VOSSA JAZZ, DAG 1, FREDAG 22. MARS 2024: Så har vi kommet til den tiden på året da vi kan begynne å prise våren og se framover mot de lysere årstider. Og da er det første tegnet på forandring, Vossa Jazz. Jazzfestivalen som for alvor åpner festivalsesongen, og som gjør inngangen til påsken til en spennende og vakker helg, preget av store, musikalske opplevelser.
salt peanuts* er selvsagt på plass med dagsrapporter. Og her kommer betraktninger første dag på årets happening.
Åpning med e-pop
Eksistensialistisk kunstorientert indie-pop presentert med mening og dybde. Skal vi våge oss på å lage forkortelsen e-pop? Det hele formidlet med det som er en glitrende og medrivende framføring, minst like glitrende som kulturminister Lubna Jafferys antrekk og Vossa-sylja båret av festivalsjef Laila Melkevoll.
Det er en spennende reise fortalt gjennom historien om Rosa, en ung kvinne som opplever seg selv på utsiden av menneskelige fellesskap, som fremmedgjort til tilværelsen, men som gjennom verket, går gjennom det jeg opplever som en eksistensialistisk oppvåkning: Hun finner seg selv igjen – «jeg er her for deg – alltid», som hun forteller seg selv, «… det er bare å ta opp telefonen» – og finner med det veien tilbake til et meningsfylt menneskelig fellesskap.
Artisten Øyunns Aspects viser en helstøpt verksstruktur – et verk som i seg selv har en mengde aspekter som peker til musikkhistorien. Björk svever over flere sekvenser. Nu jazzen – der jazzen møtte house- og techno-kulturen – hadde ett av sine viktigste arnesteder her på Vossa Jazz med Nils Petter Molværs tingingsverk Labyriner, som senere ble til Khmer på plate. Dette kommer lett til overflaten av det boblende havet av assosiasjoner som blir skapt av Øyunns verk. Men det peker også mot åpenbare røtter til 1960- og 1970-tallets elektroakustiske samtidsmusikk, særlig framtredende i Simon Littauers spill på modulær synth. Også koplinger til rap- og andre populærmusikalske uttrykk, er tydelige.
Øyunn, eller Siv Øyunn Kjenstad som hun er kjent som i det daglige, presenterer verket gjennom filmsekvenser og musikk, med interaktive vekselvirkninger mellom medieplattformene. Det er en subtil fortelling, men etter å ha gjort meg kjent med plata med det meste av musikken på forhånd, kommer fortellingen klarere fram med filmsekvensene.
Med seg på scenen har hun fire musikere som leverer viktige bidrag til musikken hennes. Simon Littauer på modulær synth, er allerede nevnt. Jakob Eri Myhre på trompet, synth og annen elektronikk svever i lydlandskap som minner om de som er forbundet med nevnte Nils Petter Molvær og hans kollega Arve Henriksen. Jens Mikkel Madsen har vitale fargelegginger på el-bass og kontrabass. Jeg skulle ønske at August Korsgaard kom litt bedre fram på klaver, synth og elektronikk. Nevnes må også Aske Bodes lyddesign.
Artisten Øyunn leverte dette verket, sitt aller første større verk, til Ultima-festivalen. Det fikk sin urframføring på Munchmuseet under denne festivalen i september 2022. Verket som hun kalte Aspects, har seinere blitt framført i et lite antall konserter, før dagens konsert. Dette er så vidt jeg vet, den aller første konserten i Norge etter premieren i Oslo i september 2022. Opptaket fra Munch-museet er seinere redigert og mikset og utgitt på ei plate med samme tittel.
Aspects er et verk i rundt femten distinkte sekvenser, der hver sekvens fanger opp ett aspekt av Rosas søken etter mening og retning i tilværelsen. Øyunn gestalter både hovedfiguren, Rosa, og fortellerrollen. Hun er antrukket i et helt rosa todelt antrekk, både i filmsekvensene og på scenen, som for å understreke denne tvetydigheten i hennes rolle.
