ANJAZZ, HAMAR, DAG 2, 10. MAI 2024: Etter å ha overvært en uhøytidelig stund med Linda Eide og Sjur Hjeltnes sitt jazzsjåv «Gi Jazz!» i en fullsatt festsal i Hamar Teater ventet en halvfull sal og en høytidsstund med Marius Neset i den ikke veldig store teatersalen.
Så da breisider jeg til med en gang og gir store deler av Hamars musikk- og jazzinteresserte befolkning refs for ikke å kjenne sin besøkstid når vår, kan hende, største internasjonale stjerne innenfor jazz og tilstøtende herligheter endelig kommer til byen. At «hedmarkinger er trege», har vært et omkved. Denne gangen stemte det.
Så, når det er sagt senker jeg pekefingeren, puster litt ut og bruker resten av min korte tid i dag 2-referatet (rapporten om Linda Eide og Sjur Hjeltnes ble refusert av redaktøren) på å hylle innovatøren, ekspresjonisten og oppkommet Marius Neset, samt hans «nye» band med de tre vidunderlige akkompagnatører Eyolf Dale (piano), Mats Eilertsen (bass) og Audun Kleive (trommer). Legg merke til at jeg ikke bruker den forslitte vendingen «ikke minst», siden denne ansamling velspillende giganter ikke har slike minstemenn.
Denne komplette enhet og symbiose dypdykket ned i Nesets 10-15 år gamle skuff av komposisjoner på denne konserten, og kvartetten hadde i beste Mjøsa-ånd også beæret Gjøvik med sitt dypdykk tidligere i år.
Låter som «Morning Mist», «Sane», «Sacred Universe», «Star», og «Pragues Ballet» ble servert stort sett til Nesets overraskelse og, der overraskelsen lå i hvor bra og annerledes dette låt i forhold til hva han en gang hadde tenkt med disse komposisjonene. Og hvor forskjellig dette blir fra gang til gang.
«Trollmannen fra Os» og hans magiske medhjelpere var i denne høytidsstunden så malerisk nyskapende med uttrykk og behandling av at de edle toner bare kom slik de gjorde, og store smil bredde seg, både der framme og utover i den altfor tynt besatte salen.
Jeg besitter ikke teknisk kunnskap nok til å kunne beskrive hva mannen med de to horn (ikke misforstå!) kan utrette på stående fot. Hurtighet, kompleksitet, melodiføring og dynamikk stråler ut av denne menneskelige lydfontenen, og enten det er i lange improvisasjonistiske løp, huggende støt av mellomliggende basstouch – der han krydrer med inkorporerte småmelodier – eller i følsomme, små hviskinger så skjer det noe. Forutsigbar uforutsigbarhet, dette vet vi som har sett noen av Nesets konserter, uansett hvem han spiller med.
Eyolf Dale briljerer også, og her er det sømløs synkronitet så vel som fokus og forståelse mellom ham og Neset. Likeså bassmaster Eilertsen, han tar seg friheter, han har friheten til å sy inn sine egne mønstre av melodier, men han er også en pilar i måten han rammer inn sakene, i særdeleshet sammen med Audun Kleive. Tromme-nestoren lever seg inn i trommeverket og i rytmikken på en genuint følsom måte. Meget høy kropp- og sjelfaktor, og strålende levert. Jovisst kan han bevilge seg en fem minutters trommesolo, og «never a dull moment». Trommiser av hans kaliber spiller, de slår ikke.
«Ja, nå går det mot vår siste låt her…» (Marius)
«Neeiiii!» (kvinne i salen)
«Eh… det er ikke noen kort låt dette, altså». (Marius)
Og «A Day In the Sparrow’s Life» kom. Et like solid som fjærlett punktum for den magiske stunden som nå var over.
Tekst og foto: Ole Foss
Eyolf Dale
Audun Kleive
