Kontrabassisten Antonio Borghini har vært aktiv på jazzscenen siden slutten av 90-tallet. Hans hovedfokus er det kollektive, og hvordan utvikle kombinasjonen mellom komposisjoner, ord og bevegelser på en inkluderende måte.
Og de han har med i kollektivet denne gang er altsaksofonisten Pierre Borel, tenorsaksofonisten og klarinettisten Tobias Delius, cellisten Anil Eraslan, pianisten Ricko Okuda og trommeslageren Steve Heather. Innspillingen er gjort den 6. mars i år i Studio Zentrifuge i Berlin. Alle de åtte komposisjonene er gjort av Borghini, og om prosjektet sier Borghini at «this is my wish to gather some of the finest musicians I have played with, and celebrate with them the mystery of togetherness. For them I wrote songs, sketches and fragments as an invitation to convivial counterpoint».
Og det er i stor grad skisser Borghini har skrevet for musikerne. Noe annet ville vært litt merkelig for denne gjengen av frittgående sjeler. Og de starter med «The Frog», en litt «skranglete» og morsom sak, hvor de starter i et nesten Thelonious Monk-aktig landskap, for de slipper seg løs med saksofonene i front. Dette er en ytterst fornøyelig start, hvor man nesten kan høre gjennom høgtalerne at musikerne koser seg. Lekent og fint! Og etter hvert blir dette (nesten) en boplåt som svinger upåklagelig. Deretter får vi «First dialogue», som nesten går inn i tradisjonen etter Instant Composers Pool (ICP) i Amsterdam, et landskap i alle fall Delius er godt kjent, og som er mer eksperimentelt enn åpningssporet, med piano som viktig element. I «Unfundisi» er det mer frittgående pianospill i starten, og er en hurtig og sprelsk låt i Cecil Taylor-tradisjonen, mens «Lobster promenade» starter med utmerket spill av Delius som leder inn i en nesten Ben Webster-lignende blues, riktignok med en oppdatert bakgrunn, men som får noe Ellingtonsk over seg med altsaksofonspillet (som nesten nærmer seg Johnny Hodges) og kompet. Og hvis du kan tenke deg Thelonious Monk som pianist for en Ellington-combo, tilsatt cello, så er du i nærheten.
«Second dialogue» starter med piano og cello som drar de andre inn i korte og tøffe sekvenser, med frittgående «breaks» med strykebass og cello, som kanskje er dialogene her, før det hele «glir ut» i en heftig avslutning, før vi får den, i starten, neddempede «Parade» som utvikler seg til en parade hvor ikke altfor mange går i takt, men «spankulerer», hopper og spretter rundt slik de vil, før det hele, på mange måter, samler seg fint mot slutten, og vi minnes umiddelbart pianisten Misha Mengelberg og Willem Breuker som gjerne kunne funnet på en slik låt.
«Third dialogue» er en samtale mellom de to saksofonene til Tobias Delius og Pierre Borel som hovedelement, og som ligger i samme musikalske landskap som de to foregående dialogene, før de avslutter med «A banquet song» som åpner med bass og trommer/perkusjon med altsaksofonen «ulende» i bakgrunnen. Dette er platas lengste spor (som klokkes inn på drøyt ni minutter), og som utvikler seg fint hele veien. Fra en litt søkende start bringer de enkelte musikerne inn spennende elementer hele veien, men hvor det er tydelig at Borghini hele tiden har den fulle kontrollen. Så får vi en sekvens med lystigere musikk, som nesten kunne vært en dansemelodi fra 30-tallet, men hvor noen av de musikalske elementene går litt på tvers med resten og skaper en fin kontrast. Også her minner mye om noe ICP kunne gjort, og når vi får litt løs vokal inn i helheten, blir dette også morsomt. Men denne gjengen klarer ikke å holde seg i det «folkelige» altfor lenge. Derfor glir musikken ut, og plutselig er vi inne i det relativt frie helt mot slutten.
Jeg synes Borghini, og hans medsammensvorne, har laget en deilig plate som inneholder mange elementer fra den kreative og morsomme musikken vi kjenner fra ICP, Willem Breuker og en del andre prosjekter som gjerne holder til i Nederland. Og at denne kreative formen for improvisert musikk også spilles andre steder enn i Amsterdam og nærliggende nyer er bra. Det tyder på at de musikalske «gründerne» fra Nederland har inspirert musikere også fra andre deler av verden, noe denne innspillingen fra Antonio Borghini er et godt eksempel på.
Jan Granlie
Antonio Borghini (bass), Pierre Borel (alto saxophone), Tobias Delius (tenor saxophone, clarinet), Anil Eraslan (cello), Ricko Okuda (piano), Steve Heather (drums)