What is life? spør Rosa, hva er dette vi gjennomlever, denne underlige opplevelsen som vi kaller livet, tilværelsen? Som filosofen René Descartes, må også Rosa starte et sted. Descartes startet i 1637 med det kjente cogito, ergo sum, eller på norsk; jeg tenker, altså er jeg. Rosa starter på tilsvarende vis med I am my own, jeg er dronning i eget liv.
Men samtidig kommer tvilen. Og det er ikke en konstruktiv, kritisk tvil. Det er en eksistensialistisk og undergravende tvil, Why am I doubting? spør hun. Før hun fortsetter, I need you!, jeg trenger å høre til noen, da hun oppdager det sentrale menneskelige, å være en del av et fellesskap. Det ender med en økt selverkjennelse hos Rosa, og med en trygghet i evnen til å ta ansvar for eget liv: You can lead your life.
Noen av sekvensene er betegnet som «Interludes», altså mellomspill, og er broer som skal knytte de sentrale, fortellende sekvensene sammen. Her opplever jeg det gis litt større friheter til utfoldelse av musikerne på scenen. Jeg hadde gjerne sett noe mer av dette. Dessuten dette: Siden tekstene er en viktig del av fortellingen om Rosa, skulle jeg ønske at disse kom tydeligere fram, både i lydmiksen, og kanskje også i det filmatiske bakteppet.
Siv Øyunn Kjenstad har dype slektsrøtter på Vossevangen og i bygdene rundt. Men musikken hennes kommer fra helt andre sfærer. Hun har de siste årene vært bosatt i København og er en sentral del av det unge miljøet der, som utforsker improviserte tilnærmelser til en lang rekke sjangere og musikalske uttrykksformer.
Selv hørte jeg henne første gang da hun som nyutklekket jazztrommeslager fra Jazzlinja ved NTNU i Trondheim, dannet kunstpop-bandet Chili Vanilla. Et lite band som viste av Kjenstad hadde talenter som gikk utover det å være jazztrommeslager. Siden den gang har hun vært med på en lang rekke sammenhenger, ikke minst med Mathilde Groos Viddals Friensemblet og de siste årene etter at hun flyttet til København, med sekstetten Christian Ballvig 6-tet og indie-pop-fenomenet Efterklang. Jeg opplever at Aspects viser og realiserer noe av det potensialet som jeg så den gangen. Dette er et steg på en reise som kan føre langt. (JH)
Energisk dansk/norsk samarbeid
Det første jeg gjør når jeg kommer på kontoret i min streite IT-kontorjobb er å sparke av meg skoa. Når Signe Emmeluth entrer scenen er det første hun gjør å sparke av seg skoa og de strøkne hvite new Balance sneakersene blir stående der gjennom konserten, urørt. Dette lover godt.
Bandet rekker knapt å plukke opp instrumenta før de begynner å spille, samtidig, høyt og umiddelbart. I fravær av bass er det trommeslager Ole Mofjell som tilsynelatende styrer skuta med voldsom kraft. Men alle i bandet klemmer til, nesten i konkurranse om å spille høyest og hardest i de første par låtene, før de etter hvert begynner å utforske hverandre mer.
Emmeluth spiller altosaksofon med hele kroppen og tramper av og til så hardt i sokkelesten at det overdøver den rimelige aggressive trommingen. Man kan nesten skimte et hint av frustrasjon på at det ikke er mulig å spille høyere. Det finnes allikevel en ydmykhet å skimte i det fjerne og de lar hverandre stadig slippe mer til.
Utover åpenbarer det seg noe av det jeg synes er mest spennende, som er dialogene mellom musikerne. Saksofon og gitar, gitar og piano, trommer og saksofon. Disse skaper både luft og litt pause, og lar musikerne ha det gøy på tomannshånd før en venn kanskje bryter inn for å stoppe «krangelen».
