Innlegg

Pat Martino har forlatt oss

Gitaristen og læreren Pat Martino døde i går, mandag 1. november 2021, 77 år gammel. Han døde hjemme, i rekkehuset i South Philadelphia der han vokste opp for sytti år siden, opplyste hans manager. Martino døde som følge av kroniske åndedrettskomplikasjoner som ble forverret av en virusinfeksjon han pådro seg i Italia i 2018. Da dette kom på toppen av en tidligere KOLS-diagnose, trakk han seg tilbake fra profesjonelt liv for om lag tre år siden, etter hjemkomsten fra Italia. Hans siste konserter ble dermed gjennomført som en del av en turné i Nord-Italia i november 2018. De siste årene var han som følge av lidelsene avhengig av ekstra oksygentilførsel.

Pat Martino, ble født som Patrick Carmen Azzara i Philadelphia, Pennsylvania, 25. august 1944. Jazzen møtte han først gjennom sin far, Carmen Azzara, jazzvokalist og gitarist. Martino startet å ta gitartimer hos Dennis Sandole da han var 13 år gammel, etter at han i et par års tid hadde lært seg selv å spille ved å lytte til radio og plater og forsøkt å gjenskape hva han hørte på sin første ordentlige gitar, en Les Paul goldtop.

På denne tiden tok hans far ham med seg til Atlantic City der Les Paul og Mary Ford opptrådte. I sin selvbiografi — «Here and Now!: The Autobiography of Pat Martino» — fra 2011 forteller Martino hva som skjedde da faren dro unge Pat backstage etter showet for å møte Les Paul. Da han hørte at unggutten lærte seg å spille gitar, rakte Les Paul — en av gitaristene som sammen med Johnny Smith, påvirket Martino tidlig — ham sin egen gitar, og ba ham spille noe. Les Paul beskrev det som skjedde selv: «… what came out of the guitar was unbelivable. His dexterity and his picking style were absolutely unique». Da Les Paul få år seinere hørte rykter om en ung fantastisk gitarist som spilte i Harlem og som skremte vettet av andre musikere med hva han fikk til, fant Paul ut at det var samme person han hadde hatt besøk av i Atlantic City. Les Paul fortsatte, «Now grown up, … he had grown into a musical giant».

Da han var 15 år gammel avbrøt han high school og dro til New York. Samtidig så antok han et navn etter sin fars artistnavn. Faren brukte artistnavnet Mickey Martino, og unge Patrick Azzara begynte da å kalle seg selv Pat Martino. Han fikk raskt et navn i Harlem, blant annet etter stadig spilling på klubben Small’s Paradise. Hans gjennombrudd kom med albumet «El Hombre» i 1967, med bl.a. Trudy Pitts på orgel.

Med souljazzen på 1960-tallet ble det en boom i bruken av orgel i jazzen. Martino spilte og ga ut plater med flere av organistene som sto fram på midten av 1960-tallet, som Richard Holmes, Jack McDuff, Don Patterson, Charles Earland og Trudy Pitts. Den musikalske basisen i orgel, trommer og gitar var en kombinasjon som Martino også vendte tilbake til mot slutten av sin karriere. Han spilte da med blant annet Joey deFranesco og Gene Ludwig.

Etter en omfattende karriere med en rekke utgivelser, der han blant annet i økende grad ble opptatt av indisk og annen østlig musikk, opplevde han på tampen av i 1970-tallet en periode med synsforstyrrelser og hodepine. Det viste seg at han hadde gått med en større utposing av en blodåre i hjernen, som forårsaket disse symptomene. Da han i 1980 våknet etter operasjonen som reddet hans liv, hadde han mistet all hukommelse. Han måtte lære seg å spille gitar på nytt. «… I wanted to give up music. It meant nothing to me anymore. And I wanted to die», sier han i sin selvbiografi om tiden etter operasjonen. Etter lengre tids neddoping av preparater — med navn sier han, som dekket hele alfabetet — beskriver han sin egen situasjon og veien tilbake: Gitaren «… would become the escape route from the pain I endured. I was drowning in a sea of misery, and the guitar, in effect, became my life preserver».

Det var nok tilfeldig at det som vel ble den siste plata i eget navn før operasjonen, spilt inn i februar 1976 og utgitt et år seinere, fikk sitt navn. Plata fikk tittel etter en låt, «Exit»,  skrevet av Martino. I ettertid kunne det nesten blitt en profeti. Det tok litt over ti år etter at «Exit» ble utgitt før et livealbum innspilt i februar 1987, ble gitt ut. Dette nye albumet fikk langt fra tilfeldig, tittelen «The Return». Martinos siste album utgitt i eget navn er albumet «Formidable» fra 2017.

Pat Martino innleder forordet i sin selvbiografi med følgende refleksjon: «I’ve often asked myself, ‘What am I?’ I’m not a guitar player; I’m not a musician. Because I don’t really seem to find that of any interest in the long run. I’m more interested in what this whole phenomenon of life is really all about». Han lærte seg å leve sitt liv her og nå. Nå er dette livet avsluttet. Pat Martino er der og da.

Pat Martino er etterlatt av sin ektefelle, Ayako Asahi. Martinos manager Joe Donofrio har opplyst om at en større musikalsk feiring av Pat Martinos liv og musikk er under planlegging i Philadelphia.

Pat Martino, Requiescat in Pace!

Johan Hauknes

 

 

Skriv et svar