WE INSIST! FESTIVAL, CERNUSCO S/N, ITALIA, 19. MAI, DAG 2: Så er vi over på andre og «avgjørende sett» på denne lille, intime og usedvanlig hyggelige og rause minifestivalen. WE INSIST!-staben står nærmest på pinner for oss, og alt er «fryd i gammen».
Selvsagt startet dagen med lunsj i hagen utenfor «kontorene», sammen med noen av de musikerne som skal i ilden i løpet av dagen, pluss noen som ble «hengende» etter gårsdagen. Musikerne til begge platelanseringskonsertene senere i dag, er på plass, og vi serveres alle rettene man regner med inngår i en utmerket, italiensk lunsj, inklusive mineralvann med det, for oss halvdansker, morsomme navnet ‘Bolle stille’ (bolle betyr bobler på italiensk) og ypperlig, lokal vin (rødvinen var kun produsert i drøyt 5500 flasker). Smøring? I aller høyeste grad! Men vi forsøker å ikke la oss påvirke i det vi skal anmelde senere på dagen.
En type rørledning som skaper adskillig mer glede enn de som rulles ut i Nordsjøen
I dag startet festivalen med en god samling av musikere, som enten er tilsluttet plateselskapet We Insist! På scenen sto (og satt) kollektivet Pipeline, bestående av klarinettisten Giancarlo Nino Locatelli, trompeteren Gabriele Mitelli, trombonisten Seebi Tramontana, pianisten Alberto Braida, cellisten Luca Tilli, bassisten Andrea Grossi og trommeslageren Cristiano Calcagnile.
Dette er et kollektiv som har spilt sammen en god stund, og de har gjort flere plater i forskjellige formater fra trio til oktett på selskapet tidligere. Nå fikk vi møte septettutgaven, hvor det kun var gitaristen Gianmaria Aprile som maglet. Så det var nesten oktetten, som i 2018 kom med utgivelsen Prayer.
Og det var et sammensveiset kollektiv vi fikk høre. Jeg følte at dette, i stor grad, var trombonist Tramontanas kveld. Det var han som førte an i de fleste låtene, med sitt «råe» spill i slektskap med for eksempel Steve Swell. Han er en glimrende trombonist, som med sin gode teknikk og pågående spill, ledet bandet inn i et deilig, frittgående sett, hvor musikken var fri, men samtidig strukturert. Hele veien virket det som om Locatelli og Braida forsøkte å holde musikken litt «nede», men det lyktes ikke mer enn i et par tilfeller, noe de andre musikerne, med trombonisten i front, satte en solid stopper for. Her merket vi oss også solid cellospill fra Luca Tilli, og bassisten Andrea Grossi, som vi skulle høre senere i hans eget bandprosjekt, sammen med trommeslageren Cristiano Calgagnile,som alle var helt framme på tuppa for å dra dette fram til et herlig sett. Den mest anonyme i denne sammenhengen var egentlig trompeteren Gabriele Mitelli, men han skulle slå kraftig tilbake senere på kvelden.
Et fint kollektiv som ga oss spennende komposisjoner/improvisasjoner, og med musikere vi skal merke oss ved senere anledninger og neste gang de kommer med en utgivelse.
Axes holder enda bedre på konsert enn på plate
Deretter var det klart for første platelansering. Andrea Grossi Blend 3 + Jim Black, lanserte i kveld platen Axes, en plate som ble anmeldt på salt peanuts* for få dager siden, og som vi ga utmerket kritikk. Og nå var det på tide å høre de fire på konsert – i den fine aulaen på Casa delle Arti. Her fikk vi høre Andrea Grossi på bass og klarinett, Manuel Caliumi på altsaksofon og bassklarinett, Michele Bonifati på el.gitar og den amerikanske trommeslageren Jim Black, som nå er bosatt i Bern i Sveits.
Dette var egentlig den konserten jeg hadde gledet meg mest til disse to dagene. Andrea Grossi har vært student i Parma under bassmaestro Roberto Bonati, som var på plass for å sjekke ut sin tidligere elev. Og jeg tror ikke han ble skuffet over innsatsen denne kvelden. Bandet søker etter å forene ideene og musikken til saksofonisten Tim Berne og gitaristen Marc Ducret, med litt annet, blant annet Jimi Hendrix sin heftige musikk.
Jeg skrøt av energien på platen da den kom ut. Og enda mer energi ble i konsertsituasjonen. Ikke bare på grunn av trommeslageren Jim Blacks drivende og kretive trommespill, men også på grunn av gitaristen Michele Bonifati, som virkelig var på Ducret/Hendrix-sporet. Det var energi fra start til mål, og med Manuel Caliunis fine spill, både på altsaksofon og bassklarinett, ble dette en flott seanse som gjør at jeg enda sterkere vil anbefale platen Axes.
Deretter fulgte en invitasjon vi etter hvert begynner å kjenne i det italienske språket: «apertivo in compagnia di WE INSIST! Records». Hyggelig samkvem med musikere, gjester og publikum i hyggelige omgivelser i de flotte lokalene til Casa delle Arti.
