Veslemøy Narvesen er den senere tiden blitt fremstilt som Norges nye super-trommeslager. Hun trekkes stadig fram som selve redningen i den norske trommeverdenen, noe noen av de toneangivende, norske bladfykene elsker å trekke fram. Hennes intrikate og fine trommespill er en fryd i deprosjektene hun medvirker i.
We Don’t Imagine Anymore var bestillingsverk for jazzfest.no/Trondheim jazzfestival for en tid siden, og nå er det ute på plate i en litt utvidet versjon, hvor vi møter henne selv på trommer, vokal, piano, synthesizer, gitar, perkusjon, programming og strykearrangement, Håvard Aufles på piano, synthesizer og sampling, Nicolas Leirtrø på bass og perkusjon, Kyrre Laastad på gitar, perkusjon og vokal, Tuva Halse på fiolin og oktav-fiolin, Eirik Hegdal på saksofon, Jacob Nordli Leirvik på vokal og Amund Storløkken Åse på vibrafon. Bortsett fra stammen i bandet, medvirker de enkelte musikerne på forskjellige spor, så det er aldri noe massivt lydbilde vi utsettes for. Men heller et mer neddempet uttrykk, hvor piano og synther får god plass sammen med trommene, som heller ikke stikker seg spesielt mye fram, men heller tilpasser seg det totale lydbildet på en fin måte.
Og det er ingen tvil om at Narvesen er en dyktig trommeslager. Det er mange fine rytmeelementer i musikken, og man kan nesten høre at musikken er laget av en trommeslager med mange ideer – ikke bare innenfor jazzen, men også i de «familiære» landskapene som tangerer innom den mer rocka og popete musikken.
Problemet som ofte dukker opp når rytmikere skal lage egne utgivelser, er at de er så opptatt av rytmevariasjoner mer enn å finne fram komposisjoner som treffer hjerte og sjel til lytteren. Og det synes jeg, dessverre, ofte blir tilfellet her. Men med denne gjengen av utmerkede musikere kan det nesten ikke bli helt feil. Det er flere av medmusikantene som utmerker seg her, hvor vi nærmest kastes mellom stilartene. Aufles sitt pianospill skiller seg svært positivt ut. Det samme gjør, som alltid, Hegdals saksofonspill, og det er alltid en fryd å høre Leirtrøs fine bass-spill, selv om det ikke er så ofte vi hører han på kontrabass. I tillegg er Narvesen en behagelig vokalist å høre på, men hun mangler (ennå) særpreget og det personlige i stemmen som gjør henne til en stor vokalist.
Helheten på innspillingen blir litt for sprikende, til at jeg helt klarer å finne roen med denne platen. Det minner litt for mye om en del musikk vi fikk på 90-tallet, hvor jazzen ofte beveget seg tett inntil andre populære sjangere, og vi fikk for lite fokus, hvis man kan kalle det det?
Men lar man bare Veslemøy Narvesen få tid på seg, hun er fremdeles ung, og lar henne få ro til å finne sin egen «stemme» i musikken, så vil vi nok oppleve en musiker som vokser og som kommer til å lage strålende musikk. Denne debuten blir, dessverre, litt for uferdig, etter min smak.
Jan Granlie
Veslemøy Narvesen (drums, vocals, piano, synthesizer, guitar, percussion, programming), Håvard Aufles (piano, synthesizer, sampling), Nicolas Leirtrø (bass, percussion), Kyrre Laastad (guitar, percussion, vokal), Tuva Halse (violin, octave-violin), Eirik Hegdal (saxophones), Jacob Nordli Leirvik (vocals), Amund Storløkken Åse (vibraphone)
