Det blir aldri feil når man får servert en gastronomisk rett, bestående av den norske trompeteren Arve Henriksen og den nederlandske pianisten Harmen Fraanje. Begge må regnes som to representanter for den mest behagelige, spennende og kreative jazzen i verden i dag, og at de ikke har treftes i studio for duoinnspillinger tidligere, er en gåte. Men nå er de endelig her, og det eneste jeg har å utsette på platen, som inneholder 10 spor, er at den varer altfor kort. Å gi oss under 40 minutter på å nyte dette gastronomiske måltidet er altfor lite. For her trenger man tid og ro til å nyte hver eneste tone de to serverer på sølvfat.
Og de starter med «Melancholia» som er skrevet av de to i fellesskap, og som både er akkurat slik man forvanter at en utgivelse med disse to skal være, samtidig som det må være noe av det vakreste som er kommet gjennom nåløyet til Manfred Eicher i ECM på lang tid. Denne vakre og tilbakelente åpningen går over i den nesten overjordisk vakre «The Beauty Of Sundays», hvor pianoet og trompeten nesten går i ett og er en låt som beviser at disse to musikerne nesten opptrer som siamesiske tvillinger – om ikke kroppslig, så sjelelig.
Henriksens trompettone er så var og delikat at det nesten gjør vondt å høre på den, mens Fraanje legger fingrene vart og stille ned på tangentene og frembringer «gåsehud» på kroppen til lytteren.
Og slik fortsetter de gjennom tre komposisjoner av Fraanje og resten i sobert og usigelig vakkert samspill gjennom 10 fantastiske låter, hvor det nesten er umulig å ikke senke skuldrene og nærmest kjenne at alt stress og mas forsvinner fra kroppen.
Det er noe med trompetspillet til Henriksen man ikke finner hos noen andre trompetere. Det har litt Jon Hassell i seg, litt Nils Petter Molvær og, til og med, noe nesten Chet Bakersk i seg, men aller mest Henriksens særpregede spill, ideer og kreative sans.
Harmen Fraanje har de senere årene, etter blant annet å ha spilt med bassisten Mats Eilertsen, funnet sin lyriske plass i jazzlandskapet som ingen andre. Han spiller akkurat de rette tonene som kryper inn i sjelen på lytteren og man nærmest merker at pulsen synker og velværet inntar kroppen.
Innimellom legger Henriksen på litt elektronikk som bare er med på å fremheve de to sitt spill, hele platen er en usannsynlig vakker, drøy halvtime, som er akkurat passe lang til at kroppen faller helt til ro, blodtrykket er på et mer enn akseptabelt nivå og vi kan se lysere på livet. Men jeg skulle mer enn gjerne hørt de to lenger, så da er det bare å sette platen på repeat og nyte vellyden som strømmer ut av høgtalerne.
Dette er musikk for en fredeligere verden. Og jeg vet av minst to statsledere både i øst og sør, som ville ha hatt godt av å lytte til denne utsøkte utgivelsen.
Favoritt? Hele platen, men skal man absolutt velge ett par låter man kan starte med om man er litt skeptisk, så må det bli andresporet «The Beauty Of Sundays» og femtesporet, «What All This Is».
Jan Granlie
Arve Henriksen (trumpet, electronics), Harmen Fraanje (piano)
