Back Door var en fusion-trio, med base i Yorkshire, det store området mellom Sheffield i sør og Middlesbrough i nord. I perioden 1970-72 spilte de fast hver tirsdag på det som må være en av Yorkshires ensomste puber. The Lion Inn ligger på toppen av North Yorkshire Moors, ved Blakey Ridge. Her er det ikke langt til Postmann Pat-land, du kan formelig kjenne lukta av våte sauer etter regnet.
Puben ble drevet av Brian Jones, som hadde hyret trioen, med Tony Hicks på trommer, Ron Aspery på saksofon og fløyte og Colin Hodgkinson på elektrisk bass, til å spille der, etter at Jones hadde hørt dem i Redcar, like ved Middlesbrough. Aspery og Hodgkinson hadde møttes tidlig i 1969 samme sted, og de startet umiddelbart å planlegge et band sammen. De var påvirket av amerikansk blues, først og fremst Chicago Blues og Muddy Waters, og etter hvert også av nyere jazz fusion, eller jazz-rock. Colin Hodgkinson var dessuten i kretsen rundt Alexis Korner og turnerte også med ham i 1969.
De spilte blues, men var ikke ditt vanlige blues-band. En særegen musikk vokste fram fra denne trioen, ikke minst drevet av Asperys saksofonspill, Hicks’ drivende, løse trommespill og Hodgkinsons særegne basspill. Det elektriske basspillet forente gitarens stemmeførende rolle og bassens funksjon som harmonisk anker og pulssetter. Dette var altså flere år før Jaco Pastorius kom med sitt nye basspill. Hodgkinsons spill var sensasjonelt i 1971-72.
Back Door utviklet et repertoar, dels med egne låter skrevet av Aspery og Hodgkinson, og dels med klassiske bluesstandarder. Dette siste repertoaret var hentet ikke minst fra Robert Johnson, men besto også av låter etter Lead Belly og Sun House. Gjenoppdagelsen av de klassiske bluesartistene tidlig på 1960-tallet, var ikke bare en viktig innsatsfaktor for den britiske bluesrevolusjonen på siste halvdel av 1960-tallet., det var også en sentral bakgrunn for Back Doors musikk. I bandet Back Door passet nå Hodgkinsons vokal som hånd i hanske til å framføre disse tradisjonelle blueslåtene i deres egen særegne musikalske tapning.
«We started out with a handful of people, but it soon built up until we were playing to a packed house every week», har Hodgkinson sagt om gigene på the Lion Inn. Jungeltelegrafen spredte seg over hele Yorkshire, og snart flokket et stort publikum til puben på heiene på tirsdagskveldene.
Trioen kontaktet en rekke plateselskap med demoopptak, men det var liten, eller ingen, interesse for å gi ut dette bandet. Det var et band som ikke hadde gitarer, ikke noe keyboard, og svarte ikke til tidens melodi for hva et rockeband skulle være. Myten sier at avvisningen først og fremst skyldtes mangelen på vokalist, uten vokalist ingen kontrakt, ble det sagt, men dette har jeg alltid hatt vanskelig for å tro. Robert Johnsons «32-20 Blues», Lead Bellys «Linkin’ Track» og «T.B. Blues», og «Sweet Home Chicago» var såvidt jeg kan forstå fra et tidlig punkt av, en sentral del av repertoaret til trioen. Og dette nye opptaket fra 1971 viser at Hodgkinson allerede i 1971 hadde stått fram som vokalist på en blues-standard.
Bandet ga etter hvert opp jakten på platekontrakt og ga heller ut et selvutgitt, eponymt album, på Blakey Records, oppkalt etter spillestedet. høsten 1972. Albumet var innspilt i TPA Studios i det som var den musikkhistorisk viktige Denmark Street — ei gate som ble kalt Londons ‘Tin Pan Alley’ — tidlig i juni dette året. Albumet ble bare solgt under konsertene på the Lion Inn, og i en lokal platebutikk i området i Yorkshire. Finansieringen av det kom fra pubeieren, Brian Jones.
