ANJAZZ, DAG 3 (DEL 1), 11. MAI 2024: Ikke alle jazzfestivaler serverer sitt publikum jazzsuppe. Kanskje bare Anjazz? I hvert fall; nydelig, med smålinser som lå der og badet i den rause bollen og gløttet opp på meg. Og spurte; hva skjer i dag?
Musikalsk sett var jeg kommet for å oppleve ei anna suppe, i verste fall. I beste fall; harmoniserte svisker fra duoen Rebecka Törnqvist & Johan Lindström. Som kom i en behagelig, god strøm. Men ikke i massivt breddeformat fra Hamar Teaters scene. Nakent, usminket og direkte og nært for de vel 70 tilskuerne som hadde latt seg lokke inn fra godværet ute. Godt vær på en innejazzfestival, ikke bra for kassa!
Så til musikken. Rebecka Törnqvist har en god, kraftig og sjelfull røst, om det er lov å bruke slike vendinger. Om hun fysisk sett er på samme klode som Ane Brun er hun også litt i samme musikalske univers, både i kroppsspråk og i det melodiske, men mer influert av Kurt Weill, godt marinert i nordiske smakstilsetninger.
Likevel, Brun og Törnqvist har hatt samme mentorering fra han som var den mangesidige musikeren og musiske partneren til Rebecka, Johan Lindström. En mann med solid musikalsk CV i nabolandet. Komponist, arrangør, studiotekniker og produsent. Renommert musiker som har gjort seg kjent fra Tonbruket og Johan Lindström Septett. Mentorering og samarbeide har skjedd med størrelser som Susanne Sundfør, Gregory Porter, Nils Petter Molvær, Stefan Sundström, Ane Brun og André Roligheten. Lindström er også sett og hørt i samrøre med Per «Texas» Johansson – Törnqvists bedre halvdel i mange år.
Her på Anjazz-lunsjkonserten trakterte Johan Lindström hovedsakelig to gitarer han vrei og vridde på og kjørte gjennom en rekke prosessorbokser, og da utvikles lyder, klanger, looper og harmonier som mer enn nok kompenserte for et større orkester. Telecasteren og ei blå fjøl i baryton-segmentet ga vellyd til Rebeckas vokal, og jammen koret ikke Johan brukbart også. Og pianisten Lindström kan ingen klage på, selv om det var et relativt sparsommelig og nøkternt klangbilde. Helt greit, og det var som gitarist han var spennende å følge.
Rebekka er – eller var – ei reindyrka popjente om vi går mer enn 30 år tilbake i tid. En av de lysende stjernene på den overfylte himmelhvelvingen, og i 1993 satte hun foten solid ned på jazz-jorda med albumet «A Night Like This», og i årene etter har hun frekventert festivalscener både i hjemlandet og her til lands, pluss at hun har drysset album i grenseland pop/jazz over oss.
Jeg aner et lite slektskap til Ane Brun, men det er selverklærte føringer til så vel Randy Newman som Tom Waits i tekstene, som er av det episke slaget, og slett ikke lystelige. Settingen og alvoret hun legger i framføringa kan bli en smule monotont, selv om hun gjerne smådanser og liksom-svever i historiene hun leverer. Engelske tekster gjennom det hele, og lite forklarende mellomsnakk. Passer for noen, mens andre – som undertegnede – setter pris på litt forberedende tankespinn rundt hvem-hva-hvor-hvorfor-når i det artister formidler. Ikke veldig meddelsom, men sangen kan gjerne beskrives som inderlig, sjelfull, og i partier vakkert på en litt rustikk måte, slik som kommer med alder og modning. Her i definitivt positiv betydning.
Gitaristens avantgardistiske kreativitet over et velfylt pedalbrett og selvsagt arbeid oppover gitarhalsen var min store beholdning fra denne greit besøkte lunsjkonserten, selvsagt sammen med Rebeckas inderlige sang. Duoen touchet innom musikalske stilarter, og å kalle dette bare jazz eller bare pop er feil.
Rebecka Thörnquist – popprinsessen som gikk sine egne og mer spennende veger – takk skal du ha for veivalget!
Siste rapport fra avslutningsdagen i Anjazz vil dreie seg om salmer. Var det ikke likt seg!
Tekst og foto: Ole Foss
