Pianisten, fiolinisten og komponisten Aruán Ortiz kommer opprinnelig fra Santiago de Cuba og og er bosatt i Brooklyn. Han har vært en aktiv deltager på den progressive jazz- og avantgardescenen i USA i mer enn 15 år. Han blir regnet som en av de mest kreative og originale komponistene i verden, og har skrevet musikk for jazzensembler, orkestre, dansekompanier, kammergrupper og spillefilmer, med innflytelse fra moderne klassisk musikk, cubanske og haitiske rytmer og fri improvisasjon. Han streber konsekvent etter å bryte stilistiske musikalske grenser. Siden han kom til USA har han spilt, turnert og gjort plater med musikere som Wadada Leo Smith, Don Byron, Greg Osby, Wallace Roney, Nicole Mitchell, Cameron Brown, Michael Formanek, William Parker, Adam Rudolph, Andrew Cyrille, Henry Grimes, Marshall Allen, Hamiet Bluiett, Oliver Lake, Rufus Reid, Graham Haynes, Terri Lyne Carrington og Nasheet Waits, for å nevne noen. Han har også gjort plate med den norske vokalisten Grethe Skarpeid, som dessverre ikke lenger er med oss. Han har samarbeidet med koreografene José Mateo, Danis Mora og Milena Zullo, filmskaperne Ben Chace, Mariona Lloreta og Mónica Rovira; poetene Abiodun Oyewole fra The Last Poets, DJ Logic og Val Jeanty Inc., og de tyske forfatterne Angelika Hentschel og Anna Breitenbach.
For ikke lenge siden kom han ut med platen Serranías – Sketchbook For Piano Trio på Intakt Records, sammen med bassisten Brad Jones og trommeslageren John Betsch, en plate som jeg har regnet som en av årets beste.
Denne gangen møter vi han i en helt annen setting, sammen med klarinettisten Don Byron, trommeslageren Pheeroan akLaff, cellistene Lester St. Louis og Yves Dhar og Mtume Gant på spoken word.
For 60 år siden holdt Dr. Martin Luther King Jr. sin verdensberømte tale ‘I Have a Dream’ ved Lincoln Memorial i Washington DC. Innholdet, strukturen og kraften i Kings ord er en grunnleggende inspirasjon for Pastor’s Paradox. Platen tar for seg flere deler av Kinggs tale, inkludert rasemessig likestilling, men reflekterer også på Ortizs enestående kunstnerskap.For å skrive suiten, studerte Ortiz Kings bibelske og verdenshistoriske referanser, talens konstruksjon, og tempoet og vokaldynamikken som gir Kings ord slik kraft og momentum.«’I Have a Dream’ er et av mesterverkene i talerhistorien», sier Ortiz.«Jeg studerte talen fra forskjellige vinkler, spesielt hans bruk av analogier og hvordan han integrerte forskjellige aspekter av litteratur i budskapet sitt.Det er utrolig når du analyserer strukturen.»I tillegg til å studere strukturen, analogiene og de litterære referansene til ‘I Have a Dream’-talen, fordypet Ortiz Kings tale ‘The Drum Major Instinct’ fra 1968, holdt fem år etter talen i Washington og to måneder før King ble myrdet, og hvorhans streben etter rasemessig sosioøkonomisk rettferdighet ble mer radikal, og han uttalte seg mot Vietnamkrigen.
Der starter med «Autumn Of Freedom» hvor Gant resiterer fra Kings taler over et relativt fritt bakteppe fra bandet. Og denne sammenblandingen av tale og fri improvisasjon, er det som preger hele albumet. Her er det mye mer det strukturelle mer enn det melodiske Ortiz har fokusert på. Hele tiden er musikken relativt «sint» og «aggressiv», noe som indikerer hvor sterkt Ortiz og musikerne reagerer på utdragene fra talene, og den urettferdigheten USA utsetter de afro-amerikanske innbyggerne for.
I og med at musikken er «sint» og «aggressiv», har den politiske budskap som både kommer fram i musikken og i titlene. Her får vi låter som «Turning The Other Cheek No More», «The Dream That Wasn’t Meant To Be Ours» og «No Justice, No Peace, Legacy!», og hele veien tar musikerne oss med på en ytterst spennende reise inn i et politisk landskap vi her i Norden stort sett bare ser på fjernsyn. Vi har rett og slett problemer med å virkelig forstå hvor langt inne i sjela på disse musikerne det sitter. Tenk bare på hva en gjengs palestiner i disse dager tenker om Israels ledelse.
Av musikerne er det Don Byrons klarinetter som utmerker seg mest sammen med Ortiz sitt pianospill og akLaffs energiske og pågående trommespill. Og det mester dreier seg rundt tekstene av Martin Luther King og resiteringen av disse, selv om flere av låtene er instrumentale, og på mange måter bygger opp mot tekstene.
Dette er blitt en annerledes plate fra Ortiz. Men den må være en av de sterkeste platene han har gjort opp gjennom karrieren. Man blir nok ikke amerikansk republikaner av å lytte til Ortiz og hans ytterst kreative, musikalske venner.
Jan Granlie
Aruán Ortiz (piano, voice), Don Byron (clarinet, bass cllarinet, voice), Pheeroan akLaff (drums, voice), Lester St. Louis (cello, voice), Yves Dhar (cello, voice), Mtume Gant (spoken word)
