Etter hvert som salt peanuts* anmelder flere og flere plater fra små og mellomstore plateselskaper rundt om i Europa, dukker det også opp flere og flere band og musikere man ikke har kjennskap til fra før her oppe i «steinrøysa». Og det er bra! Det er, på mange måter, disse musikerne og gruppene vi i salt peanuts* er til for. Vi skal ikke nødvendigvis kun skrive om plater og konserter med musikere som blir tungt markedsført gjennom de mediene som krever at plateselskapene annonserer i for at man skal ta seg bryet med å anmelde platene. Men vi skal, selvsagt, også skrive om de store artistene, men som du sikkert har lagt merke til, så stiller vi ikke krav om annonsering på sidene våre, så hos oss anmelder vi de platene vi «rekker over», og som vi mener flere enn oss som får platene tilsendt, også bør lytte til.
Derfor synes vi det er hyggelig når vi for eksempel får tilsendt platen Frrree mon cheri med trioen Bouche Bée. Vi bruker tid på å lytte, og prøver å sette oss inn i musikken og høre om dette kan gå innunder vårt motto: «sterk musikk». Og det vil jeg absolutt si at denne trioen, bestående av Petri Huurinainen på gitar, Peter Keserü på samling, ipad, melodika, seaboard og ocarina og Emmanuelle Waeckerlé på vokal, irsk tromme og ukulele, gjør.
Trioen ble startet i 2005 av Emmanuelle Waeckerlé og gitaristen Petri Huurinainen. Våren 2020 ble elektronikkmusiker Peter Keserü med. De brukte de neste to årene på å møtes jevnlig for å improvisere i Waeckerlés hagestudio i Thornton Heath. Den kollektive lyden som dukket opp hadde, i følge plateselskapet, utviklet en subtil filmatisk følelse, eterisk og til tider rørende. I tillegg lekte Waeckerlé mer og mer med ord; hennes egne og andres fra hva hun leste på den tiden (Catherine Keller, François Jullien, Tim Ingold, Luce Irigaray med flere) og plukket dem tilfeldig fra sidene i skisseboken sin. De hadde aldri opptrådt live, men det føltes ganske naturlig å tenke på å lage et album. Sporene på platen ble valgt over en periode på åtte måneder med gjentatt lytting og enstemmige valg.
Og det er fem spennende, og litt messende, improvisasjoner vi får høre. De starter med «Whatever You Say», og innen de runder av med «Is It Too Late», har vi vært med på en spennende, esoterisk reise inn i et musikalsk landskap som er spennende. Waeckerlés stemme fascinerer, og ligger på topp i lydbildet over et slags elektronisk bakteppe som understøtter vokalen på en fin måte. Og hvis man lukker øynene, og stenger regnet på utsiden av lytterommet ute, og lar de tre ta oss med inn i sin musikalske verden, føler man en ro og et velbehag man trenger i den verden vi lever i i dag. Stemmen er relativt mørk, og overrasker. For før jeg sjekket var jeg sikker på at det var en mannlig artist som sto for det vokale. Først i det tredje sporet, «A La Fontaine Claire», hører man at det er en kvinnestemme, og en ytterst vakker en i tillegg. For her gir hun oss en solid demonstrasjonn på hvilken utrolig flott stemme hun har. Og bak fungerer gitaren og elektronikken perfekt sammen, slik man ofte får servert musikken på for eksempel Punkt-festivalen i Kristiansand.
Jeg ser for meg en konsert med trioen med en filmatisk bakgrunn som består av tett skog man beveger seg gjennom, hvor solen av og til skinner mellom trærne, før man beveger seg inn i det litt mystiske og mørke, før lysningene igjen dukker opp.
Dette er blitt en sjarmerende reise, som bør bli presentert på konserter og som vil gi publikum store, og utvidede opplevelser. Kanskje aller helst på Punkt-festivalen.
Jan Granlie
Petri Huurinainen (guitar, bow, ebow, fx pedals), Peter Keserü (samples, iPads, melodica, seaboard, ocarina), Emmanuelle Waeckerlé (voice, irish drum, ukulele pitch pipe)
