Så har vi vært gjennom «Record Store Day», hvor en rekke mer eller mindre sjeldne innspillinger, enten kommer ut for første gang, eller som nyutgivelser. Elemental Music har sammen med Jazz Detective, med Zev Feldman utgitt en rekke tidligere ikke-utgitte innspillinger i år, og først ut er dette møtet mellom trompeterne Chet Baker og Jack Sheldon fra United Audio i Tustin, USA fra 1972 utgitt. Her møtes de to vestkyst-trompeterne med pianisten David Frishberg, bassisten Joe Mondragon, trommeslageren Nick Ceroli og gitaristen Jack Marshall. Spolebåndene denne musikken er hentet fra kommer fra de personlige arkivene til Jack Marshalls sønn, filmprodusenten Frank Marshall. Denne offisielle utgivelsen for Record Store Day er co-produsert av Zev Feldman og Frank Marshall for Feldman’s Jazz Detective-label (via Elemental Music). Den analoge innspillingen er mastret av Matthew Lutthans på Mastering Lab direkte fra den originale masterbåndspolen og produsert på Memphis Record Pressing. 180-grams LP-utgaven inkluderer et omfattende ilegg med sjeldne fotografier, liner-notes, pluss intervjuer med musikere som var inspirert av og kjente og spilte med Chet Baker og Jack Sheldon.
Faren med slike utgivelser, hentet fra relativt gamle mastertaper er, at lyden ikke alltid er den beste. Og ofte tar ikke plateselskapene seg råd eller tid til å gjøre noe med lydkvaliteten, noe som også til dels er tilfelle her. De starter med Rodgers og Harts «This Can’t Be Love» med en temmelig håpløs vokal av Sheldon i sttarten, før Bakers fløyelsmyke stemme overtar, over Mondragons el.bass, noe som egentlig skulle vært forbudt i samspill med Chet Bakers vokal. Sheldon kommer også inn med litt for skarpt trompetspill, som blir en litt problematisk kontrast til Bakers stemme.
De fortsetter med Bakers vokal i «Just Friends», før Sheldon kjører på med en fin trompetsolo, men sammen med Bakers vokal blir det en altfor sterk kontrast. Og med el.bassen i bakgrunnen, blir dette altfor frustrerende for denne anmelderen.
På denne tiden var det ikke så vanskelig å få med Chet Baker på all verdens musikalske prosjekter. Han trengte penger, og gjorde alt for å skaffe dem. Også slike musikalske prosjekter som det vi møter her. I Sheldons «Too Blue» er det komponisten som starter som vokalist. Han er en helt annen vokalist (og trompeter) enn Baker, og disse to burde ALDRI ha stått på en scene sammen. For der Baker i låter som om man skjærer i smør, både vokal- og trompetmessig, er Sheldon den strake motsetningen, hvor det meste låter skjærende, og som vokalist låter det nesten vulgært, og noe særlig bedre blir det ikke i trompetspillet. Vi får en av Bakers glansnumre, Gerswin og Gerswins «But Not For Me», som han har gjort utallige vakre versjoner av, særlig med Niels-Henning Ørsted Pedersen, og etter en svingende og fin intro fra Dave Frishberg har vi et håp om at vi vil få en god versjon. Baker kommer inn med sin nydelige vokal, og Sheldon legger seg relativt rolig i bakgrunnen med trompeten. Men på grunn av el.bassen aner vi «ugler i mosen». Og det kommer i trompetsoloen til Sheldon, hvor han nesten høres ut som en høydetrompeter i et storband – stikk motsatt av Bakers fløyelsmyke vokal. C.Eleta Almaräns «Historia de un Amor», hvor Sheldons vokal blir så teatralsk og dramatisk at «halvparten kunne vært en tredjedel». Og at ingen har stoppet han i denne gråtkvalte kjærlighetssorgen, kan man virkelig spørre seg om, før det blir nesten like ille i Antonio Carlos Jobim og V. de Morales’ «Once I Loved», selv om trompetspillet til Baker er strålende og slik vi aller helst ønsker å høre han. Her lurer jeg på om ikke Mondragon har fått justert lyden i el.bassen, så den blir litt rundere i kantene og mer likt en akustisk bass. Men mens Baker spiller vakkert slik han pleier, blir han nærmest overkjørt av Sheldons forferdelig utilpassede trompetspill, før de hele fades ut. Deretter får vi Coleman og Leighs «You Fascinate Me», hvor Sheldon åpner vokalt, og det låter nesten som en barpianist på et bedre hotell på vestkysten av Sambandsstatene. Baker forsøker å bidra positivt med helt ok trompetspill, men el.bassen er tilbake i gammelt lune og dreper all interesse. Men det er vokalen som virkelig tar kaka her. Forferdelig i selskap med Baker!
Young og Heymans «When I Fall In Love» åpner med Bakers vokal, i en versjon hvor han (nesten) har problemer med å uttrykke seg. Men uansett hvor ullent Bakers vokal låter er det hundre ganger mer spennende enn det Sheldon presterer, før vi får Arnheim, Lyman og Freeds «I Cried For You», med friskt pianospill i introen før Sheldons vokal kommer brautende inn, og jeg tenker: Er det mulig? Og er det dette vi trenger på Record Store Day? Nope! Selv om Baker bidrar med fint trompetspill, får han ikke fred for Sheldons forferdelig utilpassede trompetspill, som kolliderer kraftig med Baker. Deretter kommer Kern og Mercers «I’m Old Fashioned» i en svingende og fin versjon med Bakers vokal og med fint piano- og trommespill som komp (så overhører jeg el.bassen). Men Sheldon lar ikke Baker få ha denne låten for seg selv, og kommer inn med fint trompetspill, men et trompetspill som «ødelegger» den stemningen Baker har bygd opp, før de avrunder med Rushing, Basie og Edisons «Evil Blues». Og her er el.bassen skrudd enda høyere, og overkjører nesten Bakers fine trompetspill.
Noen ganger bør kanskje plateselskapene la være å presse ut musikk som ikke holder de enkleste kvalitetsmål. Dette er sikkert musikk svorne samlere av Chet Baker gjerne vil ha, men for oss andre blir dette rett og slett litt pinlig. Sheldon høres ut som han gjerne vil synge som Bob Dorough og spille trompet som Maynard Ferguson eller andre som liker å briljere med høydespill, men man skal bare ikke sette det sammen med den cooleste stemmen og trompeten i jazzen, Chet Baker. Etter å ha lyttet meg gjennom de 76 minuttene og 14 sekundene med disse musikalske konfrontasjonene, synes jeg egentlig bare synd på Chet Baker, som måtte takke ja til slike prosjekter, hvor han, som den jazzstjernen han tross alt var, ble utnyttet på det groveste til å medvirke på et slikt prosjekt.
In Perfect Harmony? Å langt ifra! The Lost Album? Ja, ja! Kanskje man heller skulle la disse opptakene forbli «lost».
Jan Granlie
Chet Baker (trumpet, vocals), Jack Sheldon (trumpet, vocals), Dave Frishberg (piano), Joe Mondragon (bass), Nick Ceroli (drums)
