ANJAZZ, HAMAR, DAG 3 (DEL 2), 11. MAI 2024: Den menneskelige stemme er av mange beskrevet som det fineste instrument av alle, og når en lytter til Kim Rysstad er vi nær et lite indisium på nettopp det. Når en – som på Anjazz’ siste ettermiddag – mikser denne begavelsen med de utsøkte musikerne Tord Gustavsen (piano) og Arve Henriksen (trompet) – bare navnene setter i gang gylne lydbølger i vårt indre osean – da må det bli bra.
Eller; ikke nødvendigvis. Det er jo mye annet som skal stemme og, så som akustiske omgivelser, elektronikk og menneskeskapt miljø, det vil si oss publikum. Ja da, dette klaffet også i Aulaen på ærverdige Domkirkeodden i Hamar, og dermed ble dette, kan hende, festivalens toppopplevelse for meg … og mange andre.
En bygning med steinvegger som er flere hundre år gammel kan by på utfordringer, men «lydmogul» Louise Lavoll langt der bak styrte lyden på et glimrende vis, og videreformidlet alt det kreative lureri særlig de to musikerne hadde for seg. Herr Gustavsen og herr Henriksen er av et kaliber som håndterer det de kommer over slik at – og her bruker jeg Kim Rysstads egne ord – «jeg slipper å tenke sjøl, bare synge!».
Det var dystert og dødsens alvorlig det Rysstad hadde for seg, et knippe salmer som i sin helhet var hentet fra fjorårs-albumet Villfarande barn.
En svært andektig vokalist i stillfaren festivalmodus erklærte sin klare hengivenhet til salmeskattene, som er hentet fra kriker, kroker og svartebøker. Og også direkte fra sangere som har bragt salmer og melodier videre gjennom flere generasjoners tunge og mørke tider. Og det gjør likevel Kim glad – sier han – å stå i kirker og synge om Gud, Jesus og Satan … og sistnevnte skikkelse figurerer ofte i forestillinger og i salmer.
«Men det gjør meg ikke noe om dette er dystre saker, for jeg bare synger det og tenker ikke mer på det».
Og jammen frambringer han jammeren, klagen og tungsinnet, men også håp og lyspunkter rommer tekstene. Og bønn og takksigelser, som seg hør og bør i salmenes verden. Ja, det hører med.
Tord Gustavsen sitter ved sitt enorme flygel, der han prikker inn vakre, små tema, men i tillegg legger han på underliggende, underlige klanger og sylkvasse lydpålegg fra ei «fjøl» oppå treverket. Dessuten har han små «lurebokser» like under flygelet. Slik frambringer han himmelske toner og noe ubeskrivelig fra helvetes avgrunn. Gustavsen – en stemningsgenerator med uante remedier og auditiv makt. Sitter du ved et flygel er du sjefen!
Arve Henriksen er også «av en annen verden» med sine to trompeter, den ene mindre enn den andre, og med et arsenal av elektroniske duppeditter definitivt ikke kjøpt på TEMU. Bare av seg sjøl har han en rekke genuine uttrykk frambragt av ulike puste- og blåse-teknikker, og han har en underliggende tristhet og sårhet i sin signaturtone, og da mener jeg lyriske farger som kler nettopp dette konseptet perfekt.
Så; kveldens clou – unnskyld Kim og Tord! – når Henriksen demonterer sin ene krykke, tar grep og begynne å blåse improviserte, lekre, små toner gjennom krykka! Hva byr du? Hvem har hullet dette stykke ortopediske hjelpemiddel så perfekt at det kan spilles på? Kontakt Hjelpemiddelsentralen straks, søk Innovasjon Norge, skap bedrift! Bli rik!
Nei, beklager. Dette er det nok bare Arve «The Only One» Henriksen som fikser.
Dette var en helstøpt konsert, tre rette menn på rett plass – Domkirkeodden-aulaen – og gledelig nok hadde flere hamarsinger funnet fram gåbort-skoa og gjort et ørlite innhogg i festivalbudsjettet denne lørdags ettermiddagen. Salmeskattene gikk hjem, og du skal se unge Kim Rysstad – Spelemannprisnominert i 2023 for nettopp dette konseptet – har skapt noe som vil rokke ved synet på jammerdal og elendighet, at det også gir grobunn for noe vakkert og rikt, som kan vekke gode musikalske føringer og lyrisk varme.
Kanskje vi har en tristhetens vakre resonans som ligger skjult inni oss? Hvem vet? Ikke jeg, en vanlig anmelder som takker leserne for følge under Anjazz 2024.
Tekst og foto: Ole Foss
Arve Henriksen
Tord Gustavsen
