Pianisten Andreas Ulvo er født i 1983 i Eidskog i Innlandet. Han har bachelor og mastergrad fra den utøvende jazzlinja ved Norges musikkhøgskole i Oslo, og har i tillegg til sine egne prosjekter Eple Trio og Ulvo Ensemble jobbet med band som Shining, Mathias Eick, Ingrid Olava, Solveig Slettahjell Slow Motion Orchestra, Frøy Aagre, Karl Seglem, Marit Larsen og Thom Hell. I 2022 hadde han ansvaret for sjølvaste Tingingsverket ved Vossa Jazz, og på Voss har vi også hørt han i Kåre Opheim Dream Team med gitaristen Stein Urheim og trommeslageren Kåre Opheim.
Når man setter seg ned med en plate, og særlig når det dreier seg om en LP, som i dette tilfellet, så sjekker man all informasjon i coveret. Og vanligvis er vi vant til å få imformasjon om at platen er innspilt i Rainbow Studios, i Rudy van Gelders studio i New Jersey, i Atlantic studio i Stockholm, i Village i Vanløse i København eller andre steder vi vet at lydproduksjonen blir tatt hånd om av fagfolk. Men på platecoveret på Ulvos plate kan vi lese at herligheten er innspilt i Snekkerbua studio i Vallset, 6. til 8. januar 2020. Den er iinnspilt i Vallset, ikke så veldig langt fra mitt oppvekstområde, i et område av Innlandet med ei gata, som selvsagt heter «Gata», og hvor jeg aldri hadde trodd det noen gang skulle spilles inn ei plate med kreativ og fin musikk. Men det er her Ulvo har valgt å bosette seg, med hus og studio, noe som både gjør innspillingen billigere og mer «hjemmekoselig» for både kapellmesteren og musikerne Giovanni Passi, som spiller barokkharpe, Håkon Aase på fiolin og hardangerfele og Arve Henriksen på trompet, piccolo trompet og elektronikk.
Vi får sju komposisjoner av Ulvo, pluss to, «Spaceludium I» av Ulvo, Pessi og Aase og «Spaceludium II» som er laget av Ulvo og Pessi. Og det hele starter med Ulvos fine pianospill i «Nattfolk», som lover det aller beste for hva vi får på platen. Her er Ulvo i et lyrisk, men litt lystig humør, hvor han får assistanse av Henriksens særpregede trompetspill etter hvert. Her synes jeg Ulvo viser seg fra sin aller beste side, og selv om det ligger andre instrumenter bak, blir det han og Henriksen som dominerer. Og det er (nesten) ustyrtelig vakkert.
«Unpredictible dream» fortsetter litt som åpningen, men med en mer melankolsk stemning, og vi kjenner bedre igjen Ulvo fra hans tidligere bravader som soloartist. Dette er en låt som virker kort, nesten som et slags mellomspill, men det er bare noe vi tror, for her utvikler låten seg videre i enn sekvens hvor Ulvos pianospill skinner. Spillet hans er virilt over, under og ved siden av Henriksens trompet og de andre musikerne. Litt elektronikk blir også tilføyd, men ikke mer enn akkurat passe. Her får vi også nydelig fiolinspill av Aase, som gjør komposisjonen litt folkemusikkaktig, men ikke mer enn at man kan tenke seg at musikerne har sittet utenfor studioet og sett på skogen som strekker seg herfra til Sibir (som Rolf Jacobsen har tolket tidligere). Dette er en mer «løssluppen» låt enn de foregående, men med Henriksens trompet, blir det bare vakkert. Så følger den kollektive «Spaceludium I», hvor barokkharpen og pianoet pluss arco-spill på fiolinen beveger seg ut i sfærene, og det er først her jeg føler at platetittelen Lost in Space virkelig kommer til sin rett. En litt fabulerende improvisasjon fra tre av musikerne som, på mange måter blir en spennende, og litt kort mellomstasjon. Så avrunder de førstesiden med «In the woods», som er nok en lyrisk og samtidig lystig sak, hvor man ser for seg barn som hopper og spretter gjennom skogen, i solen rett etter et regnskyll, og da de grønne fargene ii skogen er de fineste. Det er nesten som hele førstesiden kan tolkes som en sammenhengende suite, hvor åpningen og avwslutningen er i nær slekt. Også denne komposisjonen har flere (nesten) adskilte sekvenser. Og etter den første delen, legger Ulvo et nytt rytmisk underlag for de andre musikerne, hvor de tar utfordringen umiddelbart og på strak arm, samtidig som de lystrer det minste hint fra Ulvo, før han legger enda en stemning «på bordet» mot slutten, hvor han og Henriksen gjør en nydelig duosekvens som avslutning.
