MAIJAZZ. STAVANGER, DAG 1, 3. MAI: Stavanger er kanskje den byen i Norden som endret seg mest på kort tid for en del år siden. Det skjedde etter at Norge fant oljen, og hovedsetet for oljevirksomheten ble lagt til denne byen som i flere hundre år var en av de byene på Sør-Vestlandet som var mest preget av mørke religiøse kretser. På svært kort tid gikk byen fra å være dypt forankret i den erkekonservative religionsutfoldelsen til Norges Las Vegas. Kanskje er grunnen til at byen ble svært «amerikansk» en av grunnene til at man i 1989 etablerte en jazzfestival i byen. Det var jo mange «yankeer» i området på den tiden, men om de var representative for jazzinteressen i USA, er kanskje mer tvilsomt.
MaiJazz er en av Stavanger-regionens eldste festivaler. Fra den spede begynnelse og fram til i dag har festivalen vokst seg solid, sterk og stor. Som de fleste kulturprosjekter hadde MaiJazz en utfordrende oppstart og det var ikke gitt de skulle lykkes. Vi kan trygt si at festivalen er ett resultat av et sterkt samspill mellom dyktige kunstnere, frivillige ildsjeler, støttende politikere, lojale sponsorer, og ikke minst et stadig voksende og kompetent publikum. Alle har på hver sin måte spilt en avgjørende rolle for å utvikle festivalen til en av landets ledende i sin kategori. MaiJazz har i flere år vært opptatt av å spille en rolle i den spennende utviklingen og utfordringen Stavanger-region står overfor.Festivalen har bidratt til at byen og regionen har fått muligheter til å høre musikere som Jan Garbarek, Pat Metheney Group, Herbie Hancock, Esbjørn Svensson Trio, Joe Zawinul, Youssou N’dour og Chick Corea, for å nevne noen av de største stjernene som har gjestet festivalen.
De sier selv at de vet de stadig utvikle seg. De ønsker å være en drivkraft i den kulturelle utvikling i regionen. De seineste årene har de etablerte et tett samarbeid med Universitet i Stavanger. Bjergsted Jazzensemble er blitt en hjørnestein i festivalen. Serien «Tett på en Helt» (Blå Trå-serien hos Stavanger Jazzforum) er blitt noe av det mest populære hos studentene ved Fakultet for Utøvende Kunst (FUK). Samarbeidet med Stavanger Katedralskole / Musikk Dans og Drama, og Kulturskolen i Bjergsted/Unge Talenter Bjergsted, handler om utvikling av musikere, musikklivet i regionen og ikke minst publikumsutvikling.
Vi ankom byen og festivalen etter en del timer med tog og buss fra Voss via Bergen og med den vakre bussreisen fra Bergen til Stavanger via Stord og Haugesund på åpningsdagen av festivalen. Det tok sin tid, men for oss som ikke har det altfor travelt, var det en deilig forflytting av legemet, selv om det tok mesteparten av dagen. For de to fergeturene over to av fjordene fikk landskapet til å endre seg. Og for oss som er vant til høye fjell og dype daler, var det beroligende å se bølgelandskapet som ble mer og mer utpreget ettersom vi nærmet oss Stavanger. Det er midt i lammingen for bøndene her nede også, og hvert jorde var fylt opp med nyfødte lam og «mødrene», mellom de fine steingjerdene som i denne delen av landet erstatter de moderne gjerdene, som ikke glir like godt inn i landskapet.
Og med en by badet i den første, intense vårvarmen, med solen stekende på alle de vinterbleke kroppene som hadde kapret seg hver sin stol på en av de mange uterestaurantene, som de ikke kommer til å forlate før høststormene setter inn, og hvor de solhungrige og øltørste «siddisene» kjempet om oppmerksomheten med noen tusen russ som hadde for lengst startet vorspielet til helgas russetreff i Kongeparken, var det deilig å vandre gjennom byen mens man ventet på første konsert. Og til slutt fant jeg til og med et utested i skyggen, så jeg fikk slukket tørsten med en irsk Murphy, mens jeg i fred og ro kunne gå gjennom festivalprogrammet.