Slik kunne dette dødd ut — som et lokalt Yorkshire-fenomen. Men to eksemplarer av dette førstealbumet, kom ved en rekke tilfeldigheter til London. Disse to albumene kom til å forandre framtida til bandet. Det ene eksemplaret havnet på pulten til en musikkanmelder i New Musical Express, med en begeistret anmeldelse i bladet som resultat. Det andre eksemplaret havnet hos Pete King som jobbet ved jazzklubben Ronnie Scott’s. Pete King fikk klubben til å hyre bandet; for å dele scene i to uker i oktober/november 1972, med det som da var Chick Coreas helt nye band, Return to Forever. Denne kontrakten ble seinere utvidet til tre uker. Dette var i den perioden der Coreas band etter hvert tok navnet Return to Forever — oppkalt etter tittelen på førstealbumet på ECM. På samme tid som de spilte på Ronnie Scott’s, spilte Coreas band også inn sitt andre album, Light as a Feather, med dette navnet på bandet.
Det må jo ha vært ganske så heftig, tenk deg å ha fått oppleve Return to Forever i den første — og soleklart beste — utgaven av bandet, og albumet Back Door, begge i fullt driv, på en kveld på Ronnie Scott’s høsten 1972. Sett på Light as a Feather og Back Doors første album, så får du kanskje en liten smak av hvordan det kan ha hørtes ut en av disse kveldene i oktober/november 1972.
Back Door hadde etter disse ukene ingen problemer med å få platekontrakt, og albumet de hadde laget denne sommeren ble da også kort tid etter gjenutgitt internasjonalt, av Warner Bros. Denne utgivelsen skjedde raskt, tidlig i 1973 var det internasjonale albumet ute. Etter dette albumet Back Door fra 1972/73, ble det ytterligere tre album til for Warner Bros., før bandet la opp i 1976.
Etter 8th Street Nites i 1973, kom Another Fine Mess i 1975 og Activate i 1976. Noen radio-opptak av BBC i perioden 1973-74 er seinere utgitt: The Human Bed ble utgitt på CD av Hux Records i 2002 med opptak fra BBC Radio 1, gjort 3. januar og 5. desember 1973 & 5. september 1974, og BBC ‘In Concert’ med opptak fra BBC Stereo Pop Special, fra 5. juli 1973, ble utgitt av Gearbox Records i 2013.
Etter en gjenforening i 2003 på Ronnie Scott’s, turnerte de kort i UK, og lagde det nye studioalbumet Askin’ the Way. Dette ble utgitt kort tid før Ron Aspery døde i desember 2003. Utover det, er det lite musikk, annet noen sporadiske konsertopptak av varierende kvalitet, som har overlevd etter dette legendariske og mytiske bandet.
Nå har så et lite plateselskap i Italia, i samarbeid med eneste gjenlevende medlem av trioen, Colin Hodgkinson, gitt ut et opptak gjort over et halvt år før førstealbumet. Opptaket er gjort i et da helt nytt, og meget lite, studio i Wallsend, like utenfor Newcastle i England. Dette studioet, the Impulse Sound Studio, var akkurat da blitt bygget opp i en teaterbygning av lydtekniker David Wood. Albumet har med det som bakgrunn, fått tittelen The Impulse Session.
Bakgrunnen for opptaket kommer ikke fram av bakgrunnmaterialet som er distribuert i forbindelse med utgivelsen, men det er muligens snakk om en demo-produksjon for utsendelse til plateselskapene. Historiene om den tidlige historien til bandet Back Door, forteller om de mange opptakene Aspery og Hodgkinson gjør, på Asperys Grundig båndopptaker, for seinere å sende dem til forskjellige plateselskap. Men ingenting har, meg bekjent, blitt fortalt om dette opptaket før. For dette er noe annet enn privatopptakene gjort på Blakey Ridge.