I periodene hvor pianoet får mer plass rekker belgiskfødte, men nå fullt norske Jonas Cambien seg å overbevise oss om seg selv som ekstremt kompetent på tangentene. Han kan tidvis se ut som en gal professor som bruker pianoet som sitt eksperiment, sitt pasient null, sin Frankenstein. På et tidspunkt smalt han albuen så hardt i pianoet at jeg skvatt til og lurte på hvor «lyden» kom fra. Andre ganger sto han på tærne med nesa så langt ned i pianoet at jeg lurte på om han leita etter gull der inne, men mest sannsynlig var det bare tukling på gang.
Rent blokkeringsmessig står gitarist Karl Bjorå pent bakerst på scenen, med øyekontakt og oversikt over piano og trommer. Den eneste han ikke har øyekontakt med er Emmeluth selv, men alle kan se at han nøye studerer, beundrer og bruker henne som veileder for å finne ut hvor de skal. Han er kanskje den som fremstår som mest nysgjerrig på det hele av gruppa.
Etter en kort pause hvor den dansk-norske kvartetten rekker å reklamere litt for sitt nye album Nonsense (2024) finner de tilbake til en ny låt med spennende innslag som beveger seg inn et stakkato spill ala Eric Dolphy’s «Hat and Beard», fra et av mine favorittalbum. Mofjell har det igjen gøy med diverse hvesing, plystring og annet sprell før det bygger opp til et voldsomt lurveleven av den gode sort, men hvor de allikevel finner en ydmyk og svært elegant avslutning på altsaksofonen av Emmeluth selv.
I 2014 så jeg Atomic spille vill frijazz jeg ikke hadde noe forhold til på den tiden på samme scene på Jazzklubben, hvor man er en knapp meter unna musikerne. I dag, ti år senere så jeg Emmeluth og hennes band, og opplevelsen var minst like god. Flott konsert!
Nonsense (2024) for øvrig mulig å kjøpe vinyl på festivalen, en smakebit finnes på bandcamp. https://signeemmeluth.bandcamp.com/album/nonsense Gruppa har i tillegg til sitt nye to album Chimaera (2019) og Polyp (2018) som jeg har hørt nøye på, men jammen var det noe helt annet å se bandet live. (CR)
Fliflet i lys loge
I lys loge er ein songsyklus med tekstar av Kjartan Fløgstad og tonar av Gabriel Fliflet og blei urframført til eit fullsett konsertlokale. Fliflet kan sin Fløgstad. Han har jobba med tekstane til Fløgstad i samband med utgjevingane Valseria (2013), Sevje (2017) og Heimaleite (2021). Poesien til Fløgstad og musikken til Fliflet har nokre grunnleggjande fellestrekk. Dei kombinerer det folkelege og det sofistikerte, det nøkterne og det patosfylte. Uttrykket er likeframt og truverdig.
På Heimaleite står folkemusikken i sentrum. Ikkje overraskande. Trio Alde består av Berit Opheim og Jorun Marie Kvernberg i tillegg til Fliflet. I lys loge er Fliflet attende på kjente trakter. Han låner friskt frå folkelege musikkformer verda rundt enten det er tale om chansons, klezmer, tex mex eller cajun. Gode hjelparar har Fliflet funne i Susanne Lundeng (fele, vokal), Jørgen Sandvik (gitar, vokal), Per Jørgensen (trompet, perkusjon, song) og Anders Bitustøyl (bass, vokal). Ikkje berre har desse fire vore med å utvikla spenstige arrangement, men Jørgensen og Lundeng bidreg solistisk på eineståande vis.
Kanskje noko av det mest fascinerande med verket er korleis elden og ljoset (inkludert nordljoset) er motiv i stadig skiftande tematikk. Fliflet har også teke med ein tekst om 22. juli, «I rosenes leir», men denne teksten føyer seg fint inn i heilskapen.
Sjølvsagt blei det langvarig trampeklapp, og bandet kvitterte med å spela publikummet ut i foajeen. (LM)
Kveldsmesse i Vangskyrkja
Sigbjørn Apeland (orgel, trøorgel) hadde kveldsmesse i Vangskyrkja, med eit knippe salmar som han spelte på orgelet i Vangskyrkja og eit medbrakt trøorgel. Han innleidde med ein 40 minuttar lang sekvens på orgelet som omfatta fem salmar, m.a. «Se vi går opp til Jerusalem», «Velt alle dine veier» og «Fryd dig du kristi brud». Dynamikken i spelet til Apeland er makelaust, og han kombinerer register som lokkar fram klangar som ein ikkje trudde fanst. Variasjonar og overgangar var smakfullt utvikla.
