KAMPENJAZZ, OSLO, SØNDAG 16. FEBRUAR 2020: Etter den strålende skiva «Elvesang» fra 2018 med musikk fra en bass, rotfestet i hjemstavnens natur, har den norske bassisten Sigurd Hole tatt konseptet videre og gir i dag ut dobbeltalbumet «Lys/Mørke», med seg selv, naturen rundt og sin bass. Etter en framføring av deler av materialet i Weill Recital Hall i Carnegie Hall, New York, 3. februar, er han i dag på plass på Kampenjazz til en plateslipp-konsert. Plata er allerede anmeldt på salt peanuts*. Redaktør Granlies anmeldelse kan du lese her.
Hvor hører et slikt materiale hjemme, om ikke framført helt akustisk i et rom som er bygget for å formidle predikantens ord og toner ut til forsamlingen? Hvor hører denne musikken naturlig til, med sine stadige referanser til natur, naturens tilstander og vekslinger og til lydene fra naturtoneskalaen, om ikke i et rom som er svært så fysisk, med mye trevirke, bygget rundt en plattform der naturens og verdens storhet kan predikes?
Om det var ett sted der slippkonserten av Sigurd Holes nye album virkelig burde skje, så var det i dette rommet – et rom som tidligere huset den andre Metodistmenighetens kjerke i Oslo. For på språket til de som soknet til ei Metodistkirke, så het det «kjerka», ikke «kirken»! Det er i år akkurat 125 år siden den nye Metodistkjerka ble opprettet – kjerka på Grønland sto ferdig i 1895.
Akkurat som jazzklubben Kampenjazz, ble menigheten også opprinnelig stiftet på Kampen i Oslo, og flyttet seinere ned til Grønland. Menigheten som holdt til her, ble oppkalt etter stedet Elim. Dette var det andre stoppestedet for israelittene etter at de hadde krysset Rødehavet under utvandringen fra Egypt. Det hebraiske ordet kan, blir jeg fortalt, oversettes med ‘kraftige, robuste trær’.
Dette unike og svært så fysiske lokalet huser i dag både en jazzklubb og et friteater. Om de to ikke er metodistisk frie som menigheten Elim, så er de i hvert fall frilynte! Det som skjer her kan da også være både metodisk friformig og sjelelig utviklende. Men altså holdt oppe av solide trær. Vi snakker nok om sterk furu med malmrøst.
Konserten denne søndagen tar oss til et helt annet sted enn den første soloplata. Her tar virkelig Sigurd Hole plassen som en predikant. Han prediker om naturens styrke, dens sårbarhet, om dens voldsomhet, men også om dens farlighet. Utgangspunktet er Fleinvær og det fantastiske fordypingsrommet som musikeren Håvard Lund har bygget opp der, på øya Sørvær en times hurtigbåt-tur fra Bodø i Nordland. Her, der den mektige Vestfjorden og Norskehavet danner omgivelsene, har Sigurd Hole skapt et statement om naturens skjønnhet og kraft her ute.
Han gir oss i konserten et utdrag av de to delene av prosjektet, og jeg kan formelig kjenne vestavinden og regnet piske i ansiktet. Hole maner fram lyder fra sin bass som er kjente og kjære, men allikevel nye og medrivende stemningsskapende. «Lys», «Vind». Det lukter levende sjø og marin flora og fauna. Det er vakkert, det er farlig. Jeg føler jeg må holde meg fast for ikke å bli revet med av stormkastene.
Men det er også de vakreste små miniatyrer, studier av det lille, «Duggdråper», «Yngeldans». Men så dukker fantastiske bilder fra Fleinvær opp på bakveggen, «Ritual» spiller med vannets bevegelser, vannets liv, vannets livgiving.
«Himmelrik» er basert på salmen «Eg veit i himmelrik ei borg», over en folketone fra Hallingdal. Etter denne åpningsstrofen lyder de neste linjene slik; «… ho skin som soli klåre. Der er ei synder eller sorg, der er ei gråt og tåre». Holes spill og de tankene det vekker, følges av det langsomme og vakre lyset over skjærgården utenfor Fleinvær vist på bakveggen.
Vi følger en vakker solnedgang med fargespill, mens solen siger langsomt lenger ned under horisonten. Jeg kan gjerne foredra om de fysiske forutsetningene for hvorfor solnedgangen er dominert av rødt og orange, men det ville ikke kunne gjenspeile den skjønnheten som er intuitivt åpenbar — i bildene og i Holes spill.
Sigurd Hole avslutter den ordinære delen av konserten med varianter av «Vindu» og «Skygge», begge fra «Lys». I ekstranummeret gir han oss en versjon av «Bølge» fra den andre delen av albumet, en del som så kombineres med Ole Bulls tema «I ensomme stunde». Denne siste er ikke på plata.
Sigurd Holes musikk er svært fysisk, den utnytter, og er i stor grad basert på, instrumentets fysiske egenskaper og fysiske akustiske respons på Holes behandling. Hole utnytter særlig de fires strengenes repertoar av lyder og lydbilder, til å gjøre bilder og inntrykk av natur og naturens krefter levende foran våre ører.
I dette så utnytter han i betydelig grad de fysiske egenskapene til de fire svingende strengene på kontrabassen. Han henter ut de naturlige overtonene i strengene, de som gjerne kalles naturtoner. Det er disse som gir opphav til den ikke-tempererte harmoniske naturtoneskalaen. Men han skaper også nye lyder, nye samspill, nye dissonanser, konsonanser og ny harmoni. Alt det som naturen er full av.
Hole spiller på og utnytter disse til fulle, med disse naturtonene maner han fram talende – nei syngende – bilder og uttrykk for natur. Nei, selv dette bildet blir for statisk og fargeløst. Hole maner fram naturen selv foran våre øyne og ører.
Det er naturen, som den opprinnelige urkraften, som synger med, eller som den gjør noen ganger, som skriker til oss. Vi mennesker er hver for oss små og ubetydelige i forhold til disse kreftene. Men kollektivt er vi i ferd med å ødelegge det som er selve livsgrunnlaget for vår eksistens. Kanskje er det derfor den skriker mot oss?
Dette maner Sigurd Hole fram foran oss. I et lokale som helt sikkert har sett mange ulike predikanter med budskap om renhet og sanndruelighet, prediker Hole om naturens skjønnhet og utsatthet. Og om vårt ansvar som menneskehet for denne naturen.
Da jeg etter en drøy times meditasjon, alt mens Holes musikk rev meg med, kom til meg selv igjen, følte jeg meg like renset og oppklart som sikkert mange av de gjorde, de som etter en gudstjeneste blant trærne i Elim menighet vandret ut i den verdslige verden utenfor denne kjerka på Grønland.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien
