Siden 70-tallet er det en rekke musikere som med utgangspunkt i den «eldre» jazzen, har satt den inn i en ny og oppfriskende sammenheng. Et godt eksempel er trioen AIR, som behandlet blant annet musikken til Jelly Roll Morton på en helt ny og spennende måte. I likhet er det mange som har tatt for seg de gamle «slagerne» og «standardlåtene» fra den amerikanske sangboka, og satt komposisjonene inn i nye sammenhenger. Og ett av disse banda er trioen med altsaksofonisten Federico Califano, bassisten Francesco Tino og trommeslageren Alessandro Marzano. På deres nye plate tar de oss med på en kreativ reise i jazzstandardenes «kanon», med ny vri.
Albumet gir oss fem standarder, pluss en original komposisjon av Califano, som viser ikke bare deres ærbødighet for sjangerens historie, men også deres intensjon om å bidra til dens utvikling. Tittelen What’s New? refererer både til åpningssporet, skrevet av Bob Haggart, og i hvilken retning de ønsker å ta oss med musikken. Og allerede fra start er dette en spennende reise inn i standardjazzen, hvor de tre italienerne på svært italiensk måte tar oss med på en nyskapende prosess, hvor de skaper en slags ny tilnærming til de kjente låtene, hvor de med utgangspunkt i de tradisjonelle låtene, tar oss inn i et landskap hvor vi gjenkjenner en rekke, moderne altsaksofonister, så som for eksempel Arthur Blythe, selv om Califano ikke har en like ekstrem, skarp tone i hornet som den godeste Blythe.
«What’s New?» er den perfekte åpningslåten, hvor de «raser» av gårde, slik vi liker at standardene blir behandlet i vår tid. Vi får strålende spill far alle tre, med Califano som den førende musikeren. Han er en glimrende altsaksofonist, som har ene foten i det tradisjonelle, og en fot i det moderne.
De fortsetter med Jerome Kerns «The Folks Who Live on the Hill», som tolkes fint som ballade, før vi tas med inn i John Coltranes nydelige ballade «Naima», som tolkes på en helt annen måte enn «far sjøl», men hvor de nesten gjør den fine balladen til sin egen. Men Coltranes overbevisende og mektige tone i tenorsaksofonen tas godt hånd om av Califano og hans altsaksofon, med et spill som ligger godt innenfor Coltranes tonespråk. Og ved siden av Califano får vi utmerket spill fra både Tino og Marzano, som legger seg tett på Coltrane-kvartetten. Men hele veien blir dette deres egen versjon med utsøkt spill fra alle tre, før vi får Ralph Raingers «If I Should Lose You», som jeg ikke kan huske å ha hørt siden Chet Baker gjorde den på hans utmerkede Steeple Chase-album Diane. Her er det mer driv i låten enn hos Baker, og altsaksofonspillet er strålende hele veien, med utsøkt bass- og trommespill, som er mer tradisjonelt enn altsaksofonspillet, som tar oss med inn i et himmelstormende spill som svinger frenetisk. Her får vi også en bass-solo hvor han putter inn små strofer fra andre standarder, og som trekker tankene til Charlie Parker. Og når Califano overtar frontposisjonen etter bass-soloen, får vi en strålende solo som får tapeten til å krølle seg på veggene.
Deretter får vi Scott LaFaros «Gloria’s Step» i en strålende versjon, hvor de tar det litt ned, men hele veien med like stor intensitet. Selvsagt må vi få en bass-solo her, siden låten er gjort av en av jazzhistoriens ledende bassister, og bass-soloen ligger fint i LaFaro-landskapet, før den relativt skarpe altsaksofonen igjen overtar styringen.
Så avslutter de denne utmerkede trioplaten med Califanos «Dear Fonzo», hvor de tar det enda litt ned, særlig i altsaksofonspillet i starten. Bass-spillet er solid og pågående hele veien, og trommespillet er lekent og fint. Men det merkes at trioen kanskje føler seg aller best når de gjør sine versjoner av standardlåtene. For som komposisjon kommer ikke denne opp mot de versjonene av de mer kjente låtene vi får tidligere på denne avslutningen.
Men uansett er dette blitt en strålende utgivelse med tre energiske, italienske musikere som behandler standardstoffet på en fremragende måte, og som viser at de «gamle» komposisjonene fungerer ypperlig i et mer moderne tonespråk. En deilig plate!
Jan Granlie
Federico Califano (alto saxophone), Francesco Tino (bass), Alessandro Marzano (drums)