Vi får her en smugtitt på bandet, slik det lød på den tiden de spilte seg opp, på puben The Lion Inn på Blakey Ridge. Dette opptaket kan gi oss en indikasjon på hvordan det lød der oppe på The Yorkshire Heights våren, sommeren og høsten 1971.
Opptaket, i alt 33 min og 20 sekunder, omfatter i alt tretten låter. Den oppgitte sporlista er slik:
Side A: Vienna Breakdown / Human Bed / Turning Point / Slivadiv / Sweet Home Chicago / Forget Me Daisy
Side B: Asking the Way Blues / Ildepigfarm / Three in a Bag / Backdoor / Folksong / Modern America / Bobby’s Song
Den omfatter ei låt med korrekt tittel, «Sweet Home Chicago». Dette er en velkjent blues-standard, bl.a. etter Robert Johnson, og er her med vokal av Hodgkinson, minst et halvt år før de spiller inn sin første plate. De øvrige er låter skrevet av Aspery og Hodgkinson i fellesskap. Men angivelsene av låttitler på mange av disse, inneholder dessverre flere feil. Fem av de øvrige tolv låtene er ukjente låter, låtene er merket + i lista nedenfor. Disse finnes ikke på noen utgitte eller kjente opptak av bandet, så her må vi bare godta tittelen angitt på plata.
De siste sju låtene er alle versjoner av låter som også er med på det første albumet. Etter sammenlikning med dette albumet, framstår alle disse sju sporene som oppgitt med feil tittel. Mitt forslag til opprettet sporliste ser slik ut,
Side A: Jive Grind / Plantagenet / Folksong / Back Door / Sweet Home Chicago /Ukjent tittel+
Side B: Waltz for Wollum / Ildepigfarm+ / Three In A Bag+ / Slivadiv / Turning Point / Modern America+ / Bobby’s Song+
Sju av låtene er altså gjenkjennelige fra albumet Back Door, men det skal sies at «Slivadiv» er her spilt mye raskere (280-300 bpm) enn på albumet (150-160 bpm).
På min henvendelse til plateselskapet, med spørsmål om hvordan disse feilene kunne oppstå, har plateselskapet sendt meg et kort svar: Bonfire lisensierte opptakene fra Cherry Red Records – et britisk uavhengig selskap etablert i 1978, som spesialiserte seg på punk. Hvordan de har kommet dit er uklart, men min kontakt i Bonfire forteller at Cherry Red har fått opptaket, enten fra Colin Hodgkinson selv, eller fra lydtekniker og produsent for opptaket, David Wood ved Impulse Sound Studio.
Plateselskapet Bonfire sendte kopi av opptakene til Hodgkinson før utgivelse, og hevder at sporlista er «100% approved» av ham. Titler ble bekreftet av Hodgkinson, hevder altså Bonfire Records. Med unntak av en oppretting av fasefeil på opptaket, er det ikke gjort noe med opptakene fra 1971, forteller Bonfire meg. Det innebærer antakeligvis at opptaket som de fikk fra Cherry Red var et originalt stereoopptak. Det er rimelig, jeg vet fra andre utgivelser at David Wood på denne tiden disponerte og brukte en Revox stereo båndopptaker til studioopptak. Dette sammen med at Impulse var et lite, nytt og lokalt studio, med begrenset utstyrspark, kan understøtte en slik antakelse.
Studioeier David Wood startet i denne perioden opp en platelabel kalt Wudkin, med utgivelser av det som ble beskrevet som ‘private press releases’, altså utgivelser av egenfinansierte pressinger. Utgivelser på denne labelen er for det meste 7-tommere, men det omfatter også et par LP-er. Blant annet en LP med Newcastle Big Band fra 1972, innspilt av David Wood på en Revox stereo båndopptaker. I dette bandet er det med en ung, lokal el-bassist, som også spiller på flere andre Wudkin-utgivelser fra samme periode. Denne bassisten startet ikke lenge etterpå et jazzrockband som fikk navnet Last Exit, og han skulle kort tid etter det bli internasjonalt berømt som medlem av bandet Police. Hans navn var selvfølgelig Gordon Sumner, eller ‘Sting’.
