KAMPENJAZZ, CAFÉTEATRET, OSLO, SØNDAG 6. OKTOBER 2019: De to professores, professor Tor Yttredal ved Institutt for musikk og dans ved Universitetet i Stavanger og førsteamanuensis Vigleik Storaas ved Institutt for musikk ved NTNU i Trondheim, utnyttet kirkerommet i Caféteatret og skapte med det en meditativ, varmende preken over temaet skjønnhet i musikken en hustrig søndagskveld i oktober.
De to møttes første gangen for over trettifem år siden, som studenter ved jazzlinja i Trondheim. Etter det har de fortsatt samarbeidet, selv om arbeidet på hver sin front ikke har skapt så mange åpninger for å musisere sammen. De spilte sammen på Elin Rosselands «Fair play», spilt inn i 1988, og de var med på «Far to go» med Norma Winstone, ei plate som ble spilt inn i 1992.
Siden det har det blitt lite plater fra samarbeidet mellom de to. Før Bodø-brødrene Johansen ga ut ei plate med duoen, «Chamber», på sitt plateselskap Inner Ear i 2015. To år etter kom det en etterfølger, «Space in Between» på samme plateselskap. Ingen av disse er så vidt jeg kan se anmeldt på salt peanuts*, en alvorlig inkurie om du spør meg.
Uansett, nå er de endelig her. I Metodistkjerka på Grønland, der Kampenjazz holder hoff og scene. De starter med standarden «What’s New», skrevet av Bob Haggart i 1939. Og fra starte ser vi hvorfor denne duoen fascinerer oss, det er to musikere som ikke bare kjenner hverandre godt, men som også kan hverandres dialekter. De fortsetter med Yttredals hyllest til den brasilianske gitaristen og komponisten Chico Buarque, ei låt kort og godt kalt «Buarque».
Ei låt av Storaas med den teknisk korrekte og udiskutable betegnelsen «Ballad in F Sharp». En strålende kontrafakt, eller parafrase, skrevet over akkordskjemaet til Sam Rivers vakre ballade til sin livspartner, «Beatrice» – hun som ga navnet til Sam Rivers New York loft på 1970- og 80-tallet, RivBea Studio – har Yttredal kalt «Servitrise».
Som ekstranummer får vi tårepersen «Answer me, my love». Dette er faktisk opprinnelig en tysk sang, med navn «Mütterlein» — som kan oversettes med noe slikt som mor lille, eller kjære, lille mor. Første forsøk på å oversette denne tyske slagersuksessen til engelsk i 1953 ga teksten form av en bønn til Gud, «Answer me, Lord above», om tapet av en kjær.
Fordi denne teksten skal ha blitt for sterk for blant annet BBC, ble den endret til den teksten som nok de fleste kjenner gjennom Nat King Coles versjon fra 1954, eller Joni Mitchells versjon fra 2000, begge med fullt og svært like stryker-akkompagnement. «Answer me, oh, my love / Just what sin have I been guilty of? / … / You were mine yesterday / …». Jeg tror at jeg faktisk foretrekker Yttredal/Storaas-versjonen, selv framfor Nat King Coles overromantiserte versjon.
En herlig blanding av stoff fra begge platene, og noe fra ingen av dem. Noe lånt – to låter – noe mitt, noe ditt. Uansett det melodiske og tematiske utgangspunktet, de to nå voksne herrer vet fortsatt hvordan de skrur sammen en vidunderlig flott konsert. Takk skal dere ha.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien
Tor Yttredal
Vigleik Storaas