Jeg valgte å starte festivalen med å høre saksofonisten Karl Seglem og hans prosjekt Mytevegar (hovedbildet) på festivalens «hjemmebane», Spor 5. Mytevegar henter sin inspirasjon fra myten om Balders død i norrøn mytologi. Seglem setter myten inn i et øko-filosofisk klima-perspektiv der også egen poesi inngår. Og med seg i prosjektet har han Erlend Viken på feler, elektronikk og vokal, Andreas Løwe på keyboards, Hallvard Gaardløs på bass, Kåre Opheim på trommer, på perkusjon og elektronikk, Alf Magne Hillestad på perkusjon og Birk Nygaard på de virkningsfulle og fine visuelle elementene. Selv trakterte Seglem tenorsaksofon, bukkehorn, elektronikk og vokal. Jeg har hørt mye på plateutgivelsen, men dette er faktisk første gang jeg hører prosjektet på konsert, selv om de spilte på Voss jazzklubb i fjor, men da lå skribenten syk hjemme i skrivestuen.
Deretter bar det opp i det gamle bedehuset Stavangeren, for å høre saksofonisten Bendik Hofseth Band, med Hofseth på tenorsaksofon og vokal, Helge Iberg på piano, Eivind Aarset på gitar, Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer.
Naturvern sett fra Sogn
Saksofonisten Karl Seglem har vært en toneangivende og interessant musiker på den norske jazzscenen i mange år. Han har hele tiden befunnet seg i skjæringspunktet mellom jazz og folkemusikk, spesielt i samarbeid med hardingfelemusikeren Håkon Høgemo. Nå tar han jazzen og folkemusikken inn i sitt poetiske og politiske landskap, og hans hovedprosjekt den senere tiden har vært Mytevegar, hvor han sammen med sitt utmerkede band også bringer inn naturvern, og hvordan menneskeheten er i ferd med å ødelegge den kloden vi er på.
Prosjektet har han reist rundt med en god stund, og i løpet av sommeren og høsten blir det mange muligheter for å høre dette prosjektet på konsert. I vår anmeldelse av platen konkluderte vi med at «dette er blitt et av de viktigste og fremtidsrettede album til nå i Norgeshistorien. Seglem har satt en viktig pekefinger på en bekymring som bør treffe politikere, forurensere og andre, som driter i naturen for egen vinning. Her må det handles fort som fy, så kan vi håpe at folk tar til fornuften før det er for sent. Og en av tingene man kan gjøre for å vekke «folk flest», er å få dem til å lytte på denne utmerkede samlingen av «protestlåter» fremført med kunnskap og et håp om en bedre verden».
Den oppsatte lydmannen for konserten, magikeren Asle Karlstad, var ikke til stede denne kvelden. Og det kunne man nesten også høre. Ikke på den måten at lyden ikke var god, men jeg syntes det ble litt for «tett» i lydbildet, og det var litt vanskelig å skille instrumentene fra hverandre i perioder. Men innimellom, når ikke alle «peste» på, kom pianoet og fiolinene (både den alminnelige og hardingfela) godt fram. Og begge leverte strålende spill. I tillegg er det verdt å merke seg Kåre Opheims drivende og fine trommespill, hvor han fikk god hjelp av perkusjonen til Alf Magne Hillestad, Seglem leste diktene sine, som poengterer det politiske i «verket», i tillegg til at han spiller bare bedre og bedre tenorsaksofon. Men i sekvensene hvor han spilte bukkehorn, forsvant lyden litt i helheten.
Men sett under ett er dette et prosjekt «alle» bør høre. For det er et viktig budskap Seglem og hans utmerkede musikere kommer med.