Det er slett ikke alle småbyer med respekt for seg selv, som kan skilte med et såpass bra kulturhus og spillested. Og det tror jeg kommer av at denne «byen» har en relativt velstående befolkning, som tjener til livets opphold i storbyen Milano, kun en halv time unna. Etter å ha hatt en lang vandring gatelangs etter lunsj i dag, fikk jeg se en «soveby» hvor søndagene ikke er veldig aktive, men hvor man kan ane velstanden i bygninger, bilpark og infrastruktur. Byen er ikke modernisert, men har det sjelfulle man gjerne ønsker av en by i Italia, med relativt trange gater og streder, og hvor flere av de små fortauskafeene og «gelato»-butikkene er åpne. Man kan ane velstanden, uten at det blir påtagelig eller kunstig, bare deilig avslappende og vakkert.
Star Splitter er ingen splittelse mellom stjerner
Så var det tid for dagens andre platelansering, og festivalens siste konsert. Her skulle utgivelsen Medea med duoen Star Spiltter (hovedbildet) få all den reklame en slik konsert kan gi, noe som gir en slik festival, som drives av et plateselskap, alle muligheter for god markedsføring, hvis musikerne leverer varene.
Trompeteren Gabriele Mitelli, er den ene delen av duoen. Han er en kreativ saksofonist som holder til på «bondelandet» sør for Milano, hvor han har sin egen festival på sin gård. Han er en av Italias mest aktive, moderne, improviserende musikere, og er ofte «på veien» med en rekke av dagens mest spennende, europeiske utøvere, så som Mette Rasmussen, John Edwards, Mike Sanders, Lukas König, Roscoe Mitchell og mange flere. Han er en av WE INSIST!-musikerne, og er selvskreven på en slik festival. På hans nye utgivelse samarbeider han med den amerikanske trompeteren Rob Mazurek, som vi kanskje kjenner best fra hans Chicago Underground-prosjekter. Men vi kjenner han også fra prosjekter som Isotope 217, Tigersmilk, Exploding Star Orchestra, hans egen kvintett og flere soloutgivelser. Han er en litt underkjent musiker innenfor den nyere, fritt improviserte jazzen. Grunnen til det kan kanskje være at han har holdt på mye i «det skjulte» på relativt små plateselskaper, til at han har blitt en artist publikum, klubber og festivaler «løper etter». Men ut fra hans utmerkede spill, skulle det ikke være noen grunn til å ikke ha han som en favoritt.
I dette prosjektet driver begge mye med elektronikk, samtidig som de trakterer trompeter i flere størrelser. Mazurek spilte både «vanlig» trompet og pocket trompet, mens Mitelli trakterte pocket-utgaven.
Og det ble mye elektronikk. Innimellom kanskje litt for mye. Ikke fordi elektronikken ikke var spennende, men på grunn av at den tidvis overdøvet trompetspillet, særlig i noen sekvenser hvor Mazurek trakterte trompetene. Men når trompetspillet nådde gjennom, var dette strålende. Jeg fikk følelsen av at dette var musikk salige Don Cherry ville ha spilt om han hadde vært blant oss i dag. Det var mye av stoffet som grenset til det afrikanske, og da de ikke befant seg i det landskapet, dukket både Miles Davis og Wadada Leo Smith opp i bakhodet.
Og når de virkelig fikk i gang rytmene i elektronikken, var dette utøkt, rytmisk musikk som groovet og svingte på en strålende måte. (Platen vil bli anmeldt på salt peanuts* om kort tid).
……….
Så var to dager i Milanos forstads-område overstått, og det var tid for å komme seg nordover igjen. Det har vært to altfor korte dager, men det har vært to utrolig fine dager i Cernusco s/N. Og selv om det regnet litt første kvelden, kom solen og varmen tilbake på dag to, og den velkjente «Italia-følelsen» kom over meg. Vi takker plateselskapet og alle involverte i WE INSIST! Foundation for oppholdet, og lover å følge nøye med på de kommende utgivelsene fra selskapet. Og i det denne andre, og siste,artikkelen fra festivalen er i ferd med å klargjøres for publisering, står bassist og festivalsjåfør Andrea Grossi og venter i bilen, som skal frakte trommeslager Jim Black og meg gjennom første etappe på hjemturen, utenfor hotellresepsjonen. Så da er det er på tide å få rapporten ut til massene, for så å komme seg ut til Linate flyplassen, for den relativt lange turen hjem (via Stockholm). Men jeg føler at jeg ikke har lyst til å vende nordover enda. Jeg kunne veldig godt tenkte meg en ukes tid med avstikkere både til Bergamo (litt lenger nord) og Parma (litt østover), før hjemturen. Men det får jeg ta neste gang jeg er på tur i Italia.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og opphold for salt peanuts* er dekket av festivalen).
Pipeline
Luca Tilli i Pipeline
Sebi Tramontana i Pipeline
Andrea Grossi
Manuel Caliumi
Michele Bonifati
Jim Black
Gabriele Mitelli
Rob Mazurek
