KAMPENJAZZ, OSLO, SØNDAG 26. MARS 2023: Med det nye albumet Light.Sentence i baklomma kom fjorårets JazzINTRO-vinnere Joakim Rainer Trio til Kampenjazz denne søndagen. Dette var første konsert på en vårturné som går videre til Dokkhuset i Trondheim. Deretter til Inderøya og så Drammen, før de avslutter før påske på vårens vakreste eventyr, Vossa Jazz, i løpet av palmehelga.
Det er bare å bestille konsertbilletter. For dette er en trio som virkelig markerer seg og setter spor. Du opplever en dyp og inderlig musikalsk forståelse og kompetanse om tradisjoner det være seg innenfor jazz og annen improvisert musikk, samtidsmusikk, basert på en kunnskapsbase om samtidsmusikk som er nesten like dyp som Bajkalsjøen.
Det er derfor ikke rart at musikken flommer over av referanser og tendenser, men uten at de blir noe hovedpoeng i musikken. For her er hele tiden fokuset på spilleglede, gleden over å kunne formidle musikalske glede, og publikums smilende forståelse og aksept av dette så gleden drar smilet trill rundt skallen.
For det første har de knekt kodene om historiefortellingenes store mysterier. Hver låt skal være som en reise, hjemmefra, ut i verden, et møte med ufattelige utfordringer, som overvinnes etter et klimaktisk høydepunkt, før vandreren vender, forandret, hjem som helt. Akkurat som hentet ut av Joseph Campbells klassiske metahistoriske analyse i The Hero With a Thousand Faces. Eller som en metafysisk variant av den klassiske sonateformen—eksposisjon – dekonstruksjon – rekonstruksjon – re-eksposisjon. Hver låt skal være en bue.
Men mer—låtene skal fungere sammen, de skal referere til og samtale med hverandre. Låtene skal sammen danne en storform som også har denne bueformen. Som en reise, der helten forlater hjem og familie, ut i en ukjent verden. Etter strabasiøse anstrengelser, medgang og motgang, og møter med nye og gamle venner og fiender, stilles den evige vandreren overfor umenneskelige utfordringer. Ved å overvinne dem med hjelpemidler og medhjelpere som inngår i historien, forandres vandreren til noe større, noe langt utover seg selv. Før han eller hun vender tilbake til sitt hjemsted og hylles som helt.
Det krever at en god konsert er som en fraktal kurve, den er mer enn en serie med låter. En fraktal kurve er et matematisk objekt som lever mellom en én-dimensjonal linjekurve og et to-dimensjonalt plan, det har en dimensjon som ikke er et heltall. Fraktal fra fraksjon, eller brøk, comprende?
Hele konserten skal ha denne bueformen. Zoomer du inn på deler av den, mindre og mindre, skal du på alle skalaer se denne bueformen. Det er den ultimate konsertformen. Joakim Rainer Trio er ikke langt unna å oppnå dette uoppnåelige idealet. Grunnlaget for at de kommer dit er mangesidig:
For det første er det solid kompetanse, evne og vilje til å uttrykke musikk. Dernest glede og kommunikasjon i utøvelse og formidling. Alt dette er på plass.
Så er det dyktige musikere på alle plasser med komplementære styrker. Som til sammen danner en helhet større enn summen av bitene. Dette er også sikkert og trygt på plass.
Rino Sivathas på trommer er fra jazzbyen Molde. Spillet hans er «bærre lækkert». Effektivt, solid, og med en lekende oppfinnsomhet som det er en glede å la seg omfavne av. De kompliserte rytmiske mønstrene i musikken gjør han med sine markeringer av og lek med underdelinger, gjennomsiktig og forståelige. Til tider på grensen til å gi et skinn av det dansende enkle rundt dem. Det er en dybde i spillet hans som gir et inntrykk av transparens i musikken.
Alexander Riris er en to-veis sparringpartner som ikke bare holder fortet, ved å sørge for musikkens grunnmur. Hans interaksjoner og ballutvekslinger med både Sivathas og Rainer skaper variasjoner og bryter opp lydbildet, samtidig som hans spill har en fysikalitet i seg—det oser av granitt, av harpiks og av sjeldne jordarter.
Joakim Rainer Petersen er en strålende pianist. En av de tilstedeværende pekte på likheter mellom Rainer, hans låter og pianospill og låter og spill fra den tidlige perioden til en pianist som har vært bosatt i Berlin i lang tid. Og ja, det er åpenbare affiniteter mellom spillet og musikken til Rainer Petersen og Håvard Wiik. Ikke minst en dyp innsikt i musikkteori og samtidsmusikalske uttrykk fra begynnelsen av 1900-tallet og utover. Bruken av tolvtonerekker i oppbygginger av tema, og hvordan de koples sammen med komplekse rytmiske mønstre er også affiniteter. Og akkurat som Wiik er ikke bare spillet hans interessant og medrivende. Som Wiik skriver han også j..lig bra låter.
Men det er mer enn det. Det er mange inspirasjoner å høre i musikken, men de er aldri overdrevne, aldri skygger de for det jeg opplever som trioens personlige uttrykk. De leker med det harmonisk tve- og mangetydige, men det er en sterk vilje til å forankre det i et harmonisk rom som tilhøreren kan finne seg til rette i.
Men det er bruken av variante intervaller og rytmeforskyvinger i musikken som virkelig fascinerer. Tradisjonelle intervaller, utradisjonelle intervaller. Det gir en samtalenær dynamikk, som du kan leve deg inn i. Med lett eller med tungt innhold. Med grunne og dype setninger. Med kompleks eller direkte grammatikk. Light sentences, heavy sentences.
De skaper musikk som river deg med, som du lar deg omfavne av. Det er musikk det er spennende å lytte til. De tre musikerne inviterer deg inn i sitt musikalske univers, og det er langt fra det verste du kan gjøre å ta imot deres invitasjon. En invitasjon til opplevelsen av en spontan, leken, rytmisk fengslende musikk. Lytt, lek, lær!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien
Joakim Rainer Petersen
Alexander Riris
Rino Sivathas