Mer ECM blir det nesten ikke
Så bar det opp bakken til det gamle bedehuset Stavangeren (eller Bethania, som er det opprinnelige navnet). Presten, pressemannen og politikeren Lars Oftedal kom i 1874 til sin fødeby Stavanger som ny kallskapellan i Hetland, og ble særdeles godt mottatt. Allerede første søndagen i det nye embetet talte han i en overfylt Hetlandskirke og ble snart byens «moteprest». Folk stod i kø langt nedover gaten for å høre ham tale, og når han ble invitert til å forkynne i bedehus som Nygatens Forsamlingshus og Dues sal, var det ikke mulig for alle å få plass. Så gikk han i gang og bygde sitt eget lokale. Den 20.august 1874 meddelte han i bladet Bibelbudet at nå gjaldt det å sende ham daler og skillinger. Og pengene kom i strie strømmer. Etter bare fire måneder stod huset ferdig i det som i dag er Vaisenhusgt. 37. Det hadde kostet 4.000 spesidaler, en svær sum som til sammenligning tilsvarte årslønnen for tretti skolelærere eller to hundre tjenestepiker! Med en vellykket basar på slutten av året var praktisk talt hele beløpet betalt. Den 5. januar 1875 kunne han innvie Bethania Forsamlingshus, eller «Skolehuset» som det først ble kalt, med 2000 mennesker inne i salen: «Huset løb fuldt i en kort Stund, og Trængselen var overordentlig stor, saa mange, især af Kvinderne, kom stønnende og pustende ind, til dels med sønderrævne Klæder», ble det skrevet om åpningen.
I dag går det under navnet Stavangeren, og er et utmerket konsertlokale med god akustikk og god plass til de som velger å høre Bendik Hofseth Band på en fredagskveld. Og denne fredagskvelden var det på langt når like fullt som på åpningen i 1975. Og i rettferdighetens navn burde det vært adskillig flere som hadde funnet veien til det gamle bedehuset denne fredagen. For det er ikke altfor ofte man får muligheten til å høre Hofseth sammen med Iberg, Eilertsen, Aarset og Johansen.
Musikken var et knippe låter Hofseth har satt sammen fra sine tidligere utgivelser. Men å høre låtene med dette bandet, er det ikke ofte man får muligheten til. Hofseth er en tenorsaksofonist som befinner seg godt innenfor ECM-estetikken, med lett gjenkjennelig inspirasjon fra Jan Garbarek. I tillegg opptrer han også som vokalist, i en stil som ligger tett på Peter Gabriel i uttrykket, og det er kanskje slik Gabriel ville ha hørt ut om han beveget seg inn i jazzen. Og saksofonen og vokalen går fint sammen. Men allikevel blir det en del «sprik» i estetikken når disse to møtes. Og særlig synes jeg vokalen blir litt «uvant» sammen med de andre instrumentene.
Men han har satt sammen et utmerket band. Den vi kjenner minst som jazzmusiker er pianisten Helge Iberg. Han forbinder man mest som samtidskomponist, men det han leverte i kveld holdt i lange baner innenfor jazzen. Det var faktisk i store deler av konserten han som utmerket seg mest av instrumentalistene. Aarset er en giatrist som legger på «verdens fineste gitarlinjer», og Eilertsen er stødigheten selv, samtidig som han legger inn gode innspill fra bassen. Og Per Oddvar Johansens trommespill, er nesten som å høre Jon Christensen sitt løse og delikate spill.
Så samlet sett ble dette en fin konsert, som flere burde ha hørt. Men det vil ikke overraske meg mye, om dette bandet blir invitert inn i ECM og Manfred Eichers selskap, for dette er musikk som vil gå rett inn i ECM-estetikken.
Så får det svenske bandet Dirty Loops og årets Vossa Jazz-prisvinner Gabriela Garrubo ha oss unnskyldt for at vi ikke rakk deres konserter denne åpningskvelden.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Overnatting og billetter for salt peanuts* sin utskremte, er betalt av festivalen).
Karl Seglem
Bendik Hofseth Band
Bendik Hofseth
Helge Iberg
Eivind Aarset
Mats Eilertsen
Per Oddvar Johansen