David Wood spilte inn og ga ut musikk med en rekke lokale band fra Nord-England. Kanskje var dette opptaket ett av dem som var planlagt for slike utgivelser? Katalogen etter David Woods seinere label Neat Records, ble i 1995 overtatt av Sanctuary Records. Visstnok overtok Cherry Red Records noen av disse på denne tiden. Cherry Red sitter i hvert fall nå på rettighetene til blant annet LP-en med Newcastle Big Band. Selv om både denne plata, og dette Back Door-opptaket, musikalsk er på siden av det som var Cherry Reds tradisjonelle musikalske profil.
Det er altså slik jeg kan forstå det, to åpenbare hypoteser om dette opptaket. Den ene er at det er en demo-produksjon, bestilt av bandet. Kanskje fikk de produsert den billig, da studioet var nystartet og trengte å bygge opp et renomme. Den andre hypotesen er at det er ett av en lang rekke opptak David Wood har gjort av lokale band med sikte på utgivelser på labelen Wudwink. Noen ble utgitt, den største databasen over musikkutgivelser, Discogs.com, oppgir 37 utgivelser i alt. Men det var nok også andre opptak som aldri kom så langt.
Uansett, opptaket gjort av Back Door i 1971, har altså til slutt havnet hos Cherry Red Records. Med stor sannsynlighet gjennom David Wood. Cherry Red har så lisensiert opptaket for utgivelse til det italienske Bonfire Records. Hvilken hypotese som er riktig, er ikke mulig å si, uten flere studier og opplysninger.
Back Door – som har navnet sitt etter en variant akkordprogresjon – var et fascinerende band, med en særegen fusion mix av jazz, blues og rock. Det eksisterte ikke lenge i sin originale form, men Asperys altsaksofon og Hodgkinsons el-bass over et drivende trommelandskap skapt av Hicks, frambrakte en musikk som fortsatt er heftig å høre på. I motsetning til mye av det som ble kalt jazzrock på 1970- og 1980-tallet, opplever jeg ikke at musikken til Back Door gått ut på dato.
Lydkvaliteten er ikke den beste, men plata gir et interessant innblikk i den tidlige historien til et annerledes bluesband – et band fra Yorkshire som på tross av sin korte historie, virkelig satte spor etter seg. Det var også et band som med sin musikk markerte bredden i den musikalske revolusjonen som skjedde innenfor britisk kunstrock, progrock, og i den britiske bluesrevolusjonen.
Dette var musikk som avvek kraftig fra musikken som vokste ut av Canterbury-scena i sør-England. Men som denne, var Back Door en del av et bredt spektrum av nye fusjonsuttrykk av musikk, hvor en rock-estetikk lå til grunn, med en sterk påvirkning fra nye, samtidige jazzuttrykk. Back Door var en del av den britiske rock- & jazz-revolusjonen rundt 1970, men det var et band som var ulikt det aller meste andre som skjedde. Og også ulikt all annen jazzrock.
En utgivelse som dette er et selvfølgelig must for gamle Back Door-fans, og interessant for de som har en interesse for musikkutviklingen i England på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
Johan Hauknes
Ron Aspery (alto & soprano saxophone, flute), Colin Hodgkinson (electric bass, vocals), Tony Hicks (drums)
Du kan høre hele albumet på Tidal:
TV-opptak av Back Door ved Montreux Jazz Festival, 30. juni 1974 i Congrès Montreux.
1. 32-20 Blues 2. T.B. Blues 3. Candles Round Your Hat 4. Human Bed 5. Linin’ Track
Ron Aspery (as, ss, el-p, fl), Dave MacCrea (el-p), Colin Hodgkinson (b, voc, g), Tony Hicks (dr)
