Så tror jeg det er de siste to utgivelsen til årets Record Store Day, som surrer i spilleren. Denne gangen med den legendariske altsaksofonisten Cannonball Adderley (eller Julian Edwin Adderley, som er hans opprinnelige navn. Han ble født den 15. september 1928 i Pampa i Florida i USA, og døde 8. august 1975 i Gary i Indiana. Han tilnavn stammet fra cannibal (kannibal), som spilte på hans store appetitt.Han fikk også tilnavnet «the New Bird», idet hans gjennombrudd skjedde kort tid etter Charlie Parkers død.Dette gjorde at forventningene til Adderley var meget store tatt i betraktning at han var en relativt uerfaren musiker da tilnavnet ble gitt ham.
Han startet sin musikkutdanning ved Dillard High School i Fort Lauderdale, Florida.
Foreldrene flyttet til Tallahassee, Florida da foreldrene fikk lærerstillinger ved i Florida, og både Cannonball og broren Nat spilte med Ray Charles da han bodde i Tallahassee tidlig på 40-tallet. Cannonball rakk å bli en lokal legende i Florida før han flyttet til New York City i 1955. Det var i New York som karrieren virkelig skjøt fart. Adderley besøkte Cafe Bohemia (Oscar Pettifords gruppe spilte den kvelden) og tok med seg saksofonen (først og fremst fordi han var redd den skulle bli stjålet). Han ble spurt om han kunne sitte inn i bandet siden saksofonisten var sent ute, og gjorde kort og godt braksuksess. Han dannet sitt eget band, og fikk kontrakt med plateselskapet Savoy Jazz i 1957, og han ble oppdaget av Miles Davis og ble ble med i hans sekst i oktober 1957, (tre måneder før også John Coltrane returnerte til gruppen). Adderley spilte på de legendariske Miles Davis platene Milestones og Kind of Blue. I denne perioden ble også Bill Evans med i gruppen, noe som ledet frem til samarbeidet og utgivelsene av albumene Portrait of Cannonball og Know What I Mean?. På slutten av 1960-årene endret han spillestil å nærmet seg elektrisk jazz / avantgarde og Miles Davis sine eksperimentelle stil. Adderley døde i 1975 av slag.
Den første jazzplaten jeg kjøpte, var faktisk Cannonball Adderley Quintet +, som stadig surrer og går på anlegget i heimen, en utmerket plate utgitt på Riverside i 1961.
Den første av disse to platene er en Deluxe-utgave produsert i begrenset opplag på 2CDer. Og som alltid når det dreier seg om Elemental-selskapet, så får vi et omfattende hefte, remastret lyd overført fra de originale båndspolene.
Burnin’ ‘n Bordeaux er den første offisielle utgivelsen (og den første komplette utgivelsen noensinne) av en konsert med den legendariske saksofonisten tatt opp live på Bordeaux Jazz Festival i Frankrike den 14. mars 1969. Her møter vi han sammen med broren Nat Adderley på kornett, pianisten Joe Zawinul, bassisten Victor Gaskin og trommeslageren Roy McCurdy.
Dette var i overgangen mellom at han forsøkte å komme opp på samme nivå som Charlie Parker og hans mer soulaktige periode, som kom som følge av samarbeidet med Joe Zawinul. Og de starter med Joe Zawinuls «The Scavenger», og man hører raskt at dette er et konsertopptak, som i utgangspunktet ikke var beregnet på utgivelse. Men spiller ikke så stor rolle, så lenge musikken er såpass bra som den er her. Det er fullt driv fra starten, og etter min mening ligger trommene litt for langt framme i lydbildet, slik at «sjefen sjøl» ikke alltid høres såpass godt som man skulle ønske.
Derfra og ut på den første platen får vi Louis Bonfa og Antonio Carlos Jobims «Nanhã de Carnaval», Nat Adderley og Oscar Brown jr. sin «Work Song», Leonard Bernstein og Steven Sondheims «Somewhere» og Roebuck «Pops» Staples’ «Why Am I Treated So Bad», før de runder av med Zawinul og Nat Adderleys «The Scene». Disse to siste går i ett, og «The Scene» er nok pauselåta, før de får seg en velfortjent hvil.
Kanskje det mest interessante her er kanskje Joe Zawinuls fine pianospill, som grenser opp mor souljazzen, særlig i åpningslåta. I starten av andrelåta skal man også merke seg den fine introen til Zawinul, før Gaskins fine bass-spill kommer inn og legger en «rolig hånd» over det hele, selv om musikerne ikke helt blir enige om hvor de skal musikalsk. Men her benytter Cannonball muligheten til å introdusere bandet, før de blir enige om hva de skal spille. Så får vi den fine balladen «Nanhã de Carnaval» hvor det føles som om de andre musikerne nesten må holde tilbake Cannonball. Etter hvert bryr vi oss ikke så mye om lydkvaliteten, for det som fremføres er strålende. Cannonballs skarpe tone «skjærer» seg nesten inn i øregangene, og bandet klarer å holde han tilbake på en fin måte. «Work Song» ble en av «hitlåtene» til Cannonball i flere år, og inneholder akkurat det som særpreget bandet hans mens Zawinul var en del av det.
«Somewhere» introduseres med at de skal gjøre en låt av en som hetter Leonard Bernstein, og som leder et storband i New York. «Somewhere» er skrevet til West Side Story, men her får vi den i en litt annen versjon enn vi er vant til å høre den, med fint altsaksofonspill. Så går Zawinul over til el.piano, og vi er godt inne i souljazzen på «Why Am I Treated So Bad». Og det var nettopp overgangen til souljazzen at Cannonball virkelig fikk et kommersielt gjennombrudd.