Det er dristig å gå frå det mektige kyrkjeorgelet til eit enkelt trøorgel, men er det nokon som gjer det med den største sjølvfølgje så er det nettopp Apeland. Desse overgangane er ein del av konsertkvardagen hans, og dei færraste skapar eit så mangefasettert liv i eit trøorgel. Han spelte nokre salmar frå plata Fryd (1998), og høgdepunktet på konserten var ei magisk tolking av «Nu solen går ned». Eg sat to meter frå Apeland og kunne følgja med korleis han nyttar pedalar og klaffar med ein perfekt «fingerspitzengefühl». Av og til legg han akkordane på uventa vis og med velutvikla minimalistisk formsans. Han inviterte avslutningsvis publikum med på allsong i «Fager kveldsol smiler». Svært mange kunne teksten, så gjennomsnittsalderen på publikum var i segmentet godt vaksen. (LM)
Pompel & Pilt, uten Gorgon vaktmester, men med et helt kraftverk på slep
Etter at salt peanuts* sin redaktør Jan Granlie kjapt har introdusert Murray samt «den norske jazzens Pompel & Pilt» (hovedbildet), bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Paal Nilssen-Love, er de i gang. Legenden David Murray, med sine norske venner spiller fra første stund med en voldsom kraft og intensitet som sitter godt i kroppen lenge etter jeg har lagt meg i senga på Voss Vandrarheim. Pressen på første rad noterer flittig, publikum er nesten tatt på senga før de innser at det er lov å dele ut både applaus og rop. Først og fremst er det musikken som får prate i kveld, og det er virkelig et stjernelag som er her for å levere.
Det tar ikke mange låtene før man merker at musikerne har en dyp respekt og forståelse for hverandres individuelle uttrykk. De er alle såpass erfarne musikere, som kjenner hverandre såpass godt at de finner ut av hverandre helt uten anstrengelse. Murray, snart sytti år, tar sjarmerende nok små pauser sittende på en stol, og tilsynelatende beundrer de andres dialog, mens de får holde på fritt. De få gangene Murray sier noe utenom saksofonen er sjelden, ofte ikke mer enn et kort «yeah» i løpet av en noen av Håker Flatens lange og svært kompetente kontrabassoloer. Men de små annerkjennelsene betyr kanskje mye; litt som når en lærer som aldri deler ut skryt plutselig ser deg. Gruppa leverer stadig rause og komplekse improvisasjoner i hopetall, og det er verdt å merke seg at vi får servert flere låter komponert av Nilssen-Love, tydelig annonsert, og til stadig jubel og applaus fra publikum.
Etter gode førti minutter og en kort pust i bakken for Murray, spør Håker Flaten Murray «is that it?» og Murray bekrefter at det er det neppe, ved å passende nok svare «Rest After» som er tittelen på neste låt, og bandet drar til igjen. Samtlige i bandet får lov å leke seg fritt med soler uten sidestykke. Murray selv spiller med en overbevisning muligens ingen musikere på festivalen kan matche. Håker Flaten skjærer grimaser gjennom sine kraftsalver av noen kontrabasssoloer, og Nilssen-Love slipper til med sin voldsomme kraft og intellektuelle trommesoloer som nesten tar lufta ut av meg ved flere anledninger.
Jeg har skremmende lite å si rett etter konserten. For det hele er fryktelig bra, nesten overveldende, og vi fikk godt over en time med eksemplarisk jazz levert av musikere i høyeste kaliber. Dette er jeg glad jeg fikk være med på! (CR)
Tekst: Johan Hauknes (JH), Lars Mossefinn (LM), Chris Risvik (CR)
Foto: Jan Granlie
Øyunn
Emmeluthh’s Amoeba
David Murray
