt gleden av å kunne gå inn i plata før den ble utgitt, men jeg må si dette: Plata vil antakeligvis bli stående som en av de friskeste og vakre jazzutgivelsene i 2024. Det tør jeg si, selv om store deler av året fortsatt gjenstår. Men konserten var ti ganger bedre! Vi snakker altså om en konsert som går inn på de øverste plassene på lista over konserter etter at et visst piggete virus begynte å røre på seg i den kinesiske Wuhan-provinsen ved utgangen av det andre tiåret i det tjueførste århundret i vår tidsregning. Så bra var det!
«Vi spiller plata i sin helhet», sier saksofonisten Kjetil Møster, og det i den samme rekkefølgen som på plata. Espen Aalberg hører vi ikke så ofte i rett-fram, hard-core jazzsammenheng lengre, men det er godt å se ham slå seg løs igjen. Aldri har jeg hørt Erlend Slettevoll bedre på klaveret, Steinar Raknes danser med kontrabassen, alt mens han gliser så hatten nesten faller av. Møster danser på havet. Det er rett og slett en nytelse å oppleve The core live igjen. Jeg må også berømme den lyden som Louise Lavoll frambrakte, det gjorde det lett å dypdykke i musikken, det gjorde at ingen detaljer trengte å gå hus forbi. Eller er det ambolt og sneglehus forbi?
Det er som vanlig Aalberg som har skrevet de fleste låtene, med ett unntak på den nye plata – hyllesten «Messi»; det tør være unødvendig å påpeke hvilken argentiner som hylles. Denne er naturlig nok, skrevet av Raknesen. Låtene er først og fremst små tema som kan fungere som springbrett for energiskapingen og -utladningene til bandet. Og de er kraftige. Men i motsetning til kjernekreftene som eksploderte over Europa i slutten av april 1986 i reaktor 4 på kraftverket i Tsjernobyl, har kraftverket The Core kontroll over de store kreftene de slipper løs. Men om de hadde hatt emosjonelle seismografer på Kjeller, ville de fått kjørt seg vesentlig mer enn de fysiske gjorde i 1986.
Den eksistensielle kjernen
Konsertformatet kler jo denne musikken, dette er musikk som først puster ordentlig, når den får utfolde seg i et interaktivt fellesskap mellom et intenst lyttende publikum og utøvende musikere. Det innebærer at vi får versjoner av de samme låtene, der musikerne kan strekke ut, og utforske det ofte modale musikalske landskapet. Det er nok kanskje antydninger til grått hår på noen av de en gang så unge musikerne. Konserten viser – kanskje som en gjenspeiling av dette – fram en modenhet og trygg overbevisning om at musikken er viktig og at musikkens kraft virkelig kan forandre verden.
Men om det utgamle bildet om at visdommen kommer med grå hår, så er det ikke en eneste antydning til grå hår i musikken. Den er ung, leiken, frisk og sprell levende. Som når Raknes vekker minner om Jimmy Garrisons spill på Europaturneen i 1965 med den klassiske kvartetten til John Coltrane. Det blåser storm på havet rundt Midsund.
Det er eksistensiell musikk The Core spiller, musikk som skaper liv, musikk som beveger jorden. Eppur si muove! påstås det at Galileo Galilei sa i 1633 da den katolske kirkens Inkvisisjon ville få dømt Galileis påstand om at jorden beveget seg som ‘falske nyheter’. Og dog beveger den seg! Selv om dette antakeligvis er en falsk myte, beveget jorden seg til musikken fra The Core. Jorden danset, og jeg med.
Når de avslutter med at «… vi har et par gamle hits på lager», er det bare å lukke øya og reise med. Faderen, sønnen og ånden, samt faraoen, smiler lurt og gleder seg høylytt over trykket fra kjernekrafta som utspiller seg på scenen på Victoria, Norges nasjonale jazzscene, denne kvelden. Vi går etter hvert ut i natten fylt av ny energi, av ny kjernekraft, mens vi funderer over eksistensens store mysterier. Finnes jeg? Hva er meningen med det hele? Hva er det til middag?
Men en ting vet vi: Cano, ergo sum! Jeg skaper musikk, altså er jeg! Når The Core spiller, da finnes de – Corda canunt, ergo sunt. The Core leverer. The Core gjør verden til et bedre sted å være. The Core har levert et eksistensialistisk konsertverk som har skapt en solid byggestein for et reflektert og sikkert fundament for forståelsen av livet selv. Kjernen i tilværelsen er hjertet. Kjærligheten. Cor er ikke bare kjernen, det er selve hjertet, sjelen, det aller innesrdte. Det jeg opplever som meg. The Core spiller med hjertet, for hjertet. Dette er sjelfull musikk. Det er dette som er soul music.
Musikk er en av de fundamentale kreftene i universet! Som gravitasjon, får også musikk verdener til å bevege seg. Det beviste The Core denne kvelden, en kveld etter at jorda har brukt gravitasjon til å gjøre 2030 reiser rundt sin stjerne, siden det i følge skriftlærde ble født en sønn av en håndverker i Bethlehem i dagens Palestina, på Vestbredden.
Ikke la det gå ti år til neste gang! Vi trenger mer The Core i monitor!
Vishet ska byggas utav musiken / Av musiken bygger man sig vis / Vishet, det får ni ändå medge / Gör den vise ännu mera rik.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Erlend Slettevoll, Kjetil Møster og Steinar Raknes.
Espen Aalberg.
Erlend Slettevoll.
Steinar Raknes.
Kjetil Møster.