På den andre CDen starter de med Zawinuls «Experience in E», før vi får Dizzy Gillespie og Frank Papparellis «Blue n’Boogie», før de gjør Duke Ellingtons vakre «Come Sunday». Deretter følger tre komposisjoner av Zawinul. «Walk Tall (Baby That’s What I Need)», Zawinuls store hit, «Mercy, Mercy, Mercy», «The Scene» igjen og helt til slutt «Nat og Cannonballs «Oh Babe». Som vi ser var mye av musikken til dette bandet skrevet av Joe Zawinul, og man skal ikke stikke under en stol at en del av suksessen Cannonball fikk på slutten av 1960-taller og beynnelsen av 1970-tallet, har mye med Zawinuls komposisjoner som var med på å ta deler av jazzen til et nytt landskap. Hele veien får vi utmerkede solier fra Cannonball og broren Nat, pluss, selvsagt fra Zawinul, enten på akustisk piano eller el.piano. Cannonball gjør alt han kan for å trekke de andre musikerne med inn i et svingende landskap, men han møter ofte motbør fra de andre musikerne. Innimellom er det med på å gjøre dette til to ytterst varierte og fine plater. Og kornettspillet til Nat Adderley, kan jeg nesten ikke huske å ha hørt bedre. Lytt bare til hans solo i førstelåta. Strålende. I «Blue n’Boogie» er de godt inne i Gillespies komponering med strålende spill fra de to blåserne, og «Come Sunday» blir nesten ikke bedre, særlig her hvor Zawinuls fører an i den nydelige låta.
Så får vi Zawinuls «Walk Tall (Baby That’s What I Need)», med en lang og innsiktsfull intro fra Cannonball. Og her er vi tilbake i det publikumsvennlige, som Zawinul var så grådig bra på. Før de fortsetter med megahiten «Mercy, Mercy, Mercy». En kanskje ikke altfor innholdsrik låt, men som Zawinul får alt ut av sammen med dette bandet. Så følger «The Scene» som den egentlige avslutningslåta,. Men i Bordeaux er publikum så fornøyde at de krever ekstranummer. Og det får de med «Oh Babe», som føyer seg godt inn i souljazzens begynnelse. En blues som jeg er overbevist om at disse musikerne kunne spilt rundt i timevis, og hvor vi også får fin vokal av Cannonball.
Dette er blitt en fin plate for oss som har spesiell sans for Nat og Cannonball Adderley sammen med Joe Zawinul, Gaskin og McCurdy. og for publikum i Bordeaux var tydeligvis dette en «höydare».
På Poppin’ in Paris – Live at L’Opera 1972 er Cannonball Adderleys band var tilbake i Frankrike, som gjester på Paris Jazz Festival. Denne gangen med et litt endret band. Zawinul er byttet ut med George Duke, og Gaskin er byttet ut med Walter Booker på bass. George Duke hadde allerede på denne tiden et stort navn, og bevveget seg etter hvert mer og mer over i den erkekommersielle delen av jazzen, for eksempel med flere utgivelser på CTI. Grunnen til at Zawinul ikke er med, kan ha noe å gjøre med at hans superband, Weather Report, utga sin første plate «I Sing The Body Electric» dette året, og at han hadde mer enn nok med det.
Her er det han som setter standarden i åpningen «Black Messias», som han har skrevet. Også her får vi to sett, men denne gangen med begge settene på en CD. I tillegg til åpningssporet får vi den gamle standarden «Autumn Leaves», Walter Bookers «Soli Tomba», Zawinuls «Walk Tall (Baby That’s What I Need)» og «The Scene». Og allerede fra start merker vi at Duke er en helt annen pianist enn Zawinul. Her bruker han el.pianoet flittig, og får helt andre lyder ut av instrumentet enn Zawinul. Og selv om både Nat og Cannonball spiller like fint, er det som om noe av energien har forsvunnet fra bandet. «Autumn Leaves» leveres upåklagelig, og slik vi har hørt den noen hundre ganger, mens «Soli Tomba» ikke når helt opp til Zawinuls komposisjoner. Mye bass i denne låte, spilt med bue, noe Booker gjør på en helt ok måte, men det blir rett og slett ikke det samme. Dessverre.
Det tar seg litt opp med «Walk Tall (Baby That’s What I Need)», men versjonen var adskillig bedre og med mer energi og trøkk i versjonen fra Bordeaux, før de avrunder første sett med «The Scene», som gjøres helt ok.
Andre settet åpner med Zawinuls «Doctor Honoris Causa», før vi får Nat Adderleys «Hummin’», en annen av Zawinuls stjernekomposisjoner «Directions», før vi, selvfølgelig får «Mercy, Mercy, Mercy», før de igjen avslutter med «The Scene».
Det virker nesten som om Cannonball i løpet de få årene mellom de to besøkene i Frankrike har endret litt spillestil og musikalsk landskap. Her synes jeg han og medmusikantene nærmer seg faretruende den mindre interessante jazzen. Komposisjonene gjøre enklere, og det er egentlig kun i soliene til Nat og Cannonball at det virkelig «biter». Så kanskje har vi her, på de to utgivelsene, fått høre hvordan Cannonball endret seg i enda større retning mot det kommersielle. Og det er spennende å lytte på de to utgivelsene, og legge merke til hvor stor betydning Joe Zawinul hadde på Cannonballs musikalske utvikling.
Jan Granlie
Julian «Cannonball» Adderley (alto saxophone), Nat Adderley (cornet), Joe Zawinul (piano, el.piano), George Duke (piano, el.piano). Victor Gaskin (bass), Walter Booker (bass), Roy McCurdy (drums)
