Saksofonisten Atle Nymo begynte å spille klarinett da han var 11 år i skolekorpset hjemme i Valnesfjord i Nordland. 15 år gammel plusset han på instrumentparken med tenorsaksofon, og tok noen timer hos Henning Gravrok og ble med i Bodø Big Band. De hadde prosjekter med blant andre Django Bates, Mike Westbrook, Helge Albin og Jon Balke. Deretter fortsatte han med studier – en jazzbachelor fra NTNU «jazzlinja» i Trondheim 1997-2001, og en mastergrad i improvisasjon ved Musikkhøgskolen i Oslo 2007-2009. Det siste tiåret eller så har han markert seg sterkt på den norske jazzscenen med sitt energiske spill. Etter å ha flyttet til Oslo i 2001 og jobbet som frilansmusiker, vant bandet Motif «Young Nordic Jazz Comet», og siden har han jobbet og samarbeidet i mange forskjellige band og prosjekter – noen av de nyeste er I.P.A, Chrome Hill, Oslo Jazzensemble, Motiv, og hans trio- Atle Nymo Trio. Han har medvirket på rundt 40 plater, og har turnert i Europa, Asia, Nord-Amerika og Australia. Han har jobbet med prosjekter blant annet med Trondheim Jazz Orkester (i prosjekter med Chick Corea, Pat Metheny og Terje Rypdal), Saxwaffe, Bugge Wesseltoft , Jan Erik Vold, Palle Danielsson, John Taylor, Jason Moran, Espen Rud, Kompen Kvintett, Roger Johansen Group, Mats Eilertsen, Egil Kapstad, Roger Kellaway, Vigleik Storaas, Per Oddvar Johansen og en rekke andre.
I sin trio, som jeg formoder er relativt ny, møter vi Nymo på tenorsaksofon, bassklarinett og kontrabassklarinett, Mats Eilertsen på bass og Michaela Antalová på trommer. De fleste komposisjonene er gjort av Nymo, mens tre er laget av trioen i fellesskap, og det åttende sporet, «Gruff» er laget av Eilertsen. (På platecoveret er alle titler oversatt til japansk, og hvordan man har klart å oversette «Gruff» til japansk, kan man jo lure på).
Circle Steps forteller en historie om å se noe fra flere sider, bevegelse – opp og ned, å bevege seg, men forbli på samme sted. Materialet dreier seg oftest om enkle melodiske motiver som gir rom for utvikling gjennom felles musisering. Bandet har sitt utspring i Nymos ønske om å spille i en melodisk, åpen kontekst i trioformatet, og etter å ha lyttet meg gjennom utgivelsen noen ganger, synes jeg han og medmusikantene har lykkes godt i forsøket.
For dette er meditativ, vakker og strålende musisering fra tre musikere som forstår hverandre fullt ut.
I åpningslåten «Spring» føles Eilertsens nærvær både i spillet og i den stemningen komposisjonen skaper, mens andrelåten «Snapshot» er mer «søkende» med nydelig tenorsaksofon- og bass-spill. Her er kommunikasjonen mellom Nymo og Eilertsen omtrent så tett det er mulig å komme, mens tittelsporet, «Circle Steps» tar med nærmere den «streitere» jazzen fra 60-tallet. Her kan man bedre høre hvor de musikalske røttene til Nymo kommer fra. Ei låt mange av saksofonistene fra New York på 60-tallet gjerne kan være misunnelige på trioen for. Personlig synes jeg trommene ligger litt for langt bak i lydbildet, og blir ikke klare nok, men lyden er klar nok til at soloen til Antalová viser en musiker som virkelig kan denne musikken.
Den neddempede balladen «And Then» er en relativt enkel melodi, som tre takler med stor overbevisning, og bass-soloen til Eilertsen er en fryd. Jeg får en slags Jimmy Giuffre-stemning i skrivestua når jeg hører denne låten. Selv om Nymo spiller tenorsaksofon og ikke klarinett som Giuffre, er det noe med stemningen og temperaturen i den nesten usigelig vakre låten som minner om Guiffre-trioen med Sreve Swallow og Jim Hall.
«Hello» starter nesten dramatisk med bass og bassklarinett (eller er det kontrabassklainett?). Langt der nede i bassen og klarinettens underliv tar de to oss med inn i en mørk og eksperimentell vandring, og viser Nymos hang til også å bevege seg inn i det eksperimentelle.
«Farvel» er en litt melankolsk sak, for bass og bassklarinett (eller er det kontrabassklarinett) og fint trommespill. Melankolsk og vakkert, slik en avskjed gjerne er, før vi får «Ørkenblues», en deilig sak, hvor tenorsaksofonspillet tar oss med inn i en deilig og neddempet blues, og den sangbare melodien venter nesten på en stille allsang i publikum.
Eilertsens «Gruff» er en friere sak, hvor kontrabassklarinetten fører ordet over lekende trommer og fint, kommenterende bass-spill, mens «Polar» åpner med bass før bassklarinetten legger seg på toppen med nesten mediterende spill, nesten slik Paul Horn gjorde i «hine hårde» dager. Låten høres nesten ut som folkemusikk strippet ned til det aller nødvendigste, som Nymo drodler rundt. Hele veien med nydelig bass-spill og neddempet trommespill. Legg merke til Eilertsens bass-solo på denne. Finere blir det ikke!
Så avrunder de denne nydelige utgivelsen med «Open Ended», som i likhet med andresporet «Snapshot» og femtesporet «Hello» er laget av de tre i fellesskap, og er en fin låt hvor Nymo får «breie» seg med saksofonen før han gir åpninger for de andre. Men hele veien er det Nymos saksofonn som i ren Sonny Rollins-stil «leker» seg med låten. Men Eilertsen vil også bidra, og han avleverer en fin solo, før Nymo henter oss inn igjen, før Antalová får avslutte med fint trommespill.
Dette er blitt en nydelig og ettertenksom plate fra to veteraner og en litt yngre, og ikke fullt så kjent, musiker fra det nesten skremmende store mangfoldet i den norske jazzen. Et utmerket band for en mørk høstkveld hvor regnet pisker utenfor og man kan sette seg godt tilbake med et over middels godt glass.
Jan Granlie
Atle Nymo (tenor saxophone, bass clarinet, contrabass clarinet), Mats Eilertsen (bass), Michaela Antalová (drums)
