Av og til hender det at det kommer viktige plater som ikke havner hos oss på salt peanuts*. En av dem, som vi først nå, seks år etter utgivelsen, er platen Delights of decay med det norske bandet Batagraf, eksperimentariumet til Jon Balke, som i en rekke år har dukke topp med spennende utgivelser.
Den versjonen av Batagraf vi får høre på denne utgivelsen, består av Jon Balke på diverse perkusjon, vokal, keyboards, prosessed sounds, Snorre Bjerck på diverse perkusjon og vokal og Helge Andreas Norbakken på diverse perkusjon og vokal. Dette er kjernen i Batagraf. Og denne gangen har de fått med seg vokalistene Emilie Stoesen Christensen, Ingeborg Marie Moen og Julia Witek, pluss Mathias Eick på trompet og Trygve Seim på tenor- og sopransaksofon. Alle de 10 komposisjonene er gjort av Balke, med tekster av Christensen, og innspillingen er gjort i Madstun, hjemme hos Jon Balke i Søndre Land og i Propeller Music Production våren 2017.
Fra start i åpningssporet «Tanauka», låter dette litt annerledes enn det vi er vant til fra bandet. Her er det perkusjon sammen med de tre vokalistene i en låt som kunne vært innspilt i en kirke på grunn av romklangen i det vokale. Og med Balkes gitarlignende keyboards som et slags bindeledd mellom det vokale og rytmegruppen, blir dette en spennende opplevelse. Så kommer også Seims sopransaksofon «smygende» slik vi kjenner hans spill, og vi får en nesten «messelignende» åpning. De tre vokalistene fungerer strålende sammen med resten, før vi er over i «Tell me why yiu», med Balkes piano over fin perkusjon i starten, får de to blåserne kommer inn med temaet. Vokalistene kommer inn, før Seim legger en solo på toppen på tenorsaksofon. Dette er en typisk Balke-komposisjon, som er rytmisk basert, men med store muligheter for kreativt spill for blåserne, her med Seim som den som får utfolde seg. «Norwegian work song» er en fin låt litt i nærheten av det vi fikk fra for eksempel Egil «Bop» Johansen på platen Samse tak for mange år siden. Men i det Balke kommer inn på piano, endrer det hele seg, og vi får en litt funky og fin sekvens over kreativ perkusjon før vokalistene kommer «nynnende» inn. Og dette er stilig! Dette er å ta det som kunne vært en arbeidersang flere hakk videre, coolt og nedpå, men hele tiden med en energi i bakgrunnen som trigger oss som lyttere. Og når perkusjonistene får boltre seg er det innimellom nesten lydløst, men akkurat så mye aktivitet at det gjør godt.
«Bjella» er en kort sak, som har et fint tema i blåsere og keyboards over perkusjonen, før vi får «A roof a floor» med en fin pianointro, før (jeg tror det er) Christensens vokal, og den fine vokalen og pianoet blir (nesten) utfordret av perkusjonen. En deilig, og typisk, pianosolo, som man kan kjenne igjen på kilometers avstand og deilig vokal. Deretter følger «Deep south» hvor «grunnstammen» i bandet starter med litt «tung» perkusjon og et enkelt marima-spill (som muligens blir gjort på et keyboards. Det enkle marimbaspillet viser at det enkle kan være det beste, særlig når man har en såpass utmerket perkusjonsgruppe i bakhånd, før vi plutselig er over i «Mopup» hvor Eick får vist seg fram med fint trompetspill over et typisk Balke-komp som sammen med de andre perkusjonistene lager en slags kontrast til Eicks melodiøse spill. Og hele veien svinger det hele i en litt funky form.
Tittelsporet «Delights of decay» skiller seg litt ut, i og med at det nesten blir som en ballade. Eick leder an i med nydelig spill med Seim litt i bakgrunnen i unisont spill, og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ha påstått at det var Arve Henriksen som spilte trompet. Og han leverer en nydelig solo, som (nesten) bare norske trompetere i en viss alder leverer. Fint spill fra de to blåserne over et drømmekomp, før vi får «Gleamer», en rytmisk litt intrikat sak, også med Eicks trompet og Seims saksofon i front, over tøft keyboard og perkusjonsspill med noen islett av rop. Kommunikasjonen mellom de to blåserne er tett og oppfinnsom, og når de spiller (nesten) unisont, blir dette storslagent. Og mot slutten tar perkusjonen «grep» og avslutter med stor kraft.
Så avslutter de med «These rooms», en mer «svevende» sak, med en av vokalistene over piano med mye romklang, i en fin og neddempet låt, hvor de tar oss med til en rolig avslutning som passer perfekt for helheten.
Selv om «grunnstammen» i Batagraf trakterer mye forskjellig perkusjon, blir ikke dette en perkusjonsplate. Til det er både de tre vokalistene, pluss Eick og Seim for dominerende i selskapet. I tillegg er Balkes piano- og keyboardsspill gjennomgående fremragende, og Norbakken og Bjerck beviser, nok en gang, hvilke kreative og dyktige perkusjonister de er. Man skulle aldri tro at disse har trådd sine barnesko på Hokksund og i Bergen, i stedet for i et tørt ørkenlandskap i Afrika.
En strålende og «ultracool» utgivelse jeg er svært glad for at Snorre Bjerck etterlyste anmeldelse av, og at jeg omsider fikk platen i posten. Men det beviser at god jazz- og improvisasjonsmusikk ikke er produkter med utløpsdato, men at kvaliteten holder i mange år etter utgivelse.
Jan Granlie
Jon Balke (various percussion, voice, keyboards, prosessed sounds), Snorre Bjerck (various percussion, voice), Helge Andreas Norbakken (various percussion, voice), Emilie Stoesen Christensen (vocals), Ingeborg Marie Moen (vocals), Julia Witek (vocals), Mathias Eick (trumpet), Trygve Seim (tenor saxophone, soprano saxophone)