Egentlig hadde jeg klart meg veldig bra med kun denne førstesiden av platen. Men heldigvis får vi mer. Og B-siden starter med «The wind», nok en litt melankolsk, og veldig typisk, komposisjon fra Ulvo. Men selv oom den er litt moll-stemt er det et håp i det fine pianospillet, og det hele er en relativt enkel sak, som blir enn slags intro til resten, før vi får det adskillig friskere «Lost in space», med spennende pianospill under Henriksens trompet og Pessis barokkharpe, som får denne komposisjonen til å folde seg ut som en blomst om våren. Også hher utvider låten seg etter hvert, når Henriksen starter å improvisere rundt pianospillet. Jeg lurer litt på om Ulvo også spiller cembaloo her, men er ikke sikker. Men vakkert er det uansett. Og samspillet og kommunikasjonen mellom musikerne er helt på plass, og samspillet mellom Henriksen og Ulvo i front er nydelig, sammen med harpe og fiolin i bakgrunnen. Mot slutten er det som om musikerne er på veg til å lande på jorden igjen, i en deilig sekvens, før de lander lykkelige i siste sekvens.
Så følger den kollektive «Spaceludium II», nok et fritt mellomspill, før vi får «Tobalbekken», som er en bekk eller elvefar i Ulvos hjembygd Eidskog. Og skal man tolke den litt tunge starten, er nok bekken større enn en vanlig bekk. For her sildrer det ikke lett og frodig, men jeg forestiller meg heller et litt større elvefar hvor vannet tar seg i relativt hurtig tempo nedover strykene, med korte «hvileperioder» i kulper og relativt stille områder innimellom. Dette er en komposisjon hvor den norske folkemusikken ligger langt framme i pannebrasken på den godeste pianisten, og når Aase kommer inn på hardingfele sammen med Henriksen, så er vi et godt stykke inne i skogene på grensen mot Sverige i Innlandets sørlige del. Og både komposisjonen og spillet er nesten usømmelig vakkert. Og Ulvos mellomspill forteller alt om hans nære forhold til arnestedet, før musikerne samles i en aldeles nydelig avslutning.
Så avslutter de denne nydelige utgivelsen med «Da», hvor jeg føler hele B-siden samles til ett. En usigelig vakker sak som også har mye av folkemusikken i seg, men kanskje nærmere den finsk/norske musikken som man har hørt fra området som kalles Finnskogen, og som Sinikka Langeland er en eksponent for. Vakkert, enkelt og ytterst effektivt!
Men selv om jeg hører mye landskap fra Solør og Finnskogen i musikken, er platens tema universet, og som Ulvo skriver i coveret; «Man travelling to space, planting flags on the moonn, bringinbg moon rocks home as souvenirs, The endless thirst for exploring the outside world. Music is a travel inwards, into the inner space. It’s about the journey itself, letting yourself being lost in space for a while, not knowing where the solar winds may take you next». Kanskje er det slik at Ulvo har ligget på ryggen i en åpning i skogen, hørt vinden rasle i trærne og sett opp på stjernene langt der oppe i sommernatten, mens han har tenkt ut komposisjonene til denne plata. Men uansett hvor han har vært, og hva han har gjort, så har han sammen med de fantastiske musikerne laget en fantastisk, vakker, kreativ, lyrisk og spennende plate, og dette er noe jeg gjerne vil høre på konsert! For dette var vakkert!
Jan Granlie
Andreas Ulvo (piano, cembalo, minimoog), Giovanna Pessi (baroque harp), Håkom Aase (violin, hardanger fiddle), Arve Henriksen (trumpet, piccolo trumpet, electronics)
